I fjor blei britiske Canongate kåra til årets forlag der borte på fotballøya, og i helgas Guardian snakker Canongate-redaktør Dan Franklin om både dette og hint hva gjelder forleggeri og kjente forfattere. Blant annet får han spørsmål om våte forlagslunsjer på posje kafeer, hva skjedde med dem?
Franklin: I dag går vi heller på Pizzaekspressen over gata her. Forlagslunsjen har egentlig vært død i lang tid. Da Tony Whitmore pensjonerte seg fra Whitmore nylig hadde han vært der i førti år og han gjorde de våte lunsjene sammen med Kingsley Amis. To whisky før de setter seg, to flasker rødvin ved bordet og så rett på Calvadosen, men vi gjør det ikke sånn lenger.
Snakk for deg selv, Dan!
12. mars 2010
Jack Kerouac 88 år
da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack?
religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt
så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna
det er 42 år siden
du har nesten ikke levd siden
En ting er å tvile på om man egentlig kan å skrive når man leser bøkene til for eksempel Don DeLillo, eventuekt slå fast at det kan man nok ikke. En litt annen ting er det at også DeLillo tenkte i de baner, sa han nylig til The Times, da han i jobbsammenheng måtte lese Underworld på nytt. Kunne han skrive noe sånt igjen? Et sånt anslag? Rekkevidde? Storslagenhet? Han vet ikke, sier han. Men skrive gjør 73åringen fortsatt, takk og lov, og den nye romanen hans, Point Omega, ble utgitt for sånn cirka 4 dager siden. DeLillo avslutter Times-intervjuet med å slå et slag for romansjangerens uovertruffenhet hva gjelder å formidle det vi kan kalle opplevelsen av å leve og være et menneske: «Det fins så mange måter å leve på, så mange erfaringer å gjøre seg, et nærmest uendelig antall samværsmåter oss imellom, og romanen er rett og slett bedre rusta enn novella og diktet og skuespillet til å formidle alt dette. Romanen har flere måter og muligheter til å forklare verden for leseren, inkludert det vi kaller den kunsteriske verden. Det høres kanskje vel storslagent ut, men jeg tror det er sant.» Litt løseslig oversatt. Kjedelig å høre for poeter og dramatikere, åpenbart, men vi gleder oss uansett til Point Omega.
Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.
De er unge gutter med veldig mye penger, det er derfor de finner på så mye tull, og det burde de ikke, som forbilder for unge mennesker, gjøre. Noe sånt sa nettopp Fabio Capello, treneren for det engelske fotballandslaget, om spillerne i de engelske, tyske, italienske, spanske seriene. Men kom an, da, Fabio. Forbilder? Disse gutta? Hvem er det vel der ute i vinterkalde Norge som i sin eksistensielle krise spør seg: Hva ville John Terry gjort? Hvordan ville Craig Bellamy reagert? Det hender vi heier på dem, sant nok, og de har så absolutt en rolle å spille i de kanskje litt grå ni-til-fem-liva våre, men, tross alt, når fløyta går og lyset slås på, fins det også andre ting, fins det faktiske forbilder, menn og kvinner som har litt mer å vise til enn åtte nuller på kontoen, tattiser og fire feite biler i oppkjørselen. Hvem trenger vel fire feite biler?
Så er Mammutsalget over oss igjen. Billige bøker i bøtter og spann. Vi setter over til Flammes egen Linn Strømsborg, som jobber på Ark Storgata for en aldri så liten tilstandsrapport. Hvordan er det i butikken i dag? Henger du i hop? Har det boklesende norske folk gått bananas?
LS: Bananas er bare fornavnet. Eller etternavnet om man skal si at de er Klin Kokos Bananas. Vi åpna klokka åtte i dag, da var det kø, (ok, bare tre stykker utenfor, da, men en liten kø), vi har ballonger overalt, folk raser bokstabler i all iveren og mange har alt rukket å løpe byen rundt for å leite etter akkurat den ene boka vi hadde tre eksemplarer av. Det beste med å jobbe i bokhandel under mammut er at vi selger like mange bøker som til jul, men kundene er så ekstremt mye hyggeligere, fordi de kjøper alt til seg selv og stikker rett hjem i godstolen med kakao eller øl eller kaffe ved siden av seg og begynner å bla. Vi hadde ikke overlevd vinteren uten. Helt klart.
