Man kan kanskje bli litt molefunken av å lese – som man gjør i dagens Klassekampen – at Norges største poesilag ikke teller mer enn 176 medlemmer. For burde ikke det største være større. Men så leser man i Seattle Times av alle ting (nettet, altså) hvor den amerikanske poeten Robert Pinsky snakker varmt og håpefullt om den varme og håpefulle sjangeren.
Pinsky: Kjærligheten for poesien er intuitiv og fundamental i enhver kultur. Alle har det i seg, som du ser om du leser for eksempel Dr. Seuss til et lite barn. Jeg lærte om poesi gjennom T. S. Eliot og sønnen hans Allen Ginsberg og oldemoren deres Emily Dickinson og faren hennes John Keats og bestefaren hans William Blake. Og jeg håper at noen en dag kan lære om poesi gjennom meg.
Og da er ikke 176 så ille allikevel. Hvis alle har det i seg. Hvis alle allerede er medlem.
Den engelske storklubben Liverpool opplever om dagen sin verste serieåpning på mer enn 50 år, og den nyansatte manager Roy Hodgson, som en gang var i Stavanger og Viking, har seriøse startvansker. Har han tatt seg mann over hodet, er det flere som spør seg. Blir oppgaven for stor? Liverpool for vanskelig? Vi vet ikke det. Hvem vet sånt? Men kanskje du burde lest Flammes nye 
I dag fyller ingen ringare enn Eldrid Lunden 70 år. Poet har ho alltid vore, professor har ho blitt etter kvart. Kva skal ho finne på i dei neste 70, mon tro? Vi tar oss ein liten epostprat med jubilanten.
Det britiske popskuddet Kate Nash er ikke veldig glad i festivaler, viser det seg, de er ikke glamorøse, dusjene er ekle, maten er fæl, det er kaldt og du har hjemlengsel — men verst av alt er groupisene som fyker omkring og byr seg fram til hvem som helst med el-gitar og tattis. Vi kan nok si oss enig i det siste, Kate, men dårlig mat og kjipe dusjer er noe du bare må lære de å elske. Vi foreslår at du leser 
Hva er det som plager forfatteren mest, tror du, når han eller hun skriver? Jeg tipper tvilen. En fundamental tvil som kommer til uttrykk i spørsmål som: Hva er det jeg holder på med? Har dette virkelig noe for seg? Blir det bra? Blir det bare tull? Burde jeg sittet her? Skal jeg fortsette å skrive? Hvorfor er jeg ikke overbevist? De store forfatterne var helt sikkert overbeviste, så hvorfor er jeg ikke det? Men var de nå det? Eller har den samme fundamentale tvilen hjemsøkt enhver som har satt seg ned med fjærpenn, kulepenn, skrivemaskin, PC og forsøkt å skape noe? Gode gamle Anton Tsjekhov sa som følger for over et århundre siden, etter at Måsen hadde premiert i St. Petersburg: «The play flopped and was a complete disaster. The atmosphere in the theatre was strained … The cast’s performance was dreadful and stupid. The moral is: don’t write plays.» Det går til helvete uansett, later Anton til å mene, så man kan like godt la være. Men Anton lot jo ikke la være. Så kan man også like godt ikke la være. Opp til hver enkelt, egentlig.
Det går ikke mange sidene av Vendela Vidas nye roman The Lovers før norske menn gis det glatte lag, estetisk sett. Bokas hovedperson, Yvonne, sitter på Dalaman flyplass utenfor Dalaman, venter på skyss og husker hvordan sine medpassasjerer på flyet ned så ut: «No on the plane from Istanbul wore a head scarf. The turkish women, most of them young and wealthy, were dressed in jeans and sequined T-shirts and high-heeled sandals. The rest of the seats were occupied by British post-grads in sundresses. Turkish men in long shorts, and Norwegian girls with tight bright shirts and nondescript boyfriends.» (vår utheving) Så enkelt. To ord. Og alle norske menn med kjæreste er uinteressant og kjedelig. Nondescript betyr vanskelig eller umulig å beskrive, betyr uten særpreg, betyr intetsigende, beyr gjesp, betyr utbyttbar, betyr trærne i skogen, betyr grå, betyr støvete, betyr ‘så du noe? Nei, ingenting’. Men kom an da, Vendela. Så ille kan vi ikke være?
