Barndom og nostalgi er fellesnevnere i mye indierock. Kombinasjonen har avfødt en pen rekke musikalske storverk i spennet mellom «Penny Lane» og Boards of Canadas Music Has The Right to Children. Men tematikken kan iblant bikke over i ren infantilisme og antirasjonalisme (jf. The Boy Least Likely To: «I’m happy because I’m stupid»), og må vel også ta skylda for at indiemoten forutsigbart pendler mellom for små og for digre plagg (h.h.vis klær man har vokst fra og klær man har arva fra storebror/storesøster).
Lenge mistenkte jeg Animal Collective for å målbære en liknende primitivisme. Bandet har gjort «the childlike yelp» til foretrukket vokalmodus for en hel generasjon unge rockere, og diskografien anbefaler – i hvert fall tilsynelatende – at vi snarest vender sivilisasjonen ryggen (Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished), samler oss rundt et leirbål i skogen (Campfire Songs) og imiterer dyrelyder mens vi eter store blingser med nyrørt syltetøy (Strawberry Jam).
Samtidig var det vanskelig må mislike Feels og samarbeidet med Vashti Bunyan på Prospect Hummer. Riktig overbevist ble jeg likevel ikke før fjorårets EP Water Curses, og særlig låta «Street Flash», hvor bandet hadde børstet av seg furunålene og omsider så ut til finne glede i et voksent og ikke minst urbant landskap («So i’m so sorry I came in late this evening/ but all the clocks around/ the town had died/ And all the fruit store’s colors/ were so bright/ with couples smiling/ cooking things tonight …»). Det er et perspektivskifte som ser ut til å bli fulgt opp på Merriweather Post Pavilion, som slippes mandag førstkommende: Låta «My Girls» handler lykkeligvis ikke om barneskolekjærester, men om en mann som leter etter husly til kone og datter: «I don’t mean/ To seem like I care about material things/ Like our social status/ I just want/ Four walls and adobe slabs/ For my girls.» (Gå hit for å høre låta. Den er til og med dansbar.)
En anstrøk av naivitet fins fortsatt, men tenk deg utsagnet lagt i munnen på en amerikansk familiefar rammet av boligkrakket, eller en ung ektemann i sønderskutte Gaza by: Så er det plutselig ikke bare snakk om en «voksen» tematikk, men også en politisk.