30 år med Gro Dahle

Gro Dahle feirer i år 30 år som forfatter. Hva har skjedd på veien siden debuten i 1987? Hvordan har bøkene til Gro Dahle blitt til? Dette og mer måtte det mailes om.

GD: Da er jeg på plass! Har akkurat hatt den dumme og strålende ideen at jeg skulle trekke opp båten alene (plutselig uvanlig høy flo her!) ved hjelp av et veldig langt tau og bilen. Men bilen satte seg fast i gjørma, og jeg klarte bare så vidt å redde den. Kom meg opp og hjem til badekaret som et gjørmeuhyre, gjennomvåt av søle. Men fornøyd! Så nå kan vi gå i gang, bare spør.

GN/FF: Så du reddet en hel båt alene, ved å satse både bilen og deg selv? Ikke verst! Dette får meg til å starte med et helt annet spørsmål enn jeg hadde tenkt, som jeg kom på nå, og som har med deg og bil å gjøre (dette handler etter hvert om skriving, altså). Jeg vet at du kjører mye, både langt og kort, jeg mistenker at du er familiens sjåføroverhode. Jeg skulle egentlig gjerne sittet på med deg en dag! Uansett, jeg kom på dette du skrev om i antologien Flamme ga ut for et par år siden, Skrivehistorier, der du har en tekst som heter «Tørrfrø», som handler om desperasjonen som følger med det å ikke klare å skrive. En situasjon enhver forfatter nærmest vil gjøre hva-som-helst for å komme ut av, selve Skrivesperren. Din løsning var ganske plutselig og drastisk?

GD: Å, du tenker kanskje på kjøre-og-skrive-metoden min?

GN/FF: Så absolutt!

GD: På det tidspunktet hadde vi en helt annen bil, en bil med et sete i midten, og dette setet fungerte utmerket som et slags skrivebord. Da satt jeg med venstrehanda på rattet, øynene framover på trafikk, speedometer, fotgjengere og vei, mens den andre handa mi, den høyre, hadde en tusj eller kulepenn mellom fingrene og en bunke med ark under seg, og så skrev den. Den kunne skrive uforstyrret av kritikk og sensur, for jeg hadde knapt oversikt over hva den gjorde, for fokuset var framover, slik at handa fikk skrive på egen hånd, uten overoppsyn fra øynene mine. Det var vel en slags friskrift, uten mål, uten retning, uten krav og håp og styring, bare bevegelse. Det tar litt tid og trening for å få armen til å skrive uten tanke. Det vil si – helt uten tanke er det jo ikke. Det er bare en annen måte å tenke på, en friere måte å skrive på.

GN/FF: Herlig. Her må jeg nesten skyte inn en passasje fra Skrivehistorier-teksten din, om hvordan diktsamlingen Regnværsgåter startet:

«Gjennom Tønsberg kom det tjue til. Nå klarte jeg ikke å stoppe. Ikke nok med det, sammen med spørsmålene kom svarene. Jeg rakk ikke lenger å svinge inn til siden, jeg måtte skrive mens jeg kjørte, rablet det ned uten å se, med blikket stivt festet på veien, på speedometeret, i speilene, tilbake på veien. Da jeg kom fram til bokmessa, hadde jeg førti gåter. Jeg valgte ut tjue. Jeg var så glad. Jeg var så innmari glad og letta!»

GD: Sånn var det. Jeg hadde en opplesning som ventet på meg, hvor jeg skulle lese «nye dikt». Men så hadde jeg ikke noen nye dikt, bare gamle. Så jeg lot hånden skrive mange nye dikt mellom Tjøme og Oslo. På noen runder tur-retur Oslo hadde det blitt mange dikt, og plutselig hadde jeg jo «nye dikt» å lese for opplesningen på Bokmessa. Det å skrive i bilen stoppet brått da mannen min, Svein, krasjet denne bilen i et tre. Ingen ble skadet, heldigvis, selv om bilen ble totalvrak, men slik forsvant mitt mobile skrivebord ut av verden! Seinere har jeg derimot brukt bilen som kontor når jeg har ventet på barn, en time her, en halvtime der, fire timer eller ti minutter. Bilen er et prestasjonsfritt område for meg, der er det lett å komme i gang, trygt og lite og ingen regner med at jeg skal få skrevet noe der, ikke jeg selv engang, så jeg skriver på en måte under radaren, sniker tekster fram på skrå innunder overvåkningen.

