Det skal som regel ikke så mye sommer til før vi tar oss i å si ting som: nå har vi det bra, dere og: bedre blir det ikke. Men er sol og varme alt som fins i det gode liv? Er det så enkelt? Vi spør Jeannette Platou, programleder i NRK 1s kunstmagasin Safari.
JP: Dette var vel et av de vanskeligste spørsmålene jeg har blitt stilt. Her er det lett å falle dypt, dypt ned i klisjeenes mørke verden. Hva er det gode liv? Når jobb, kjærlighet og helse er på plass, så kan jeg være så overprivilegert at jeg svarer: Å bade ved hytta vår i Mjøsa en varm sommerdag sammen med barna når ingen har glemt badeskoene som beskytter mot de vonde steinene.
Sol og varme, altså. Men også hjem og barn og beskyttelse. Begynner å ligne på noe da. Gode badeturer, folkens!
I helga, på en perfekt lørdag, på idylliske Karmøy, i ei steinkirke jeg ikke husker navnet på i farta, ble Stina Steingildra og Alf Aronsen gift. Vielsen åpna med Fools rush in og brudgommen ropte sitt ja to ganger. JA!! JA!! Nydelig. Så ble det fest i sola. Frukt, vin, taler, tøys og havet like utenfor vinduet. Evigheten rett der nede. God mat. Taler på maks fem minutter. Et barnekull på sytten planlagt. Så spilte bandet opp. Så dansa vi uten å si noe. Så rusla vi hjem hver til vårt. Hus og hotellrom. En dag og en kveld med bare smil, bare kjærlighet, bare glede. Og kjoler. Og dresser. Flamme gratulerer det gode paret!
Himmelen er nårsomhelst (Heaven is Whenever) blir den norske tittelen (eller noe sånt) på The Hold Steadys nye plate av året og her forklarer frontfigur Craig Finn (til Pitchfork.com) hva som ligger i tittelen.
CF: Det handler egentlig om anstrengelse og belønning. Type, du spiller for eksempel ikke i et band for å bli stor, du gjør det fordi du elsker å spille live. Det er som det er med treningssenteret. Du går der fordi du har lyst å ta av noen kilo eller fordi du liker følelsen du får når du springer. Plata er en slags reevaluering av livet. Heaven is Whenever spiller på den kristne forståelsen av belønning, som er himmelen, og jeg tror at den eller dét skjer hver dag eller noe sånt. Vi er alltid velsigna. Vi kjemper og sliter oss gjennom livet, og den bevisstheten er en like naturlig del av oss som alt annet. Lidelsen inngår i livsgleden.
Et svar å ta med seg ut på gata i Hellas og/eller Thailand og/eller Frankrike og/eller hvorsomhelst.
For en knapp måned siden ble det tredje bindet av Haruki Murakamis nye storverk 1Q84 lagt ut for salg i Japan og ifølge rapporter opplevde den populære forfatteren kundekøer på J.K. Rowling-nivå. I Tokyo før soloppgang den 19. april, foran Maruzen bokhandel, befant for eksempel Kiyoshi Takahashi seg, en 52 år gammel økonom og selverklært Murakamijunkie: «Jeg har lest alle romanene hans. Jeg er avhengig.» I samme køa står Natsuko Nomur, 33 år gammel, hun er glad for at det tredje bindet endelig er ute og sier at bøkene til Murakami har hjulpet henne nulle ut det gamle livet og se på verden med nye øyne. Litt som Neo i The Matrix.
Spillelister er litt magi, ikke sant? Våre helt egne hitlister på Spotify eller iTunes (eller hva har du?). Samleplater til én. De vanligste heter kanskje noe sånt som «ny skit» eller «gammel skit»? «Jul» eller «bryllup» eller «40årsdag»? Men på en mandag i mai som nettopp har bydd oss Oslofaste på hagl der oppe fra — Vinter i mai ville kanskje Georg Johannesen titulert det — oppfordrer Flamme venner og kjente og ukjente å lage seg ei spilleliste fra andre steder i verden. Finne sanger som tar deg med hit eller dit. For et øyeblikk. En halvtime. En halvtime holder lenge. New York, for eksempel. Hva med 17 sanger fra det store eplet? Kanskje begynne med In the mood again og Elvis Costello, eller New York state of mind og Billy Joel? Så ta turen til Harlem sammen med Bill Withers. Eller Bleecker Street med Simon & Garfunkel. Eller gatene i Brooklyn (Brooklyn Roads) med Neil Diamond (jada, Neil Diamond). Eller hvor vil du? Opp til deg, byen er din. Når det er på tide å stikke, kan du hoppe på flyet sammen med Jennie Abrahamson (Leaving Ny), eller REM (Leaving New York). God tur. Snakkes i refrenget.
