CARELL: Hm. (ler) Nei! Bare tullball. Jeg proklamerer … at så er pisspreik. Hvem tror han at han er? (ler ennå, og snakker med engelsk tulledialekt) «Å, jeg fikk en epifani! Og alle kommer til å være enig med meg.»

I 1993 tok Jon Venables og Robert Thompson – to gutungar frå Liverpool – livet av ein tredje Liverpoolgut, James Bulger. Og det er så klart ikkje poeten ein ropar på først når sånt skjer. Men så, etter knappe 20 år, dukkar ein ung poet opp allikevel, og skriv dikt om det grufulle. Poeten heiter Olav Gisle Øvrebø og boka, debutboka, Barn som leikar. «Vi har godt av å stille oss ovanfor det intenst urovekkande,» skal han si om litt, og har vi det? Kva gjer du når urovekkande ting skjer? Kva for ein sommar har du hatt, til dømes? Slepp du poesien til? Har poeten ei rolle å spille?

FF: Korleis endte du eigentleg opp med å skrive dikt om eit snart 2o år gamalt barnedrap i Liverpool?
OGØ: Det var nok fordi eg over ein lengre periode hadde skrive meir personlege tekstar om ting eg tenkte på. Men så kom ikkje dette nokon veg, det vart ikkje særleg vellukka. Og så kom eg over ein kort omtale av denne saka med eit bilete av ein av dei skuldige, det står det forresten om i eit av dikta. Det talte til meg med ein gong, eg kjende at det var noko viktig som måtte formidlast. Og så fekk eg på ein måte uttrykt noko av meg sjølv gjennom å skrive om desse personane då. Det er noko med å stille seg ovanfor intenst urovekkande ting som fascinerer og som eg trur ein har godt av. Det blir kanskje litt sånn som i uttrykket «grip dagen, hugs at du skal døy.»

FF: Var det særleg vanskeleg eller er det som å skrive dikt om kva som helst?
OGØ: I byrjinga var det greit, då hadde eg noko konkret å skrive om og kunne jobbe mot å finne ei form som passa til temaet. Etter kvart vart det vanskelegare for eg skjønte meir og meir kor alvorleg det var. Frykta for ikkje å skrive på ein tilfredstillande måte om såpass alvorlege ting slo inn. Men heile vegen har det vore til hjelp å ha ei konkret historie å fortelje og med verkelege personar.

FF: Kor viktig har det vore med avstand i arbeidet med boka?
OGØ: Eg trur det har vore veldig viktig, både i tid og geografi. Hadde det td vore i Norge det skjedde, så ville eg ha vore mykje reddare for å støyte nokon. Eg håpar sjølvsagt ikkje at eg gjer det no heller, men det er greiare å forholde seg til noko slikt utanfrå.

FF: Har noko forandra seg i løpet av arbeidet når det gjeld synet ditt på forbrytelsen?
OGØ: I byrjinga hadde eg ein nesten naiv empati med gjerningsmennene og ville formidle at det var folk rundt dei som svikta og hadde den eigentlege skulda for drapet. Undervegs i skrivinga har eg vorte langt meir ambivalent til det. Eg tenkjer at gutane hadde eit ansvar sjølve også. Men eg meiner framleis at vaksne folk var temmeleg blinde. Folk kan ikkje for kva slags oppvekstvillkår dei har.

FF: Har du tenkt noko på korleis dei to forbrytarane, evt dei etterlevande, kunne reagert om dei kunne norsk og lar Barn som leikar?
OGØ: Forhåpentlegvis ville forbrytarane likt det og følt at eg talte deira sak på eit vis. Likevel tenkjer eg meg at det godt kan hende dei hadde mislikt det, følt at eg snakka om noko eg ikkje hadde peiling på og rippa opp i ting for dei. Dei etterlatte ville sannsynlegvis ha hata tekstane er eg redd. Hovudvekta mi ligg jo hjå forbrytarane og det er noko eg sjølv er sterkt ambivalent til. Korleis det ville vore for dei etterletne kan eg berre forestille meg. Eg trur ikkje eg ville ha likt det sjølv i den situasjonen heller. Men eg håpar dei kan ha ei viss forståing for det eg held på med.

