F°

For mange er Abba et like obligatorisk innslag på nyttårsaften som rakettene, sjampisen og kongen. For andre er det John & Yoko. For atter andre Veronica Maggio. Eller Loudon Wainwright III. Eller Ine Hoem. Eller Timbuk 3. Eller Ella Fitzgerald. Tower of Power. Death Cab. Rolling Stones. Raga. Hva har du? Kanskje Depeche Mode som i Linn Strømsborgs Furuset:

«Det går ikke opp for meg at klokka er tolv før det plutselig braker og knitrer over hele himmelen. Jeg stumper røyken og trekker dyna tettere rundt meg. Kanskje hører Joakim Berg på Depeche Mode nå, mens han skåler med noen han bryr seg om. Kanskje snakker de om gamle dager, kanskje snakker de om framtida. Kanskje kysser Jo ei jente nå, på slaget tolv, sånn man liksom skal gjøre, kanskje prøver han å ringe meg, men kommer rett til svareren, og i morgen skal jeg skylde på all telefontrafikken, at det er umulig å nå gjennom på nyttårsaften, men det går bra, jeg hadde det fint hjemme, vi tar det igjen. Vi tar igjen alt seinere.»

Vi synger og hyler oss hese. Skyller det hele ned med et eller annet fra et glass du tror du kan kaste fra deg. Tekster som skal vare i ennå 364 dager. Før de krever gjentagelse. Som gir deg 364 muligheter til å leve opp til dem. Og 364 muligheter til ikke. Godt nytt år? Hvem vet? Kanskje du vet? Der du sitter i Hammerfest, Trondheim, Kopervik, Mandal, Skien, Oslo. Eller litt lenger ute, i København, London, Paris, Berlin. Hvem skal du i ringe i dag, som du ikke ringte i går? Og hva skal dere snart ta igjen?