Forfatterarkiv for NØHSide 4 av 33

Medlem av poesien

Man kan kanskje bli litt molefunken av å lese – som man gjør i dagens Klassekampen – at Norges største poesilag ikke teller mer enn 176 medlemmer. For burde ikke det største være større. Men så leser man i Seattle Times av alle ting (nettet, altså) hvor den amerikanske poeten Robert Pinsky snakker varmt og håpefullt om den varme og håpefulle sjangeren.

Pinsky: Kjærligheten for poesien er intuitiv og fundamental i enhver kultur. Alle har det i seg, som du ser om du leser for eksempel Dr. Seuss til et lite barn. Jeg lærte om poesi gjennom T. S. Eliot og sønnen hans Allen Ginsberg og oldemoren deres Emily Dickinson og faren hennes John Keats og bestefaren hans William Blake. Og jeg håper at noen en dag kan lære om poesi gjennom meg.

Og da er ikke 176 så ille allikevel. Hvis alle har det i seg. Hvis alle allerede er medlem.

Liverpool på vers

Den engelske storklubben Liverpool opplever om dagen sin verste serieåpning på mer enn 50 år, og den nyansatte manager Roy Hodgson, som en gang var i Stavanger og Viking, har seriøse startvansker. Har han tatt seg mann over hodet, er det flere som spør seg. Blir oppgaven for stor? Liverpool for vanskelig? Vi vet ikke det. Hvem vet sånt? Men kanskje du burde lest Flammes nye 11 dikt om Liverpool av Paul Farley, Roy? Og Farleys tilhørende «noter om scouse»? Født og oppvokst som han er, i fotball– og beatlesbyen som har ansatt deg? Et stille rom, en kopp te, en ellever i dikt. Kan se ut som det trengs.

– Ikkje nærmare, men litt rolegare

I dag fyller ingen ringare enn Eldrid Lunden 70 år. Poet har ho alltid vore, professor har ho blitt etter kvart. Kva skal ho finne på i dei neste 70, mon tro? Vi tar oss ein liten epostprat med jubilanten.

NØH: Korleis har du det? Er du glad, er du trist, midt på treet?
EL: Akkurat nå sit eg med dott i øyra som enten må skuldast biltur med høgdeforskjell (i går), eller storarta 70-årsfeiring i Oslo (fredag). Bortsett frå det har eg det omtrent som vanleg, dvs. eg er glad!
NØH: Du har levd lenge med – og i – skjønnlitteraturen, har forholdet dere imellom blitt meir eller mindre avklart med åra?
EL: Litt meir avklara kjennest det kanskje; men dei basale tinga har også lege fast ganske lenge, dvs. sidan første halvdel av 1970-talet. Men vilkåra for litteraturen endrar seg jo heile tida; du blir utfordra igjen og igjen enten du vil eller ikkje.

NØH
: Kor mange dikt skriv du i uka?
EL: I snitt meiner du?
NØH: Kor mange dikt burde du skrive i uka?
EL: Eg sa jo at eg sit her med dott i øyra …

NØH
: Kva leser du for tida? Kva for forfattarar er du mest glad i?
EL: I løpet av livet har nok dei fleste mange favorittar. Dei siste åra har eg vore litt oppteken av den delen av den norske gullalderen på 1800-talet som ikkje er Henrik Ibsen. Eg visste jo at eg var glad i for eksempel Per Sivle, men at eg skulle utvikle så stor ømheit for Arne Garborg kom overraskande på meg.
NØH: Talet 7 er jo Guds tal, kjenner du deg nærmare Gud no?
EL: Ikkje nærmare, men litt rolegare kanskje. Og kanskje – for eksempel – Garborg var inne på noko då han hevda at eit menneske ikkje maktar å leve utan ei forestilling om Gud (i tydinga ei meining), jamfør essayet «Troen på livet» frå 1895. For han dreia dette seg om kunnskap og logikk, ikkje religion.

Det ligg ein viss kunnskap og logikk i fødselsdagar også, men ikkje så mykje. Meir kjensler. Og glede. Til lukke med dagen, Eldrid Lunden!

Leve av det?

Leve av å skrive: et finurlig uttrykk. Som betyr (som regel): å leve av pengene man tjener for det man skriver. Som er veldig få forunt. Vi er mange som skriver. Mange som gir ut. Mange som snakker om og lever for, om ikke av, litteraturen, men veldig få som faktisk … — danske Pablo Llambias, som er rektor ved Forfatterskolen i København, sa det sånn til MetroXpress for ikke så lenge siden: «Det er et højt antal, at så mange debuterer, men det er vanskeligt at få succes efterfølgende. Det kræver en blanding af held og rigtig opmærksomhed. Og så kræver det, at man kan opretholde sit niveau i bog nummer to og tre også.» Holde nivået. Være heldig. Få rett oppmerksomhet. Tre ting på en gang. Det skal egentlig ganske mye til. Så vær advart.