Kl 15:42:32 (SKJERE NAVLESTRENGEN OVER MED KNIV)

Klokka er 15:42:32
og dei tek James med seg gjennom vestibylen og ut
og det er ingen, ingen som stoppar dei,
dei berre går og går og skundar seg
med adrenalin og redsle, dei som avbryt, blir jaga bort med
bisarre kommentarar.

Sola er eit stritt lysande punkt
gjennom skyane
lite varme,
mest lummer luft,
eit kaldt regn over ansiktet.

Dei skjer navlestrengen over med kniv,
dei spyr i ein haug og grev han ned,
det glinsar før den fuktige jorda dekkjer over

Ingen bokhøst uten Thorsendikt. Og nå er endelig TT’s tredje samling klar: Lensmann fra ni til fem avslutter debuttrilogien til Lillehamringen og har i tillegg fått det myteomspunne katalognummeret 99. Et tall som fortjener en samtale.

NØH: Og vi begynner med «Johnny 99», udødeliggjort av så vel The Boss som The Cash, hva ville vår mann lensmannen vår gjort med ham om J99 sto og vifta med en gønner på Tullinløkka?
TT: Sniki seg innpå han og smekka jerna på plass. Med mindre det er broren hans, da hadde han kanskje kikka en annen vei eller prøvd å prate han til fornuft, lensmannen kan i trengte situasjoner være big på preiking.

NØH: De fleste vet hvorfor Dylan tok til Highway 61, men ikke like mange vet hvorfor Lowell Fulson tok til Highway 99, som var fordi krigen og penga tok slutt, ikke annet å gjøre enn å ta til veien, og… rimer det med lensmannens livssyn? Er det bare å stikke når slaget er over og penga brukt opp?
TT: Jeg tror han prøver å holde ut, men når det brister så er det det ikke Norge av hans hånd, men hans tro på folk og mørket overtar. Da setter han seg i bilen og det er neppe noe godt som venter i enden av den kjøreturen. Joe Henry sang det og Frank Roberts hørte det: Sometimes you would never guess/ Who’s all talk and who just might/ Find a way or lose themselves/ On the king’s highway tonight.

NØH: I år 99 døde den romerske poeten Lucretius, noen forbindelse derfra til Thorsen?
TT: Det må vel være Catullus da, som jeg til tider har vært svært opptatt av. Catullus levde samtidig som Lucretius og likte lyset og larmen.
Han inngikk i en løs trio med Cinna og Calvus – som forøvrig ofte omtales sammen med Catullus, av Ovid for eksempel, i hans vakre elegi over poeten Tibullus som jeg også liker godt – spesielt fordi han er så flyktig. Vi vet ikke alt om han, vi er ikke helt sikre på om alle diktene han tillegges er hans og så videre.  Obvius huic venias, hedera juvenilia cinctus. Tempora, cum Calvo, docte Catulle, tuo.

NØH: Rolig nå, Thorsen, ingen latin før jeg har fått meg en kaffe.  «The 99» heter en muslismk superheltserie, så vidt jeg vet, Skapt av Dr. Naif Al-Mutawa. Hva slags superhelt er lensmannen?
TT: Han er en Pekarsk type. Hverdagsliv er ganske komplekse greier.

NØH: Fra tegneserier til klasserommet: 99 er atomnummeret til Einsteinium, et metallisk grunnstoff som ikke fins i naturen og som ble først funnet i restene etter ei prøvesprengning av hydrogenbomba: hva slags lyrisk grunnstoff kan vi regne med å finne etter at dine tre første bøker har sprengt leserne i lufta?
TT: «Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser», sa Hans Børli så da må svaret bli et snølandskap, det er selve det lyriske grunnstoffet. Men på den annen side hevdet Robert Young at grunnstoffer kan transformeres til hverandre under visse betingelser. Poesiens svar på yttrium kanskje. Splintret i biter er det ustabilt i luft og kan selvantenne. Tror uansett ikke jeg sprenger leserene, tror dikta mine mer er en kile i vedkubben.
 
