På gårsdagens (8/2) Litteratur på Blå leste og snakket Jens M. Johansson og Ruth Lillegraven om sine ferske romaner (Den andre og Mellom oss) og i et av svarene sine snakket JMJ om norske middelklassemennesker som egentlig har det veldig bra, men som leter etter en grunn til ikke å ha det så bra. Fordi vi kjeder oss. «Vi var ironiske en stund, men nå har vi slutta med det også.» Utfordringa er: Hvordan kan vi ha det jævlig? Like jævlig som foreldra våre, eller besteforeldra? Hvorfor sliter ikke vi, er det det vi sliter med? Sa JMJ. Og det er litt patetisk, sa han. Selv om det selvsagt føles ekte, for oss som er inni det. Men det er ikke noe å gjøre. Eller noe er det jo alltids å gjøre. Vi er jo her. I dette uutholdelige lette. Og fyren i Den andre begynner med capoeira, en brasiliansk kampsport; jenta i Mellom oss blir prostituert — hva med deg?
For nokre veker siden ga Ruth Lillegraven ut romanen Mellom oss som begynner med den litt misvisande setninga: «Det aller beste med Karen er at vi kan snakke om alt.» Litt misvisande fordi er det noko som ikkje skjer i Mellom oss så er det at alt blir snakka om. Folka der inne er som folka her ute: vi gjer så godt vi kan, men snakkar helst om noko heilt anna (kva var det Lennon sa den gongen: livet er det som skjer med oss når vi legger andre planar? Noko sånt).
NØH: Det er lett for oss lesarar å oppleve eit sprang frå den samtidige debutsamlinga di Store stygge dikt, til ein meir historisk roman som Mellom oss, men korleis er det for deg? Viser dei to første bøkene dine to ulike sider ved forfattaren Ruth, eller heng det meir i hop enn vi kanskje trur, og i så fall korleis?
RL: Det er jo to ulike sjangrar og viser dermed to ulike sider, så ja … Men eg tykkjer det er mykje likt: begge deler føregår i samtida, men med hopp bak i tid – for slike hopp er det jo også i Store stygge dikt. Det er faktisk eit dikt om andre verdskrig der, til og med! Eg vil heller ikkje kalle Mellom oss ein historisk roman i vanleg forstand, sjølv om den svinsar hit og dit i tid og stad, det gjer dei begge, i grunnen … Likskapar elles? Ein meldar sa nettopp om Mellom oss at den handlar om det å leve, og det å døy – det gjer jo Store stygge dikt også. Og i begge bøkene er relasjonar mellom menneske sentralt. Ein ven sa forresten til meg at begge bøkene hadde det same spennet mellom det harde og det mjuke, det håplause og håpet. Det tykte eg var fint sagt. Og begge bøkene handlar litt om alt som berre skjer med oss, kvervlar av garde med oss, kor tilfeldig det på mange måtar ofte er at ting blir som dei blir, at livet blir som det blir. Eg tykkjer eigentleg ikkje språket er så ulikt heller, eg. Mange meldarar har påpeikt at språket i romanen er stramt og nøkternt, men på ein måte er jo dikta eg debuterte med slik også. Kanskje ikkje direkte stramme og nøkterne, det ville nok mange protestere mot, men språket mitt er ikkje «småblomstrete» – korkje i dikta eller i romanen. Kanskje burde eg øve meir på det, det har berre ikkje falt meg naturleg i nokon av desse to bøkene …
Les mer »
12. desember, 1974: «We are very detached, though, from Christmas and the holiday season. No connection whatsoever. Gifts? — we don’t exchange them. Very few cards sent out. No ceremonies between us — none of a formal nature, anyway. Puzzling, that others should have time for such things, year after repetitive year …»
1. juledag, 1978: «… Blissful day, utter solitude: Ray and me, and the menagerie. (Misty, Miranda, Muffin, Tristram, and the parakeet Ariel. How do people become eccentric? Quite by accident! — we never intended to have four cats.) … Exchanging presents last night: a woolen plaid muffler for Ray (who has a cold at this very moment), a ceramic ashtray for the living room (and very handsome it is), a bottle of cologne for me (a beautiful scent which Ray chose, he said, with care). A veal and eggplant dish for dinner, and a salad with every conceivable ingredient; and tonight steak for Ray and fish for me, and baked potatoes and so forth, and so on. Later this week things will become fairly hectic, but at the moment we are idyllically happy; this part of the world, this house, radiate calm.»