Fredag ettermiddag i universet

«Friday afternoon in the universe, in all directions in & out you got your men women dogs children horses pones tics perts parts pans pools palls pails parturiences and petty Thieveries that turn into heavenly Buddha— I know boy what’s I talkin about cause I made the world …», skreiv Jack Kerouac for noen år siden. Så drakk han seg til døde. Over mange fredager. Så sa David Amram noe fint om ham: «Vi drømte om det samme, gifte oss og stifte familie, leve på landet, leve idylliske liv. Vi snakka om det hele tida, selv om vi fløy rundt med alle og overalt, helt ute av stand til å gjennomføre det.» JK skreiv også at «… all human beings are  dream beings, dreaming ties all mankind together …» Tror du på det? Klarer du å gjennomføre ting? Kerouac kunne vært 88 år i år. Hvis du legger den alderen over på sida, får du to evigheter.

Musikkfestival? Æsj!

Det britiske popskuddet Kate Nash er ikke veldig glad i festivaler, viser det seg, de er ikke glamorøse, dusjene er ekle, maten er fæl, det er kaldt og du har hjemlengsel — men verst av alt er groupisene som fyker omkring og byr seg fram til hvem som helst med el-gitar og tattis. Vi kan nok si oss enig i det siste, Kate, men dårlig mat og kjipe dusjer er noe du bare må lære de å elske. Vi foreslår at du leser Roskilde, eventuelt ringer forfatteren, det er sikkert greit for henne (er det greit, Linn?), og la hun fortelle deg alt om festivaler og overskudd og kjærlighet.

Moralen er: ikke skriv

Hva er det som plager forfatteren mest, tror du, når han eller hun skriver? Jeg tipper tvilen. En fundamental tvil som kommer til uttrykk i spørsmål som: Hva er det jeg holder på med? Har dette virkelig noe for seg? Blir det bra? Blir det bare tull? Burde jeg sittet her? Skal jeg fortsette å skrive? Hvorfor er jeg ikke overbevist? De store forfatterne var helt sikkert overbeviste, så hvorfor er jeg ikke det? Men var de nå det? Eller har den samme fundamentale tvilen hjemsøkt enhver som har satt seg ned med fjærpenn, kulepenn, skrivemaskin, PC og forsøkt å skape noe? Gode gamle Anton Tsjekhov sa som følger for over et århundre siden, etter at Måsen hadde premiert i St. Petersburg: «The play flopped and was a complete disaster. The atmosphere in the theatre was strained … The cast’s performance was dreadful and stupid. The moral is: don’t write plays.» Det går til helvete uansett, later Anton til å mene, så man kan like godt la være. Men Anton lot jo ikke la være. Så kan man også like godt ikke la være. Opp til hver enkelt, egentlig.

Norske menn? Gjesp!

Det går ikke mange sidene av Vendela Vidas nye roman The Lovers før norske menn gis det glatte lag, estetisk sett. Bokas hovedperson, Yvonne, sitter på Dalaman flyplass utenfor Dalaman, venter på skyss og husker hvordan sine medpassasjerer på flyet ned så ut: «No on the plane from Istanbul wore a head scarf. The turkish women, most of them young and wealthy, were dressed in jeans and sequined T-shirts and high-heeled sandals. The rest of the seats were occupied by British post-grads in sundresses. Turkish men in long shorts, and Norwegian girls with tight bright shirts and nondescript boyfriends.» (vår utheving) Så enkelt. To ord. Og alle norske menn med kjæreste er uinteressant og kjedelig. Nondescript betyr vanskelig eller umulig å beskrive, betyr uten særpreg, betyr intetsigende, beyr gjesp, betyr utbyttbar, betyr trærne i skogen, betyr grå, betyr støvete, betyr ‘så du noe? Nei, ingenting’. Men kom an da, Vendela. Så ille kan vi ikke være?

Gratulerer med dagen, pappa!

… hilsen sneipen til venstre for deg.

Helt blank

Det franske landslaget i fotball og deres nye sjef Laurent Blanc er i Norge for å spille privatlandskamp, og i møte med pressen avslørte i går Blanc sin absolutte mangel på kunnskap hva gjelder norsk fotball og norsk landslagsfotball. Jeg vet veldig lite om norsk fotball, sa den tidligere stopperkjempen, bare at de norske spillerne er veldig høye, veldig store. Den gamle kjempers fødeland-leksa, med andre ord. Og kanskje er Flamme litt nærtagen så tidlige på en tirsdag men hallo? Er det virkelig mulig at en landslagstrener bare har en såpass klisjemessig kunnskap om en motstander som for ikke så mange år siden lå på andreplass på FIFA-rankingen? Vi kunne håpet på følgende respons fra en hvilken som helst av de sikkert mange journalistene i rommet:

Hvilken som helst journalist: Godt mulig det, Blanc, godt mulig de norske gutta er store, men si meg, jeg vet for min del nesten ingenting om fransk fotball og har hørt at de franske spillerne spiser ost og drikker vin i pausa, stemmer det? Og at dere ligger med hverandre eller hverandres koner eller hverandres døtre kvelden før kampen? Og trener med halstørkle og beret? Hvis dere gidder å trene i det hele tatt? Hm? Ikke bli grinete nå, Laurent, bare noe jeg har hørt.