NØH: Wayne Gretzky, verdens beste hockeyspiller, spilte med trøye #99, og han sa en gang at en god hockeyspiller befinner seg der pucken en, en STOR hocvkeyspiller befinner seg der pucken er på vei: kan det samme sies om gode og store poeter?
TT: Poeten må i hvert fall være i stand til å ta i mot pasningen. Om det skal resultere i scoring. Men jeg tror poeten mer må kunne høre spillet enn lese det.

NØH: I gladlåta «99 in the shade» har Bon Jovi nettopp fått lønn og ragger rundt i en Chevy Cabriolet med en fest i baklomma: høres det ut som lensmannen?
TT: Kanskje i hans sene ungdom, da han krusa rundt uten lappen i en grå Kadett 71–modell. Men soundtracket var nok heller «Play Guitar» med John Cougar – som jeg fortsatt kaller han. I dag synes lensmannen det er helt OK med Gaslight Anthem og Drive-By-Truckers. Han har vel så vidt jeg husker også prøvd seg på en liten gjendiktnig av DBT.

NØH: Ikke verst. Be ham sende manus til oss. Men fra det andre til det tredje: tyske Nena var, som du kanskje husker, glad i røde ballonger, og 99 i tallet. Hun sang: If I could find a souvenir/ Just to prove the world was here/ And here is a red balloon/ I think of you and let it: …hvem er det lensmannen tenker på når han slipper sin ballong?
TT: Lensmannen foretrekker å fiske framfor å slippe ballonger. Han kaster ut snøret sitt med en viss forvorpenhet, men også med kjærlighet. Eller håp. Tror flaskepost er mer hans greie enn ballonger. Men jeg tror han synes en blekrosa ballong hvor lufta har gått delvis ut i en ploga haug av møkkete snø er vakkert. 

NØH: Alle vet nå hva de får om de bestiller en «99» på Flamme, men vet du hva får om du bestiller en «99» i England og Irland?
TT: Noe som svir. Hvis spriten kan blandes opp med krutt og tennes på så holder den mål. Altså førtiniogenhalv prosent alkohol. 

NØH: Til slutt: hvis vi legger sammen katalognumrene i trilogien din får vi 202, som var det året romersk lov forbød kvinnelige gladiatorer. Tilfeldig?
TT: Absolutt ikke! Kvinnelige gladiatorer fikk ikke bruke hjelm, ikke lensmannen heller.

I essayet «Return to the Forest» skriver Alan Watts om det moderne menneskets fortvilte situasjon: på grunn av måten språket utvikler seg på, og hukommelsen utvikler seg som et resultat av språket, kan vi, til forskjell fra hine tider, faktisk tenke oss og se for oss hvordan livet skal bli, hva som skal skje med oss i framtida. Vi lever i konstant frykt og kronisk bekymring for alt som kan skje, skriver han, og glemmer øyeblikket, glemmer det som faktisk skjer. Og med det glemmer vi å leve. Glemmer å være spontane. Glemmer å være hoppende glade. Vi planlegger heller. Vi observerer og overvåker. Vi venter med å delta. Som ikke høres all verden ut, ikke sant? Men det blir bedre. Vi kommer nemlig til et bristepunkt, skriver Watts, da vi har fått nok av å leve sånn. Nå er vi leie, sier vi, av å bekymre oss hele tiden. Leie og slitne er vi. Av å bli fortalt hva vi skal se og føle og mene og oppføre oss. Nå vil vi finne ut hvem vi egentlig er. For noen skjer det tidlig i livet, for noen litt seinere, men det skjer, er poenget til Watts. Og når det skjer returnerer vi – mytologisk, om ikke faktisk – til skogen igjen. Til det enkle livet som bygger, rydder, jeger. Til en ordna verden. Til bare deg og en verden i orden.

Nok er nok, sier vi og flykter til skogen i vårt indre. Det er kanskje det psykologer kaller midtlivskrisa? Og jeg tenkte på det da jeg i går kveld måtte forklare for en kompis at Sir Elton John er verdt å høre på.

