For et par uker siden (9/6) ble Haruki Murakami tildelt Premi Internacional Catalunya i Barcelona og benyttet anledningen – som det så fint heter – til å angripe Japans atomenergipolitikk. Det japanske folket burde ha avvist atomenergi, sa han, og «lært av de overlevende etter Hiroshima og Nagasaki nøyaktig hvor mye ødeleggelse radioaktiv stråling kan påføre verden og menneskene i den.» Forfatteren ga hele prisbeløpet (€80000) til redninsarbeidet etter jordskjelv/tsunami/atomkatastrofe og var overbevist om, sa han, at Japan kom til å klare seg også gjennom dette, «bare vi ikke slutter å drømme, bare vi ikke lar oss skremme av de som bjeffer om hva som er effektivt og praktisk …» Prisen har tidligere gått til blant andre Aung San Suu Kyi, Jacques Coustea og nobelprisvinner Amartya Sen.
Forfatterarkiv for NØHSide 2 av 33
Så er det kanskje håp allikevel, når Annie Dillard sier at den gode skrivinga ikke forsvinner, men kommer, med alderen. Da hun ga ut The Maytrees i 2007, 33 år etter debuten, var hun 62 år gammel og sa følgende om det nye arbeidet sitt: «Alle bøkene mine begynte som noe ekstravagant og endte opp som noe enkelt og rent. The Maytrees var over 1200 sider på det meste, før jeg strippa den ned – du og du – rent bokstavelig. Jeg mista mange av de beste metaforene mine, men sånn måtte det bli. Det er litt tøysete å lære seg å skrive, endelig, i så høy alder.» Så visste vi hva vi skal gjøre som førtidspensjonister.
«Everybody deserves to be made immortal in some way,» har William T. Vollmann sagt. Om å ta bilder. Om bildene han selv har tatt. Av soldater i Afghanistan. Eller av prostituerte i LA. Eller som i bildet over: av fattige i Pakistan. Alle fortjener udødelighet. Og alle fortjener å bli behandla ordentlig. Og vi må anstrenge seg for å gjøre godt. Også når vi bare fotograferer. Enten du er fotograf. Eller du er som William T. Vollmann, har William T. Vollmann også sagt, ikke fotograf men liker å ta bilder.
Paul Auster og Siri Hustvedt er for lengst etablert som litteraturens Ross og Rachel og man kan jo bare tenke seg bokhylla der i gården, og diskusjonene og monlogene og høytlesingene, ikke sant? Men vet nå den ene – etter alle disse åra – hva den andre liker? Ikke ifølge et parintervju gitt til Le Nouvel Observateur i slutten av mai:
PA: Jeg syns George Perec er en av de virkelig store, mens hun …
SH: Å, nei, jeg elsker Perec. Sikkert like mye som deg.
Swing and a miss, Paul!
Du. Visste du at Virginia Woolf var festens midtpunkt? Når hun var på fest, altså, så var hun det. Hun var den magiske ingrediensen. Personen man ville snakke med, henge rund, høre på. Fordi? Hun var morsom, skarp, optimistisk og nysgjerrig. Hun var ikke bare gråvær og selvmord. Sånn skrev Michael Cunningham i Guardian i helga og det var sikkert mange som visste det fra før, men kanskje noen som ikke. Og er det ikke et fint bilde? Perfekt, nesten. Virginia Woolf på fest, hun ler og får alle andre til å le: «Virginia Woolf was great fun at parties. I want to tell you that up front, because Woolf, who died 70 years ago this year, is so often portrayed as the Dark Lady of English letters, all glowery and sad, looking balefully on from a crepuscular corner of literary history with a stone lodged in her pocket … She was the person one most hoped would come to the party; the one who could speak amusingly on just about any subject; the one who glittered and charmed; who was interested in what other people had to say (though not, I admit, always encouraging about their opinions); who loved the idea of the future and all the wonders it might bring.» Nydelig.
Helene Uri er aktuell med ny roman nå på forsommeren. Kjerringer, heter den. Knall tittel. Som leder tanken på Flammekontoret til Shakespeare av alle, eller Google Translate først, som bestemmer den engelske oversettelsen av kjerring til hag, og derfra til William Shakespeares Merry wifes of Windsor, hvor det følgende blir sagt et sted: «A witch, a quean, an old cozening quean! Have I not forbid her my house? She comes of errands, does she? We are simple men; we do not know what’s brought to pass under the profession of fortune-telling. She works by charms, by spells, by the figure, and such daubery as this is, beyond our element we know nothing. Come down, you witch,you hag, you; come down, I say!»
NØH: Shakespeare hevder at menns tilkortkommenhet når det gjelder kvinner skråstrek kjerringer er at de – eller vi – er for korte, for enkle, for dumme. Enig? Er det frykt og dumskap som ligger til grunn for at kvinner undertrykkes og forskjellbehandles?
Helene Uri: På et vis er det selvsagt det. Jeg siterer gjerne Thea Selliaas Thorsen som igjen siterer Kari Elisabeth Børresen: Det finnes ikke mannssjåvinister som også er intelligente, men det har alltid eksistert intelligente menn. Når det er sagt: Den egentlige årsaken er selvsagt ikke liten hjerne hos menn, men store muskler. Fysisk overlegenhet betyr mer, selv i dag, enn vi kanskje har lyst til å ta innover oss.