I et intervju på ABC-sidene fikk Flammedebutant Victoria Durnak det alltid morsomme spørsmålet om hvilken bok hun ville tatt med seg — bare én, så klart — dersom bokhylla brant.
VD: En liten håndlaget bok fra bestevenninna mi, Jeg samler. Alt annet finnes på Amazon.
Og er ikke det en fin og beroligende tanke, folkens? At alt vi har, som ikke bestevenninene våre har laget, fins også andre steder? Det blir tatt vare på av verden. Slik at om noe skulle skje, så lar det seg erstatte. Slapp bare av!
Tid og sted: Tirsdag 20. april, Nordmørgata, Oslo Katten var: På hils, på vakt, på vei Mulig navn: Monsen Mulig gjengtilknytning: Enslige fotgjengere Favorittbok: Dantes Guddommelige Komedie Sist lest: Lars Monsen, Trond Strømdahl: Norge på langs
«And I act like I have faith⁄ and like that faith never ends⁄ But I really just have friends,» synger Dar Williams i låta My Friends, og i den ånda: dette bildet av gamle venner som hjalp hverandre å flytte i helga (ikke så mye meg, som de andre, skal sies, jeg kom til maten og ølen), gamle venner på Årvoll like utafor Oslo, gamle venner i god regi. Og ser du grillen der i bildekanten? Den har Morten og Tommy nettopp skrudd sammen. Og vi har spist litt usunn mat. Og vi drikker litt usunn drikke. Og her tar tre av oss seg en sigg i den litt kalde kveldslufta. Usunt det også. Vi gjør ikke alt etter boka her på jorda. Kanskje like greit. Og flere steder og mange ganger har jeg påstått at litterær kvalitet er synonymt med vennskap, med det velkjente og fortrolige som ligger i vennskapet, og at vi bare har plass til et visst antall viktige forfattere, et visst antall uerstattelige bøker i de individuelle kanonene våre, på samme måte som vi bare har plass til så mange gamle venner i de like individuelle livene våre.
Så setter du deg altså ned med ei ny bok av en gammel kjenning, eller ei ny bok av en ung fersking og hvilke forhåpninger gjør du deg? Blir det fest? Blir det fryd? Eller blir det en mare? Femten sider og så rett i veggen med den? Noe midt i mellom, kanskje? Forfatter og én gang nobelprisvinner I.B. Singer bikket verken mot festen eller middelveien i møte med ny litteratur, og var åpenbart ikke lett å behage som leser. Her fra en samtale med Philip Roth (i boka Shop Talk):
I.B. Singer: I must tell you, like many another writer I approach a book of fiction always with some kind of doubts; since the majority of writers are not really good writers, I assume when I am sent a book that it’s going to be not too good a book.
På vei mellom Yokoland og Flammeland gikk vi i dag på en gammel venn, Maria Børja, som, som det heter, strålte om kapp med appelsinskiva der oppe. Hvorfor hun så gjorde? Fordi debutboka hennes kom fra trykkeriet i dag, novellesamlinga Voksenting (på Oktober). Maria hadde bare å vise fram, ikke dele ut, så vi får heller vente litt med tekstutdrag og denslags, men gratulasjoner trenger ikke vente. Gratulerer, kompis! Og hva kunne passet de første vårdagene bedre, spør vi oss selv og alle andre, enn en gammel venn med sin første bok ute og handleposer i hendene, fulle av god mat og god drikke? Det blir litt feiring i kveld, skjønner du. Det er noen som fortjener en middag, sier forfatteren. Og smiler. Alt er godt. Alt har begynt.
Så setter du deg altså ned med ei ny bok av en gammel kjenning, eller ei ny bok av en ung fersking og hvilke forhåpninger gjør du deg? Blir det fest? Blir det fryd? Eller blir det en mare? Femten sider og så rett i veggen med den? Noe midt i mellom, kanskje? Forfatter og én gang nobelprisvinner I.B. Singer bikket verken mot festen eller middelveien i møte med ny litteratur, og var åpenbart ikke lett å behage som leser. Her fra en samtale med Philip Roth (i boka Shop Talk):