Ikke bare en fyr på danskebåten som spiller piano. Hør bare på Honkey Cat, sa jeg, den er lett å avvise som en morosang, tøysesang, om en kis fra bygda som drar til byen og blir urban. Men den sier jo det motsatte, hvis du hører etter. Den sier kom deg ut av byen, byen tar livet av deg, byen knuser hjertet ditt, finn skogen heller, finn deg selv: You better get back, honkey cat/ Better get back to the woods. Og dette er zen, sa jeg. Dette er Sir Elton Johns ene hånd som klapper. Han sier, som Alan Watts sier det, at vi alle er angstmennesker, at vi har glemt øyeblikket og gleden og tror at lykken er å være en kul kis eller katt. Men det er det ikke. Det må helt andre tømmermenn til, sa jeg. Og fant fram Alan Watts og leste høyt: «It is achieved by going down into one’s own inner secret place and asking there for a direct encounter with the world. It is in this way that a person becomes, in the truest sense of the world, a self – an original, authorative source of life – as distinct from being simply a person in the original sense of persona: a mask, a role to be played in society.» Og da skjønner du hvorfor Sir Elton liker å kle seg ut også, sa jeg. Fordi vi alle kler oss ut. Fordi vi alle går med masker. Fordi vi alle er honkey cats som må finne veien tilbake, finne veien hjem.

Jon Michelet: Det første laget som slår en er den franske storheten OM. En forkortelse, riktgnok, men det får gå. Og fra samme liga: Nice, som ble stifta i 1904 og var opprinnelig mynta på friidrett og kroppsøving. En norsk klubb fra samme år: Mo. Som en gang i tida hadde Trond Sollied i førsteelleveren. Mer norsk: Holmen fra Asker, som på 30-tallet hadde skøyte-ess og landslagsspiller Harald Strøm i sine rekker. Og Ihle, dessuten, ikke langt fra Raufoss, som spiller hjemmekampene sine på «Grønlandssletta». Og Teie, fra Nøtterøy i Vestfold. Hollandske NEC. Slovenske Celje. Polske Lech. Skotske Leith. Hvor The Proclaimers er så glad i solskinnet. Meksikanske Léon. Indiske JCT, som ble stifta i fantastiske 1971 og spilte, bare noen få år senere, med legendariske Inder Singh på topp. Jeg snubler også over irske C.I.T. og belgiske Mélen, ikke akkurat storheter noen av dem, men greit. Og brasilianske Leme, som bare er et par år gammel, men alderen skjemmer som kjent ingen, og kunne vi tenke oss Jon M uten en gjeng med brasser rundt seg? Hva blir det i sum? 15.

Kan Solstad toppe det?

Dag Solstad: Sola, åpenbart. Hvor Gunnar Aase en gang fløy opp og ned på vingen. Og ODD, dessuten. Som gjør det bra om dagen, selv om Tommy Lund Svindal har bestemt seg for å legge opp. Og med ODD er ikke Odda langt unna, som er tjue år til neste år og helt sikkert kunne tenkt seg en emosjonell retur fra sin store sønn Håkon Opdal som støver ned på benken til Brann om dagen. Og Os, som hadde Erik Just Olsen på laget på syttitallet. Og Alta, som har fostret både Trond Fredrik Ludvigsen og Tore Reginiussen i moderne tid, samt Bjørn Wirkola i hin. Og svenske Sala, fra svenske Sala. Og svenske Sosdala, hvis vi driter i tødler, og det gjør vi. Som gjør at vi kan slenge på sveitsiske Toss også. Og hollandske Oss. Og ungarske Solt, som ikke er noe særlig, men hvis hjemby var strategisk særs viktig i den ungarske revolusjonen av 1848. Og brasilianske ASA. Og brasilianske GAS. Og Al-Sadd fra Qatar som kanskje, kanskje ikke skal bli VM-vert. Hva blir det i sum? 13.

En knapp 15 – 13 seier til Jon Michelet, med andre ord. Solstad var sterkest i Skandinavia, mens resten av verden hjalp Michelet fram. Når det er sagt har vi sikkert oversett et lite (eller stort) lag her eller der. Det kan alltids hende. Og i så fall: bare si fra, så korrigerer vi resultatet om det trengs.