Julaften, 1979: «… Idyllic quiet, here. Nothing to do today but work, and go out grocery shopping. The snow has melted, the day is misty and dripping and not very Christmas-like, but how marvelous, this calm —! This privacy.»
Fra dagbøkene til Joyce Carol Oates.
David Cameron, stop saying that you like The Smiths, no you don’t. I forbid you to like it, twitra Johnny Marr den 2. desember, og for noen dager siden fulgte hans gamle Smiths-kompanjong Morrissey opp forbudet. Den engelske statsministeren kan ikke sparke av seg skoa etter en lang dag på jobben og vrenge The Smiths ut av anlegget. Fordi han tenker feil. Fordi han lever feil. Han er feil mann. Smithsgutta vil ikke assosieres. Men går det an å nekte andre sin egen kunst? Det er et morsomt spørsmål. Hvis kunsten kan – eller kanskje til og med: bør – forandre verden, må ikke det vi vil forandre se den, høre den, lese den? Eller er kunsten som like barn flest? Vi spurte i alle fall en liten håndfull norske forfattere: Hvem vil du nekte å like bøkene dine?
Eldrid Lunden: Kjære Nils-Øivind, nekte folk å lese bøkene mine? Det nektar eg deg å skrive!
Les mer »
I 2003 debuterte Synne Lea med diktsamlinga Alt er noe annet, som, slik jeg husker det, alle likte. Var det ikke sånn det var? Jo. Men så skal det altså gå syv år før vi hører fra igjen, før diktsamling nummer to dukker opp, Du har et sted å løpe inn. Ganske enkel tittel også denne gangen. Fint det.
NØH: Men hva har skjedd, egentlig. Det er ganske lenge siden sist, og den vanskelige andreboka er jo et uttrykk vi er kjent med, hvordan var det for deg? Eller: hvorfor tok det såpass lang tid?
SL: Det hendte ting i livet mitt som gjorde at jeg ikke hadde mulighet til å skrive på ganske mange år. Jeg begynte å skrive disse tekstene i hodet bare, for min egen del. Da jeg igjen fikk sjansen til å skrive litt, ville jeg egentlig ikke skrive dette, men jeg klarte ikke skrive noe annet, dette måtte komme først. Det tok litt tid før jeg ga opp motstanden. Da var det fint å ha Eva Grøner, redaktøren min, der.
NØH: Er du glad? Fornøyd?
SL: Ja! Jeg er så glad for å leve! Men ytterpunkter og sårbarhet i mitt og andres liv holder meg ofte på flere steder på en gang.
Les mer »
Vi kjenner vel Steve Coogan først og fremst fra TV-serien «I’m Alan Partridge», og filmer som Tristram Shandy og 24 hour party people — men snart skal vi også kjenne ham fra en ny BBC2–serie, «The Trip», hvor han, som i Tristram, spiller mot Rob Brydon. Og i et slags lanseringsintervju med The Guardian nylig, sa Coogan følgende om populærkultur:
SC: Jeg følger ikke med på hva som skjer i populærkulturen. Rob syns sikkert det er tapervirksomhet, fordi det gjør det vanskeligere å kommunisere med folk flest. Og det kan sikkert ha sine fordeler å følge med, men jeg tror at hvis du lar deg oppsluke av populærkulturen, så begynner hjernen din å råtne. Og på mange måter foretrekker jeg å holde fantasien min adskilt, la den leve litt på siden av alt.
Det har storma litt rundt fotballspilleren Wayne Rooney om dagen: 24åringen har uttrykt ønske om å forlate klubben sin, Manchester United, for å tjene veldig mye mer penger andre steder. Og han om det, så klart – men det man jo begynner å lure litt på, som fan av fotballen, som tilskuer, er om hvorvidt den stadig tydeligere pengekulturen i fotballen, med særlig Manchester Citys eiere som eksempel, innvirker på fotballengasjementet vårt, supportergleden? Begynner det å føles litt annerledes å følge et lag hvis spillere tjener mer på ei uke enn vi gjør på et år? Kanskje to eller tre år? Gjør det alt litt tommere? Eller er det som før? Samme galskapen? Samme innlevelsen?