GN/FF: Fortsett å kjøre bil, Gro. Ikke like sikker på mannen din, men han har jo andre kvaliteter. Vi må over på det jeg opprinnelig hadde tenkt at skulle være første spørsmål. Du feirer i år 30 år som forfatter, gratulerer! Hvordan føles det?

GD: Jeg har egentlig aldri helt følt meg som forfatter. Det var ikke noe jeg ønsket å bli akkurat. Det var mer en nødløsning. Det å skrive er bare noe jeg gjør, noe jeg driver med, og så blir det bøker av det. Hver gang føler jeg meg like forundret. Men kanskje jeg kan begynne å betrakte meg selv som forfatter nå? At det var dette jeg endte opp som. På et eller annet tidspunkt må jeg kanskje begynne å akseptere det. Men hvordan det føles? Det føles som det gjorde i fjor og i forfjor og året før der. Tretti år eller tjueni eller tjuefem, det går litt for det samme. Jeg skriver, og jeg har begynt å føle meg ganske trygg på den skrivinga. Jeg har begynt å stole på at det kommer ting, hvis jeg bare skriver, hvis jeg bare fortsetter, vil det dukke opp ting, ideer, dikt, noveller, ordene vil samle seg, trådene vil oppstå, jeg har begynt å stole på det, at det ikke tar slutt, for det vil alltid oppstå noe, jeg vil før eller siden snuble over noe, snuble inn i noe, det handler bare om å skrive, famle, lete, forsøke å være i gang. Og før eller siden vil det bli en bok. Det er trygt å vite – at det er noe der, jeg må bare slippe det fram.

GN/FF: Tilbake til mailene dine. Du skriver forrykende, herlige og lange mailer, ganske ofte med linjedeling, nesten som et dikt. Jeg tenkte en gang at det burde være en menneskerett å få mail fra deg. Det ville jo vært ganske slitsomt for deg da, men ja: De er ganske så litterære, synes jeg, burde ikke noen redigere et «Beste mail i utvalg» en dag?

GD: Ha, ha, takk for det! Og ping-pong tilbake til dere som skriver mailer til meg – for andres mailer kan løfte dagen! Og det er kanskje derfor jeg gjerne skriver mail – for å få friske og overraskende og morsomme svar tilbake. Men jo, helt klart, jeg liker mail. Jeg er jo ikke så sosial av meg, jeg får ikke så godt til det med å ta en kaffe eller møtes på kafé eller bare henge, og i hvert fall ikke mingle. Jeg blir så utålmodig og sliten av å møtes og være sosial, selv om folk er både hyggelige og interessante. Og jeg liker jo ikke altfor godt telefon heller. Ja, du og jeg mailer jo nå, jeg ble glad da du skrev at vi kunne ta dette på mail. For meg er det lettere å snakke sammen på mail. Og det er lettere å skrive lange mailer enn å skrive korte og effektive.

GN/FF: Det tar deg kanskje kortere tid også, å skrive lange mailer, at du ikke må sitte og veie ordene dine? Det er godt å slippe dem løs?

GD: Ja, jeg bruker mye mer tid og energi på å være kort og effektiv, enn på å skrive langt og mye. Korte mailer og meldinger er masse arbeid for meg, da må jeg sitte og bearbeide, redigere og stryke, veie og vurdere hvert ords nødvendighet, og da tar det plutselig veldig lang tid å skrive mail. En kort mail med bare den nødvendigste informasjonen er ganske mye arbeid. Men jeg forsøker virkelig å være kort. Det er bare noen få jeg tillater meg å skrive i vei til – slik som nå, slik som til deg, selv om jeg jo vet at det skal bli et bloggintervju av det og leses av andre.

GN/FF: Hender det noen ganger at du er – Litteraturen forby! – tom for ideer?