Hva er det vi kaller Roma, igjen? Den evige byen? Den fortidige? Og etymologisk, har ikke navnet noe med styrke og ulver å gjøre? Høres uansett passe skummelt ut. Journalist og forfatter Simen Ekern ga nettopp ut ei bok om metropolen (Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv) hvor han forsøker å skifte stedets tempus, få byen i presens igjen, fortelle den ut av alt som har skjedd og inn i noe som kanskje skal: eller: forskjellen på La Dolce Vita på film og det søte liv i virkeligheten. Kanskje vil han, aklkurat som Fellini, feste en liten gul lapp til eksistensene våre: husk at livet også skal være morsomt? Vi ba i alle fall forfatteren om en kvalifisert guide til Romas gater, parker og kultur: for oss som ennå ikke har vært der og for dem som snart skal dit igjen.

FF: Skal vi begynne med topp tre gater?
SE: Hm, topp tre gater: Vicolo della Pace. Her ligger Bar della pace, hvor du kan spotte italienske kjendiser du ikke kjenner (de kjenner seg selv, så du kjenner dem igjen), et strålende sted for seine drinker. Til å ligge så nær piazza Navona, er det en overraskende stille gate, som navnet tilsier. Og i enden av gata ligger Chiostro del Bramante, et gammelt kloster som nå har kunstutstillinger, ofte nyere saker, og en kjølig klostergård hvor de serverer mat og drikke. Via del Gazometro, eller en av de andre veiene rundt «Gassometeret», rett ved Via Ostiense. Den enorme konstruksjonen ser ut som en ståltrådsylinder, en fiskeruse, gassometeret har blitt et slags postmoderne ikon i Romas skyline, og dukker alltid opp i filmer som viser baksiden av byen. En av de jeg intervjuet i «Roma – nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv» mener Gasometeret er vakrere enn Eiffeltårnet. Det ligger dessuten i nærheten av en del interessante barer og nattklubber, samt et supert sted å spise minipizzaer og søte bakervarer på vei hjem tidlig om morgenen. Via Monserrato. Rett inn fra Piazza Farnese, en litt mørk brosteinsgate, her finnes en klassiker av en kaffebar, et par gode restauranter, et sted med ost og vin. Og så var det her jeg bodde de første årene jeg ble kjent med Roma og med hun jeg er gift med.

FF: Topp tre kirker?
SE: Ja: Santa Maria in Trastevere. Denne delen av Trastevere er iblant litt masete, men det er helt nødvendig å få med seg kirken (og plassen foran). Chiesa del Gesù. Jesuittenes hovedkirke i byen ble reist som et signalbygg for motreformasjonen. Kirken er forholdsvis nøktern på utsiden, men går man inn gjennom døren, ser man kostbar marmor, bladgull, fargesprakende takmalerier og alt som ellers skulle til for å kjempe mot reformasjonens utfordringer, og vise hvem som egentlig satt på de gode forbindelsene oppover. Her, grytidlig om morgenen, har dessuten den legendariske politikeren Giulio Andreotti, «Mørkets fyrste» eller «Guden Giulio», gått til messe i alle år. Jubileumskirken i Tor Tre Teste. Kirken, tegnet av arkitekten Richard Meier i anledning kirkejubileet i 2000 ligger utenfor allfarvei. Et godt stykke utenfor. Den er interessant arkitektonisk, men også byplanpemmsig – tanken var å gi nytt liv til et nabolag med dårlig rykte. Det har kirken bare lykkes sånn passe med, men det var en god tanke, og en kul kirke.

FF: Topp tre parker?
SE: Villa Glori. Her kan man lese en bok mens de andre jogger, barna rir på ponnier, og en eller annen italiensk stjerne spiller konsert på stadion nedenfor. Etterpå kan man rusle ned og se på Renzo Pianos konserthus, og videre bortover til det nye samtidskunstmuseet MAXXI. Villa Borghese. Kommer ikke unna den, særlig om våren, før gresset er svidd av varmen. Parken ved Villa Torlonia. En ganske liten park langs Via Nomentana, den er interessant på grunn av sin historie – det er hagen til huset der Mussolini bodde lenge, blant annet. Og så ligger det en finfin restaurant her, der man dyrket sitroner før.

