F°

Da Audun Mortensens nye diktsamling ble lansert denne uka, valgte arrangementskomiteen å lage en slippfest i pakt med kunstverdenens konvensjoner. Det vil si: drøyt 60 eksemplarer av boka utstilt som «kunstobjekter» midt i rommet, oppslått på hver sin dobbeltside; ingen tale/opplesning ved forfatteren; kun en kort introduksjon ved forlagets representant, og tre kompetente DJs bak div. knotter og spaker. Deretter sirkulering, mingling, avnytelse av utstillingsobjektene pr. motsols gåsegang rundt bordene. Det hele fant sted på galleri TM51, Grünerløkka, en kveld regnet høljet og bakgårdskattene sang.

Etter bykset finner du flere bilder + redaktørens fortale.

Redaktørens introduksjon

For knappe fire år siden hadde vi lansering av Auduns debutbok, Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, på galleri 0047 på Grønland. Redaktøren holdt et foredrag med overskrift «Hermetegnets historie», og Audun framførte for første – og så vidt jeg vet siste – gang det 25 sider lange «gimmikdiktet».

I dag står vi i et annet galleri, en ny samling er ute, trilogien er fullendt – men her er ikke et eneste hermetegn, og ingen av diktene fyller mer enn en bokside. Debutens deadpan-diksjon og typografiske krumspring har måttet vike for et tørt, minimalistisk stillleie hvor diktene framstår som instrukser eller «event scores». Så hva har skjedd?

Det som har skjedd, er at Audun har slått en bue fra 00-tallets bloggpoesi, som var hans startpunkt, tilbake til 1960-tallets intermediale scene – til kunstnere som beveget seg i grenselandet mellom skulptur, maleri, dans, musikk og litteratur. Auduns tekster har alltid vært rike på allusjoner, det har aldri vært snakk om noen skriving i frigir, men nå går han for første gang i en aktiv og forpliktende dialog med sine forgjengere uti den konseptuelle poesien – det være seg Robert Barry, Lawrence Weiner, Robert Rauschenberg, Carl Andre eller John Cage.

Apropos referanserikdom. La meg sitere litt fra en bokanmeldelse:

[The author's] emotions hardly ever reach us without traversing a zig-zag of allusion. In the course of his four hundred lines he quotes from a score of authors and in three foreign languages, though his artistry has reached that point at which it knows the wisdom of sometimes concealing itself. There is in general in his work a disinclination to awake in us a direct emotional response … Here is a writer to whom originality is almost an inspiration borrowing the greater number of his best lines, creating hardly any himself. It seems to us as if [this work] exists in the greater part in the state of notes.

 Nei, det er ikke et Mortensen som her dissekeres, men T.S. Eliot og hans storverk The Waste Land. Anmeldelsen er fra TLS, september 1923. I sin bok om konseptuell poesi bruker Marjorie Perloff dette sitatet til å vise at anklagen om manglende dikterisk originalitet også ble brukt mot modernismens pionerer.

Et knapt århundre seinere er utbredt sitatpraksis stadig egnet til å skremme en og annen konservativ litteraturkritiker, men det hjelper alltids om kilden er høylitterær. Det særegne med Auduns referanser er at han fisker i et langt større reservoar. I den nye boka er baksideteksten en variasjon over et Robert Barry-verk fra 1971, mens vi lenger fram i boka finner to dikt basert på billedtekster fra Arnold Schwarzeneggers selvbiografi Min utrolige livshistorie (Schibsted 2012). Et annet sted leker han seg med navnelikheten mellom John og Nicolas Cage. Forfatterskapet er proppfullt av slike assosiative forbindelser. Vi så det allerede i det nevnte «gimmikdiktet», hvor rekkefølgen av opplistede navn, institusjoner og fenomener ikke på noe punkt er tilfeldig. Fra Brødrene Karamasov er veien kort til «The Olsen Brothers» og dermed Alexander Rybak og Jahn Teigen. Kun en enkel verselinje skiller Dostojevskij fra et forglemmelig norsk Melodi Gran Prix-bidrag.

Å utlegge dette som villet og strategisk «folkelighet» fra poetens side, som et forsøk på å «forene høyt og lavt», er likevel feilslått. Snarere handler det om å gi et realistisk bilde av identitetsproblematikk i den postmoderne tidsalder. Dagens mennesker skaper seg selv gjennom en krysspeiling mellom kulturelle (p)referanser. Mange av disse «frittsvevende» i den forstand at de ikke er knyttet til reell fordypning i objektene og fenomenene de viser til; de er tomme livsstilsmarkører.

Dette siste er selvsagt en bekymring for stivsinnede kulturkritikere i alle aldere. (Og oss er det mange av.) Individets bekymring er først og fremst at det skal bomme på krysspeilingen og havne på feil hylle i det sosiale hierarkiet. Derfor er også Auduns diktsamlinger breddfulle av bevisste feilkoblinger, av navneforvekslinger og iblant rene spoonerismer – som i diktet «en ufullstendig liste over ting jeg sa/googlet i forrige uke, muligens ‘freudiansk’» fra debutboka, hvor vi får listet opp forsnakkelser av typen «ida maria ekblad», «hans-wilhelm seinfeld» eller «tupac shakira». Et annet gjennomgående grep er bruken av «villedende» diktoverskrifter; et hode som vil et annet sted enn selve diktkroppen. Diktet «nødvendigheten av å leve inautentisk» – igjen fra debutboka – viser tilsynelatende til Dag Solstads viktige  Gombrowicz-essay fra 1968, men hovedteksten er klippet fra en annen Solstad-artikkel fra samme år, nemlig «En kort prosatekst», hvor Solstad remikser og setter anførselstegn rundt enkeltord i en prosatekst fra samlingen Svingstol.

Så har vi altså den nye boka – som på overskrift-nivå gir seg ut for å være en samling portrettstudier, samtidig som de fleste diktene er skrevet som instrukser, bruksanvisninger, som simultant oppfordrer til lesing og til handling. Det er vanskelig å vri hjernen rundt dette paradokset, for av et «portrett» forventer vi en detaljert, gjerne subjektiv avbildning av et enkeltmenneske, mens det vi her presenteres for, er en serie oppskrifter i imperativsform. Men i dette ligger det muligvis et menneskesyn: Å være menneske i vår tid er i all hovedsak å følge en instruks, å fylle ut et formular. Vårt forbruk, vår livsstil setter spor som gjør det enkelt å forutse vårt neste steg. Vi tråkker i hverandres fotefar. Ingen uprøvde ruter gjenstår å utforske.

Det å skrive en bok er også å følge en oppskrift. Derfor var diktene i forrige bok alfabetisert, mens de i den nye boka er organisert etter tegnmengde. Et enkelt kvantitativt prinsipp erstatter de mange «kreative» – og derfor genuint ukreative – måter boka kunne komponeres på. Karl Ove Knausgård har uttalt at han er trøtt av å dikte. Audun Mortensen er trøtt av å skape. Det er en langt alvorligere diagnose. For den som er trøtt av å skape, er ikke dokumentarisme eller «faction» et gangbart alternativt.

Men, verdt å merke seg: Det er bokas forside som er tom. Samlingen er ingen nedtelling til hvitt. Det betyr – eller kan bety – at forfatteren har funnet en form som gjør det mulig å tenke seg flere diktbøker fra hans hånd. Også etter originalitetsmytens fall skal livet leves, og bøker skrives. Vi må bare leve og skrive på en litt annen måte. (BW)