Flamme Forlag

I et intervju på ABC-sidene fikk Flammedebutant Victoria Durnak det alltid morsomme spørsmålet om hvilken bok hun ville tatt med seg — bare én, så klart — dersom bokhylla brant.

VD: En liten håndlaget bok fra bestevenninna mi, Jeg samler. Alt annet finnes på Amazon.

Og er ikke det en fin og beroligende tanke, folkens? At alt vi har, som ikke bestevenninene våre har laget, fins også andre steder? Det blir tatt vare på av verden. Slik at om noe skulle skje, så lar det seg erstatte. Slapp bare av!

Tid og sted: Tirsdag 20. april, Nordmørgata, Oslo
Katten var: På hils, på vakt, på vei
Mulig navn: Monsen
Mulig gjengtilknytning: Enslige fotgjengere
Favorittbok: Dantes Guddommelige Komedie
Sist lest: Lars Monsen, Trond Strømdahl: Norge på langs

«And I act like I have faith⁄ and like that faith never ends⁄ But I really just have friends,» synger Dar Williams i låta My Friends, og i den ånda: dette bildet av gamle venner som hjalp hverandre å flytte i helga (ikke så mye meg, som de andre, skal sies, jeg kom til maten og ølen), gamle venner på Årvoll like utafor Oslo, gamle venner i god regi. Og ser du grillen der i bildekanten? Den har Morten og Tommy nettopp skrudd sammen. Og vi har spist litt usunn mat. Og vi drikker litt usunn drikke. Og her tar tre av oss seg en sigg i den litt kalde kveldslufta. Usunt det også. Vi gjør ikke alt etter boka her på jorda. Kanskje like greit. Og flere steder og mange ganger har jeg påstått at litterær kvalitet er synonymt med vennskap, med det velkjente og fortrolige som ligger i vennskapet, og at vi bare har plass til et visst antall viktige forfattere, et visst antall uerstattelige bøker i de individuelle kanonene våre, på samme måte som vi bare har plass til så mange gamle venner i de like individuelle livene våre.

Så setter du deg altså ned med ei ny bok av en gammel kjenning, eller ei ny bok av en ung fersking og hvilke forhåpninger gjør du deg? Blir det fest? Blir det fryd? Eller blir det en mare? Femten sider og så rett i veggen med den? Noe midt i mellom, kanskje? Forfatter og én gang nobelprisvinner I.B. Singer bikket verken mot festen eller middelveien i møte med ny litteratur, og var åpenbart ikke lett å behage som leser. Her fra en samtale med Philip Roth (i boka Shop Talk):

I.B. Singer: I must tell you, like many another writer I approach a book of fiction always with some kind of doubts; since the majority of writers are not really good writers, I assume when I am sent a book that it’s going to be not too good a book.

På vei mellom Yokoland og Flammeland gikk vi i dag på en gammel venn, Maria Børja, som, som det heter, strålte om kapp med appelsinskiva der oppe. Hvorfor hun så gjorde? Fordi debutboka hennes kom fra trykkeriet i dag, novellesamlinga Voksenting (på Oktober). Maria hadde bare å vise fram, ikke dele ut, så vi får heller vente litt med tekstutdrag og denslags, men gratulasjoner trenger ikke vente. Gratulerer, kompis! Og hva kunne passet de første vårdagene bedre, spør vi oss selv og alle andre, enn en gammel venn med sin første bok ute og handleposer i hendene, fulle av god mat og god drikke? Det blir litt feiring i kveld, skjønner du. Det er noen som fortjener en middag, sier forfatteren. Og smiler. Alt er godt. Alt har begynt.

Hvis Flamme skulle finne på å øke antall redaktører i nærmeste framtid, så ville neppe denne elskelige musikeren toppet lista vår. I et intervju med Time Magazine svarer nemlig Van the Man følgende på spørsmålet om det fins noen nye artister der ute som han liker: nei, nei, nei … overhodet ikke, hehehe,nei … ingen, ingen, ingen … fordi alt er blitt gjort allerde, alt er blitt gjort allerede.

Flamme liker kollektivtrafikk. To redaktører og ingen førerkort sier vel sitt? Så flere trikker, flere baner, flere busser, flere steder, er utelukkende til det beste og av det gode. Men altså: «fra ca kl. 04:00!». En spøk, sant? Vi kan faktisk tenke oss bedre steder å henge langt på natt enn kollektive holdeplasser og ikke vite når. Så kom an, Oslo Sporveier, vi kan bedre enn det her.

Var det ikke de syv dvergene som likte å plystre når de var på jobb? Jo. Og Flamme nekter ikke for at de to redaktørene rett som det er tar til plysteret og levererer entusiastiske versjoner av låter som There are no strings on me og Du som ferdes på en vei. Det hjelper på humøret. Noe annet som sikkert også hjelper på humøret, men som Flamme — av opplagte årsaker — er noe mer forsiktig med, er å kysse når du er på jobb. Sånn som disse to, like utenfor her, for bare litt siden. Han på jobb, hun på vei. Men først: en nuss, et kyss, litt tunge. The Cure fyller med ett lufta og de ser lykkelige ut, fortauskjærestene.

Det var Paul McCartney som for lenge siden gjorde et nummer ut av det 64. året i et menneskes liv: Kommer noen til å elske oss da? Passe på? Være der? Og for vår kjære Dan Turèlls del er, nå som året har kommet, og selv om han ikke er her for å leve det ut, svaret ja. Flamme var på den lille markeringen av poetens fødselsdag i kongens by fredag, og blant de kanskje 40 frammøtte, var de fleste det vi liker å kalle unge mennesker. Flere generasjoner etter Dan. Det gror altså ennå godt. Diktene blir lest. Mannen snakket om. Bøkene kjøpt og byttelånt. På bildet over ser du forfatter, Turèllbiograf og forlegger Asger Schnack lese dikt på grava fredag ettermiddag. Charlie Parker i Istedgade, om Flammes utsendte husker rett.

Les mer » 

I fjor blei britiske Canongate kåra til årets forlag der borte på fotballøya, og i helgas Guardian snakker Canongate-redaktør Dan Franklin om både dette og hint hva gjelder forleggeri og kjente forfattere. Blant annet får han spørsmål om våte forlagslunsjer på posje kafeer, hva skjedde med dem?

Franklin: I dag går vi heller på Pizzaekspressen over gata her. Forlagslunsjen har egentlig vært død i lang tid. Da Tony Whitmore pensjonerte seg fra Whitmore nylig hadde han vært der i førti år og han gjorde de våte lunsjene sammen med Kingsley Amis. To whisky før de setter seg, to flasker rødvin ved bordet og så rett på Calvadosen, men vi gjør det ikke sånn lenger.

Snakk for deg selv, Dan!