FF: Topp tre pizzeria?
SE: Da Ivo a Trastevere, i via di S. Francesco a Ripa. En klassiker i Trastevere. Her kan du møte regissøren Nanni Moretti, med litt flaks, den ligger ikke så langt unna kinoen han driver, så han stikker ofte innom. Da Francesco, piazza del Fico. Det er alltid fullt her, Francesco har nok hatt litt for mye suksess de siste årene, men pizzaen er strålende. Core di Roma, Via vetulonia, 27. Dette er mest for hardcore AS Roma-fans, med sans for fotballskjerf og avisutklipp på veggene. Så lenge Riise spilte i Roma, var det gøy å fortelle at man er norsk. Nå kan du be eieren fortelle om hvordan Totti var da han vokste opp like i nærheten.

FF: Topp tre bøker?
SE: Historien av Elsa Morante er en klassiker man ikke kommer unna. Den er dessuten veldig fin. «Ragazzi di vita», Pasolinis første roman finnes ikke på norsk, men på engelsk heter den The Ragazzi, den kunne kanskje hett «The Hustlers». Om livet på gata i Romas utkanter. Reisen til Roma, Alberto Moravia. En skildring av et underlig trekantforhold, og av en fin, litt hemmelig park med utsikt over byen i bydelen Parioli.

FF: Topp tre sanger?
SE: «Grazie, Roma» av Antonello Venditti. Ikke for Lazio-tilhengere, men den er fin å nynne. «Roma Capoccia», av Antonelli Venditti den også, gitt. Patosfylt 60-tallslåt i «Whiter shade of pale»-klassen. «Theme from Rome», Danger Mouse. Akkurat da jeg hadde skrevet ferdig boken om Roma, kom den amerikanske produsenten Danger Mouse og den italienske filmmusikk-komponisten Daniele Luppi ut med Rome. spilt inn med flere av musikerne som spilte på legendariske Ennio Morricone-låter på 1960- og 1970-tallet. Edda Dell’Orso, som synger på Sergio Leones Den gode, den onde og den grusomme er med på første spor, mens Norah Jones og Jack White har fine bidrag. Tittelkuttet er instrumentalt, og setter stemningen bra.

FF: Og til slutt: topp tre filmer?
SE: Jeg begynner med Nanni Moretti: Caro diario, fra 1993. Man kunne valgt flere Moretti-filmer, både Ecce Bombo og Aprile har fine Roma-bilder. Men det må bli Kjære dagbok. Det er mange grunner til at den hører hjemme høyt oppe på en Roma-liste, en av dem er Vespakjøringen i den første av filmens tre deler. Moretti er ikke den første som filmer folk som kjører på to hjul rundt i Roma, selvsagt. Fellinis Roma slutter med en bisarr motorsykkelscene, Roman Holiday har ukontrollert Vespa-kjøring som et viktig element. Ingen av dem matcher Moretti på scooter, likevel. Dessuten kjører han litt utenfor allfarvei. Han kjører over broen ved Corso Francia nord i byen, han drar ut til Ostia for å se hvor Pier Paolo Pasolini ble drept, han kjører til velstående etterkrigsbydeler med hage og garasjeport, han kjører til Garbatella, favorittbydelen hans, han ser byen sin på nytt, han møter hun som spilte hovedrollen i Flashdance, og han diskuterer byens nære fortid.

Så Antonio Pietrangelis Io la conoscevo bene, fra 1965. Filmen, som heter «Jeg kjente henne godt» på norsk, kom ut i 1965, fem år etter Federico Fellinis La Dolce Vita. Filmen ender på dystert vis, som en litt for moralsk advarsel om hvor galt det kan gå hvis man tror at dekadent festing, Roma-kvelder på bar og fotomodelloppdrag er nok til å fylle livet med mening. Før alt går galt, har filmen imidlertid noen av de morsomste, mest bisarre dansescenene jeg har sett, månelyse nattbad, tørre martinier og en fantastisk hovedrolleinnehaver, Stefania Sandrelli. I en scene er hun misunnelig på en utenlandsk jente som er med ut en sommerkveld. «Så heldig hun er, som er i Italia!», sier hun, og hennes date for kvelden blir forvirret: «Og vi, er ikke vi i Italia, eller?» «Jo», svarer filmens hovedperson. «Men hun er i utlandet. Det er ikke det samme.»