De seks andre mennene i litt håpløse dresser går alle av på Hamar. Bretter avisene og PCene sine sammen. Finner bagasjen. Lager nesten ikke lyd. Et lite nikk. Farvel. Resten av turen til Lillehammer og Norsk Litteraturfestival er det bare Virginia Woolf og meg. Hun sier: «It seems as If I succeed nowhere. Yet, I’m glad to find, I have acquired a little philosophy. It amounts to a sense of freedom. I write what I like writing and there’s an end on it.» Den tar vi med oss videre når toget er framme om tolv minutter.
Hot Sauce Commite Part Two heter den nye plata til New York-trioen Beastie Boys. De som en gang ga deg lov til å slåss for en fest. De tre rapperne slåss for helt andre ting i dag, og med den nye plata viser de, sier fan og forfatter John Erik Riley, at det går fint an å gjenta seg og samtidig være innovativ.
NØH: Har du hørt den nye plata? Liker du den?
JER: Hørte på den for noen dager siden. Og hører på den nå. Min første reaksjon var «meh», men etter hvert tenkte jeg «yeah». Med andre ord ja, jeg liker den. Double like, faktisk. Forbeholdene må likevel med. Dette er på ingen måte nyskapende, snarere nokså gammeldags og trad. «Old school», i mangel av et bedre ord. Og likevel oppleves dette som forfriskende i 2011. Et paradoks, med andre ord. Dette er ikke noe nytt, men det er heller ikke noe i dag som likner. Ingen følger egentlig i disse sporene. Jeg har sett flere skrive om dette, hvordan Beasties er blitt gamle, ryddet plass, og kan nå gjøre som de vil. Det er en kunst i hiphopen, dette, å kunne overleve som gammel. Få klarer akkurat det. Men Beasties får det til, ved å gjøre det de alltid har gjort, keep it real, i ordenes beste forstand.
NØH: Tar du tittelen, Hot Sauce Commitee Part Two, er det noe amerikansk der som vi nordmenn går glipp av?
JER: Ikke så vidt jeg vet. Beasties har alltid vært glad i skjulte referanser og interne vitser. Regner med at dette er nok et eksempel på det. Men det er mulig jeg tar feil. Apropos dette med referanser: Faktisk finnes det en nettside som har samlet alle referansene på Paul’s Boutique. Det er svimlende lesning. At det går an, tenkte jeg da jeg først kom over det. Har de virkelig fått med alt dette? Men de har de. Jeg finner mye inspirasjon i dette, må jeg tilstå, denne evnen deres til å kombinere så mye forskjellig, sause det sammen, som barn når de forsøker å lage middagsmat for første gang. Men Beasties gjør det uten noen gang å miste beaten, pulsen, rytmen. Og de gjør det alltid med humor, med glimt i øyet. Beasties springer egentlig ut av hard core-punken, i tillegg til hiphopen på 80-tallet, og er sånn sett dobbel trofaste mot DIY-tenkningen.
«It’s that time,» sier Marlboromannen til Harley Davidson i gamle (om ikke gode) Harley Davidson and the Marlboro Man, og sikter til den tida på året da HD alltid stikker av, drar sin kos og ingen vet hvor. Det fins flere slike tider på året. Hvor viss folk alltid stikker av. Sånn cirka nå er en slik tid. Idet Cannes-festivalen åpner og den franske rivieraen gjøres om til en ganske stor rød løper og millioner av nærfilmstjerneopplevelser. På bildet over ser vi arbeidere rigge opp av et stort seil med bilde av Faye Dunaway på til årets festival (som blant annet skal vise en teknisk nyoppussa versjon av Puzzle of a Downfall Child fra 1970). Det er dessverre (evt. heldigvis) ingen på Flamme som skal nedover i år, men Litteraturhusets Silje Riise Næss skal ikke for første gang av gårde, og vi sendte henne et par misunnelige spørsmål like før avreise.
NØH: Hvordan er det å være i Cannes under filmfestivalen?
SRN: Svaret her burde jo være at det er ordentlig stas. Og det er det jo, i betydningen glitter og stas og glamour. Men hvis vi snakker om byen, og ikke filmopplevelsene, så er det for det meste utrolig svett og masete og folkerikt. Man går i kø i gatene og snubler over veisperringer og kjendisspottere overalt. Utallige tusener er akkreditert til festivalen, og overraskende mange andre velger Cannes som reisemål akkurat i denne perioden for å stå som sild i tønne og strekke hals etter hårtustene til Pierce Brosnan. Man kan bli litt matt. Men så kommer man seg endelig inn i en stor, mørk aircondisjonert kinosal og ser et mesterverk av Kim Ki-Duk, og da føles alt riktig.
Sprengkulde, sier noen. Sibirkulde andre. Og kaldt er det om dagen. Og alle liker å snakke om det kalde. Også litteraturen. Bare med varme. Gary Snyder for eksempel:
THE NORTH COAST
Those picnics covered with sand
No money made them more gay
We passed over hills in the night
And walked along beaches by day.
Sage in the rain, or the sand
Spattered by new-falling rain.
That ocean was too cold to swim
But we did it again and again