GD: Jeg har aldri ideer. Men når jeg skriver, kommer ideene, når jeg slipper språket løs, dukker de opp. Det er mest språklige ideer, språket som krøller seg på arket, men av og til linjer og rammer og muligheter også. Jeg er ikke akkurat noen original tenker, men jeg har et ganske løpsk og assosiativt språk. Det handler kanskje om trening, for hvis jeg ikke har skrevet på en stund, er også språket mitt stivt og trått og tungt. Da tar det lang tid å få språket i gang, få det til å sparke og sprette, da må jeg trene litt hver dag, la armen skrive, bare skrive for å skrive, skrive i skrivende bevegelser, og gradvis begynner språket å leve igjen, gradvis kommer pulsen tilbake mellom ordene og setningene begynner å puste. Jeg tror dette gjelder de fleste forfattere, at man må skrive det i gang, live det opp, få det til å våkne. Da kommer ideene, til slutt – ikke i begynnelsen. De må skrives fram.

GN/FF: Hvordan forholder du deg til din egen skriving? I den meningen det du har skrevet, det som er ferdig bok og ute i verden. Jeg vet om forfattere som nærmest aborterer boka når man kommer til språkvaskfasen, og som virkelig må lide seg gjennom hele korrekturen og det siste pirket. Når boka så er ferdig, så er det mer en fødselsdepresjon, enn en glede. Og så er det den andre ytterligheten, de som ikke kan få nok, som om de ikke kan tro at de selv virkelig har skrevet dette.

GD: For min del er den ferdige boka verken en fødselsdepresjon eller en glede. Den er bare ferdig og ute av verden, og jeg har andre ting å jobbe med, annet som venter og vil skrives. Jeg er ikke stolt av noe jeg har skrevet, men heller ikke flau. Jeg er ikke spesielt opptatt av det. Når det er trykket og innbundet, er det ute av fokus. Tilbakelagt. Men av og til får jeg lese opp, noe jeg syns er veldig moro, da stryker jeg en del og forandrer som oftest teksten. Mye av det jeg har skrevet har jeg glemt at jeg har skrevet. Det hender noen kommer opp til meg og spør meg om et dikt eller en novelle, da kan jeg ikke engang huske det og er sterkt i tvil om jeg kan ha skrevet det, helt til jeg ser navnet mitt.

GN/FF: Du har utgitt i nærmest alle sjangre. Dikt, romaner, noveller. Bildebøker, ungdomsromaner, grafisk roman. Hvordan velge, når du snart skal lese på Poesifest 11. november, der du er årets Festivaldikter? Blir det enkelt og godt noe fra den nyeste boka di, Anna og Frank? Eller høydepunkter fra karrieren?

GD: Det har jeg ikke tenkt på ennå. Kanskje den siste boka? Men den siste boka har mange russiske sitater, og de er jeg naturlig nok litt usikker på. Jeg ser også fram til samtalen jeg skal ha med John Erik Riley.


PS fra Gro (altså en ny mail), som starter nye spørsmål og svar:


GD: Jeg kom på, angående mailspørsmålet, at jeg ikke klarte å snakke ordentlig før jeg var i skolealderen. Og jeg sa veldig lite som skolejente og ungdom, smilte heller, og klarte ikke å være med i praten, gjenfortelle vitser, svare muntlig på oppgaver. Som voksen merker jeg det fortsatt, at jeg babler og har ingen kontroll over praten min, jeg vet fortsatt ikke hva som kan komme ut av den munnen min. Jeg fungerer ikke i paneldebatter og er veldig dårlig på å holde foredrag. Men skriften min er meg, det er stemmen min. Det er interessant, det med det muntlige og skriftlige språket, at det kan arte seg så forskjellig. Det er derfor jeg endte opp som forfatter, tror jeg, det skriftlige språket var en redning! Litteraturen ble en overlevelsesstrategi.

GN/FF: Har du kanskje noen eksempler på dette, fra ditt hverdagsliv?

GD: Da jeg hadde født barn, mistet jeg det muntlige språket helt. Det er helt sant, jeg klarte ikke å formulere meg, da noen skulle se på den nyfødte, hadde jeg ikke ord å prate med, dele gleden med. Men skriften, den fantes i handa mi, diktspråket mitt var der, og diktene kom. Med Simon, vårt eldste barn, og i den tause perioden etter hans fødsel, så kom diktene som seinere ble Apens evangelium. Etter Kaias fødsel kom Linnea-pasjonen i én lang strøm. Og med Ninni, til slutt, så kom dikt til Regnværsgåter.

Relaterte artikler