Å lære eller ikke lære



Et godt eksempel på det du ikke leser, men allikevel leser når du leser er William Shakespeares famøse linje fra tragedien Hamlet: Å være eller ikke være, det er spørsmålet. Fordi: hvis man tar det som et helt streit, enkelt femti/femti-spørsmål – skal jeg leve eller dø? – så er det ikke like lett å forstå hvorfor den linjen har blitt så kulturelt bestemmende for den vestlige halvkule de siste 400 årene. Du kan nær sagt åpne en hvilken som helst bok fra bokhandelens hyller og finne en tanke eller et sentiment som ligner. Det hjalp så klart for Bill at han var tidlig ute med sitt mesterverk, men det som allikevel er bestemmende for majestetikken i linja er som nevnt det vi også leser, som vi ikke leser, når vi leser. Våre egne individualiteter, våre egne livsvilkår. For det er så klart ikke et femti/femti-spørsmål for Hamlet, det handler om attentatet på faren og hans manglende gjennomføringsevne når det kommer til å hevne ham. Hvorfor han ikke gjør noe med det. Han vet hvem synderen er, men lar ham leve. Så hvorfor skal Hamlet selv få leve, av seg selv, når han også lar farens morder leve. Gjør det ham medskyldig i drapet? Nå er våre vilkår og hverdagsbetingelser som regel mindre dramatiske enn Hamlets, men ikke desto mindre viktige. Hva eller hvem har vi å være eller ikke være for i dag? Hva eller hvem tenker vi på når spørsmålet melder seg: Hvorfor gidder jeg dette? Hvordan redder jeg dette? Hva gjør jeg nå? Hvem skal du være eller ikke være i dag?

Relaterte artikler