Frode Grytten (forfattar og Everton-mann): For ein Everton-supporter var det stort då Wayne Rooney dukka opp, skåra sitt første som sekstenåring, full i fotball, full i faen, kom rett frå bakgatene i Croxteth, kunne ingenting anna enn å spele ball, men akkurat det kunne han som nesten ingen andre. I dei gatene er fotballen einaste veg ut, og han fann den vegen. Det er vanskelig å klandre han for det, sjølv om han ein gong som gutespelar reiv av seg Everton-trøya og avslørte ei T-skjorte med denne lovnaden: Once a Blue, always a Blue. Dagens fotballspelarar manglar ei grunnleggande kjensle for laget, dei spelar for seg sjølv og det er ikkje alltid like vakkert å sjå på. Eg er mest nysgjerrig på korleis pengeveldet verkar inn på den jobben som managar og trenar skal gjøre. Korleis handterer du 18–19-åringar som er nokre av verdas rikaste menn og som elles i livet aldri hører ordet NEI? Kva gjør alle dei pengane med spelarane idet dei kjem ut på matta og skal spele ball? Og kvar er Wayne Rooney om 20 år? Er han pløsete, aggressiv pubeigar i Croxteth med bilde av seg sjølv på veggane og eit iltert klientell? For ein Everton-supporter er livet framleis like enkelt, og like vanskelig. Klubben min har ikkje nok pengar til å ta opp kampen mot dei aller beste, ein kan håpe på eit godt resultat no og då, ein siger mot dei store og så får ein halde fram med å drømme om at ein dag, ein dag er himmelen knallblå over Goodison Park … For om spelarane er trulause djevlar, er det nokon som held fast: Ein gong blå, alltid blå.
Les mer »
Will Butler fra kanadiske Arcade Fire sa noe interessant forleden, om det presumptivt dominerende uttrykket i samtidsfilm og litteratur – i et intervju på hjemmesidene til Pitchfork: «… I think that the general mode of almost all art these days is pretty small-focused. In literature and in film, the culture is all about these Miranda July-esque small moments observed in a lovely manner. Nothing against Miranda July, but I think that’s the prevailing aesthetic.» Og, ja, spørsmålet stiller seg selv: Er han inne på noe? Er det et blikk tilsvarende Miranda Julys som er estetisk herskende innenfor film og litteratur i disse dager?
Nikolaj Frobenius: Jupp. Sånn er det. Kunne knapt sagt det bedre selv. Tendensen har i grunnen vart gjennom hele 00-tallet, men «small-focus» perspektivet vil temmelig sikkert avføde en reaksjon – en kustnerisk risiko i forhold til å ta inn en større verden, en større kompleksitet, som for eksempel i Roberto Bolanos utrolige roman 2666. Den kan trygt leses med motsatte briller.
Les mer »
NØH: Du, Strøms, på lørdag fyller Flea fra Red Hot Chili Peppers 48 år, ikke rundt tall, men runde tall er jo forrige fredag, så hva med en liten hilsen til flammesida?
Linn Strømsborg: Hva pleier man å skrive som en hilsen til rockere som fyller 48 og som i tillegg ikke lenger spiller i bandet jeg liker så godt, fordi de er oppløst? Blir han glad for at vi prater om fortida? Som da jeg hoppa ut av gummistøvlene mine og min daværende kjæreste var redd for å drukne i gjørma mens vi så dem på Roskilde i 2007, konserten som alle syntes var ræva, mens jeg, 200 meter unna scenen, fikk servert den ene favorittlåta etter den andre, helt til jeg, som sagt, hoppa ut av gummistøvlene, veiva med armene til Parallell universe-riffet, elsket dem selv om de ikke spilte Under the bridge, den er jo gammal uansett, tenkte jeg. Skal jeg hilse og si hurra for deg og bassriffene jeg prøvde å lære meg da jeg var 14, hurra for deg klokka to om natta på MTV med videoen til Around the world og meg selv som 14-åring og Californication-skiva som jeg hørte ihjel på den blå discmanen min, til og fra skolen, til og fra farmor, til og fra sentrum, til og fra overalt — bare fordi den 16 år gamle broren til venninna mi digga den, og han lukta så godt og var så morsom, så jeg gikk på Hysj! Hysj! og kjøpte den, og så var jeg fan. Jeg veit ikke jeg, Nilsen, hva sier man til en som fyller 48? Grændis med dagen, din gamle ørn, sett på den gamle skiva deres og ta’rei en sving om. Nei, haha, faen, jeg veit ikke, jeg, ass.
Kanskje vi kan gjøre som vi en gang gjorde, drikke et eller annet voksent og skattesynge whatIgotIgottogiveittoyourmama, whatIgotIgottogiveittoyourpapa og så videre?