Og Dino Risis Il sorpasso, fra 1962. Denne filmen handler om Roma uten å være noe særlig i byen. Det hele starter i en av de nybygde forstedene en het augustdag, selve ferragosto, faktisk, 15. august, dagen alle italienere drar ut av byen. Absolutt alle – det er en regel som er så ufravikelig at det gjerne blir en film av det de få gangene noen blir igjen (Pranzo di ferragosto, «Sommerlunsj i Roma», fra 2009, for eksempel. ) Men altså: Il sorpasso: Den nokså streite Roberto har ikke tenkt seg ut til stranda, han skal lese til jus-eksamen. Men ettersom han er den eneste igjen i blokka, er han også den eneste som kan hjelpe Bruno, en litt råere type med Lancia cabriolet og et tilbakelent forhold til livet. De drar på en tur man bør bli med på, også femti år senere. Filmen vant flere priser, og ble en viktig inspirasjonskilde. Dennis Hopper, for eksempel, skal ha vært veldig opptatt av Il sorpasso, kalt The Easy Life på engelsk, da han lagde Easy Rider, visstnok blant annet på grunn av måten Riso bruker kjente sanger som en del av filmen. Vi snakker ikke Born To Be Wild her, men et par temmelig kule italienske popsanger mer i Arne Bendiksen-gata. Søk opp «Guarda come dondolo» på nettet, for eksempel. Sterke saker.   

*

Og da skulle vi både ha steder å gå og ting å gjøre når vi en gang kommer oss til den evige byen, og/eller er på vei tilbake igjen.

Et kinesisk par kommer mot oss på kaia i Stavanger – vi er på vei til Sølvberget hvor William T. Vollmann skal snakke/tale om trass (defiance) – de har et lite digitalkamera i hendene og jeg tipper at de har gjenkjent Vollmann og vil ta bilde av ham med vågen i ryggen. Stilig. Men sånn er det ikke. De spør heller amerikaneren om han vil ta et bilde av dem, for dem. Så klart! De vil ha det runde tårnet i bakgrunnen, sier de. De lurer på om det er en kirke. Det er ikke en kirke, slår jeg fast. Før jeg husker at jeg ikke vet hva det er. Vil dere ha det diagonalt eller horisontalt, spør Vollmann, før han selv foreslår et av hver. Så spør han dem hvor de kommer fra i Kina og forteller om en reise han selv har gjort til landet. Så spør de hvor han kommer fra. Han kommer fra California. Han bor i Sacramento. Og det er ganske fint å se for seg: det kinesiske paret reise halvveis rundt kloden den ene veien og den amerikanske forfatteren halvveis rundt kloden den andre, sånn at de kan gå på hverandre på kaia i Stavanger og den ene fotografere den andre. Ikke sant? Så snakker plutselig Vollmann kinesisk og ansiktene lyser opp. De unge paret smiler og trykker hendene våre og tar farvel. Etterpå spør jeg ham hva han sa til dem. Jeg sa at dagen i dag er en vakker dag.

Så er det Kapittel igjen og vi sitter på Kult.Kafeen på Sølvberget i Stavanger og drikker kaffe med melk på samme bord som Erlend Loe og skjønner ikke sånn umiddelbart hvorfor ungene utenfor presser seg mot vinduet og vinker. Ikke for et par av dem dugger på glasset og skriver hei og tegner hjerter og skriver Kurt inni hjertene. Da skjønner vi det. Så klart. Vi smiler og vinker tilbake mens vi spør oss selv: hva om de voksne leserne oppførte seg på samme måte? Hadde det vært koselig eller litt creepy? Vi landa vel på litt creepy. Men kidsa er fine. Så klart. Og snart skal de få høre mer om Kurt.

Flamme treffer Anders Bortne på Tilt i samme hus som Rockefeller i Oslo sentrum. Han er en god, gammel venn og planen var, eller er, å spille litt shuffleboard og komme oss i presens i denne helvetes sommeren. Det er mørkt i rommet. Det er greit. Og siden de vi skal spille med og mot er litt forsinka, prater vi litt om Anders sin nye roman, Ismannen, som kom sist uke og som er en familieroman farlig nær frysepunktet (høhø!!, det handler om en isbader).