Engelske the Guardian kom nylig med en rekke kjente forfatteres skriveregler, Richard Ford en av dem. Den amerikanske forfatteren sa blant annet at forfattere ikke må få unger; ikke lese anmeldelser, ikke skrive anmeldelser, ikke krangle med kona tidlig på mårran eller seint på kvelden, ikke drikke når du skriver, være raus med kolleger og gi faen i alle som vil deg vondt. Så vet vi det. Margaret Atwwod, på sin side, ber oss huske blyant når vi reiser (penner lekker), og kanskje be aftenbønn når vi står fast. Mens Zadie Smith ber oss ikke romantisere arbeidet som må gjøres: det er bare setninger, og den som kan skrive gode, kan skrive gode, det fins ingen særegen livsstil forbeholdt forfattere. Og hold deg unna klikker og grupper. Og si det som det er, fortell sannheten. Og Jonathan Franzen? Interessante verb er egentlig ikke så veldig interessant, sier han. Og husk at leseren er en venn, ingen tilskuer. Så vet vi det også.
Flamme blar seg gjennom et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Diane DiPrimas diktsamling Revolutionary Letters, nummer 27 i City Lights’ lommepoesiserie (The Pocket Poets Series).
De røde bokstavene er rosa ytterst til venstre. Boka har kanskje stukket litt ut fra de andre og fått sola på seg? Eventuelt ligget i vinduet en stund med noe annet oppå seg som beskytta alt foruten denne lille stripa, som nå altså er rosa og gir den store, litt voldsomme, ganske så 68eraktige tittelen Revolutionary Letters noe ufrivillig komisk over seg. Revolusjonen er ikke rosa. Rød, ja. Men rosa? Men så vrir du håndleddet og snur på boka betrakter baksida et øyeblikk, hvor forfatteren — poeten — Diane DiPrima ser på deg. Med stort, mørkt hår og hånda halvt i lomma. Er ansiktet litt oppgitt? Kanskje. Men også oppglødd. Både dét og dét. Og tynn som en strek er hun. Og kledd helt sort. Og står halvt i skygge. Opp mot noe som ligner en totalt forglemmelig del av en absolutt anonym murvegg. Hun ser så klart forbi linsa, poeter er generelt sett mer sparsommelig med blikkontakt enn folk er klar over, hun ser litt ned og til høyre, på, gitt det forholdsvis tomme ansiktsuttrykket, antagelig ingenting. Ut i rommet holder lenge for Diana. Og om ikke lenge sier hun til mannen bak kameraet: du, bli ferdig, a, James!
Les mer »
Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det må jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.
«… and poetry, surely, is a crisis, perhaps the only actionable one we can call our own,» skriver J. D. Salinger i romanen Seymour, an introduction (hvis man kan kalle det en roman) — hvor Seymour Glass, kjent blant Salinger-lesere som eldstemann i søskenflokken Glass, blir nettopp det: introdusert av lillebroren sin, Buddy (introdusert til hvem?, til oss, får man tro, leserne, de andre, verden). I passasjen som den halve setninga over er tatt fra, forteller Buddy om Seymours uovertrufne poetiske talent, eller gave (til tross for at han ikke publiserte et eneste dikt i løpet av sin korte levetid, Seymour tar sitt eget liv bare 31 år gammel), en gave Buddy, eller Salinger om du vil, tilskriver det private men objektive uttrykket hans. Seymour skriver følsomme dikt, men uten å vise følelser, han skriver om livet sitt, men uten å fortelle deg livshistorien sin: «My point being that the more personal Seymour’s poems appear to be, or are, the less revealing the content is of any known details of his actual life in this Western world.» Den kanskje litt merkelige halen in this Western world blir kanskje litt mindre merkelig om vi tegnestifter den fast til følgende passasje fra novella «Teddy» som du finner helt til slutt i novellesamlinga Nine Stories:
Les mer »