FF: Det har vært en fryktsom og fryktelig sommer, kompis, hvordan er det å gi ut roman i det umiddelbare kjølvannet av 22/7?
AB: Det er jo litt vrient, jeg innrømmer det, og jeg var usikker på forhånd. Jeg var i utgangspunktet usikker på hvor godt ei bok om isbading kunne treffe leserne, for å si det sånn, og den usikkerheten har bare blitt større etter alt som har skjedd. Jeg vet ikke om folk tenker at det de trenger nå er ei bok om isbading? (Anders ler)

FF: Tenker du annerledes om det å skrive og din egen skriving etter hvert som verden forandrer seg? Og denne spesifikke forandringen særlig? Framstår det som mer/mindre vesentlig?
AB: Det blir litt mer komplisert. Vi kan si det sånn: Jeg er ikke typen som tiltrukket av den type traume nasjonen nå er inne i. Jeg har et litt komplekst forhold til å omfavne sånne ting. Jeg sier ikke at forfattere ikke må gjøre det, men jeg er bare ikke typen. Men ikke dermed sagt at jeg tenker, når sånt skjer, at nå legger jeg ned sjappa, det er absolutt prisverdig å tenke at man skal ta ordet i sånne stunder, men det har aldri vært min rolle.

FF: Da jeg hørte tittelen på trodde jeg det var en uavhengig oppfølger til Top Gun … (imiterer Anthony Edwards, dårlig) Iceman, that’s the way he flies, ice cold …
AB: Hehehe. Ismannen er basert på nederlandske Wim Hof som driver med det samme som min mann driver med: isbading, verdensrekorder og diverse stunt som for eksempel Mount Everest i badebuksa og maraton over polarsikrelen.
FF: Mount Everest i badebuksa?
AB: Oh yeah, han er litt superhelt, som Tom Cruise og Val Kilmer i Top Gun, og da jeg så ham sammen med kona og sønnen og leste at kona ville lage en kafé for fattige at jeg tenkte det lå ei god bok i ham. Isbaderekorder og familieliv. Jeg så både stor komedie og tragedie i det livet.
FF: Kunne/kan Val Kilmer spille ham?
AB: Hmm. Val Kilmer etter kollapsen kanskje. Med stort skjegg. Uten hår. Det kan bli bra. Det kan bli jævlig bra. Det kan bli Val Kilmers The Wrestler.
FF: (imiterer Mickey Rourke, like dårlig) I’m just a broken down piece of meat …

Vi ler.

FF: Hva er det beste en roman kan håpe på å få til, sånn du ser det?
AB: Å bli lest om 20 år. De fleste norske romaner forsvinner som regel fra radaren og bare de virkelige gode blir lest av ettertida og det er noe å håpe på. Får du til det, da har du på en måte bestått testen, eller: en lang rekke tester. Men det er helt umulig å vite når du skriver hvordan det skal gå. Det er et vanskelig spørsmål. Og det meste sannsynlige utfallet er jo at det ikke skjer og du er glemt om et par tiår. Det er tøft.

FF: Vi har begge kommet oss i voksen alder etter hvert, og syns du romanskriving er godt arbeid for en voksen?
AB: Ja, romanskriving i forstanden: pønske dem ut og skrive dem, ser jeg på som et godt arbeid å ta med seg inn i alderdommen. Men å publisere blir stadig mer ydmykende. Da jeg debuterte var jeg nesten mer interessert i å bli utgitt enn å skrive, nå vipper det andre veien. Og jeg kan se for meg å være forfatter som en perfekt enmannsbedrift når jeg blir eldre. Men når det er sagt: så merker jeg at jeg ennå er for ung til å skrive på heltid. Jeg har ikke godt av det. Jeg blir tussete av det.

FF: Du kjøpte deg ditt første hus forleden og skal flytte litt ut av sentrum, hvordan blir det?
AB: Det blir perfekt. Og jeg har et håp, eller en drøm, om å sitte ute i skogen å skrive. Jeg er glad i den ytre klisjeen. Chevy Chase i Funny Farm. Men egentlig spiller det kanskje ikke noen rolle hvor du setter deg ned, bare du setter deg ned? Men det skal bli fint med skog til alle kanter.