I dag fyller amerikanske Annie Dillard 68. Ikke rundt år, akkurat, men like fullt en sjanse til å minne om et av Dillards mange gode skriveråd fra så langt tilbake som 1989. Resten av rådene hennes finner du i The Writing Life fra samme år:

«Jeg vet ikke så mye om skriving, men jeg vet følgende: bruk alt du har, fyr løs, stå på, pøs på, alt, med en gang, hver gang. Ikke spar på en god idé til senere i manus, eller til et annet manus, kom med det, kom med alt, kom med det nå. Den innskytelsen – å spare noe bra til senere – betyr at du skal bruke det umiddelbart. Så kommer noe annet til å dukke opp etter det igjen, noe bedre. Disse tinga har det med å fylle seg selv bakfra, undenfra, som vann i en brønn. På samme måte, tanken om å holde for deg selv det du har fått til, er ikke bare skammelig, men ødeleggende. Alt som du ikke gir fra deg i bøtter og spann, frivillig, kommer du til å miste. Du åpner hvelvet og finner aske. Etter Michaelangelo døde, fant de en lapp i atelieret, til studenten hans, hvor det het, i den gamles håndskrift: Tegn, Antonio, tegn, Antonio, tegn og ikke kast bort tida.»

For noen uker siden sto jeg i bokhandel i Oslo og stirra litt tomt på nyhetshylla. Jeg skulle ikke kjøpe noe, bare gå litt fri fra hverdagslivet der ute mellom alle bøkene her inne. Da så jeg noe. Den nye boka til David Shields, med den fengslende tittelen: «How literature saved my life» (HLSML). Og jeg tenkte: ja. Og jeg visste: den må jeg ha. Og sånn ble det. Boka ble min, og jeg ble bokas. Og så ble jeg enda mer ambisiøs og tenkte: jeg må få tak i forfatteren. Jeg må spørre ham om et og annet. Og jeg må, ikke minst, si at jeg også har det sånn. At livet mitt trenger å reddes. Kanskje av litteraturen, kanskje noe annet. Men jeg begynte på et litt annet sted. Livet er jo, som kjent, stort sett bare flørt og vorspiel. Men redninga kommer i de siste spørsmåla. Vent og se.

NØH: I hver eneste sit-kom skjer det at en av hovedpersonen får midtlivskrisa si og bestemmer seg for å forandre livet sitt til det bedre. Mindre overflate, mer autentisitet. Og han eller hun ender alltid opp med å prøve seg som forfatter. En knapp halvtime senere har de selvsagt ombestemt seg igjen, men hvorfor tror du populærkulturen alltid forbinder det meningsfulle liv med det skrivende?
DS: Du overdriver nok når du sier at det skjer i alle sit-koms, men jeg er enig i at det er en utholdende trope i (særlige amerikanske?) TV-serier og amerikanske filmer. Vi lever i en verden full av skjermer, fra kinolerretet til TV-skjermen til dataskjermen til mobilen. Skrivelivet er assosiert med det bevisste og gjennomtenkte livet. Forfatteren er den siste personen på planeten som fortsatt tenker grundig gjennom sin egen eksistens – så sier myten.

Les mer » 

Da Ray Bradbury var syv år gammel gikk han på biblioteket og lånte ti bøker. Bibliotekaren så rart på ham: «Hva skjer her?» Lille RB: «Hva mener du?» Biblitekaren: «Du rekker aldri i verden lese alle disse før lånetiden er omme.» «Jo, det gjør jeg.» Og det gjorde han. Og kom tilbake uka etter og lånte ti nye. Og sånn ble han en person, skriver Bradbury, sånn ble han seg. Også Geir Gulliksen skriver – i essayet Guds finger – om biblioteket som en slags personlighetssmie. Et sted å komme til for de som kanskje ikke har andre steder. Sette seg ned og lese. Og skapes. Det samme kan sies om vår egen Linn Strømsborg som i sin tid dro med seg lass på lass med bibliotekbøker hjem til jenterommet – og leste i seg hvert et ord. Skulle ikke forundre oss om hun gjorde det ennå. «Tenk på alt du noen sinne har lest, alt du noen sinne har lært ved å holde en åpen bok foran ansiktet og hvordan den læringa forma deg og gjorde deg til den du er i dag,» skriver Bradbury, 91 år gammel. Og fortsetter: «Jeg ser tilbake på den tida da jeg oppdaga bøkene på biblioteket og skjønner at det jeg egentlig gjorde var å forelske meg. Dag på dag på strålende dag, forelska jeg meg i bøker.» Og det er fint. Det er så fint. Den gamle mannen som fortsatt er forelska i den lille gutten som leste om Egpytologi og pirater og universet. Det er nesten for fint til å være sant. Men bare nesten. For bibliotekene fins ennå. Det har så klart blitt noen færre filialer, gitt tida vi lever i, men de fins. Så alle 91-åringer og 7-åringer der ute: Det er bare å kaste en tom bag over skulderen og belage seg på å bli forelska. Ikke den verste følelsen i verden. Men husk lånekort!

Det evige spørsmålet som (nesten) ingen poeter går klar av. Får novellister og romanforfattere det samme? Og forleden kom vi over et intervju med Rebecca Lindenberg (som har skrevet den veldig fine Love, an index, McSweeney’s, 2012) hvor hun også får den gamle klassikeren: Hvorfor dikt?

RL: Jeg tror det er en generell misforståelse at man skriver dikt fordi man «har noe på hjertet». Faktisk så tror jeg at man skriver dikt fordi man har et eller annet som fyker rundt i hodetskallen som man egentlig ikke klarer å sette ord på. Poesien tillater oss å la mange beslekta, tangerende opplevelser gå i bane omkring hverandre på en og samme tid. Det «uutsigelige» midtpunktet i diktet blir synlig for poeten og leseren på samme måte som mørk materie blir synlig for astrofysikeren. Du kan ikke se det, men gjennom dets åpenbare innflytelse på alt du kan se, kan man i så stor grad ane dets form at den så og si blir synlig.

Kanskje det er det Wallace Stevens mener når han sier at poesien bør motså intelligensen på en nesten helt vellykket måte. Poesi handler mer om oppdagelse enn uttrykk. Poesi er vanskelig fordi den takler store tema som kjærlighet, sorg, språk, hvorenn det fins et eget selv å uttrykke, og de ulike konsekvensene i begge fall. Poesi tvinger oss til å se en gang til på ting vi tar for gitt, den fremmedgjør, og gjenoppdager.

Du er her på grunn av lyrikkfestivalen, som begynte i går og avsluttes i morgen, men det er Hans Christian Andersen du plutselig støter på, på parkeringsplassen foran Fyn Bazar (hvor du får kebab fra hele verden, om du så ønsker), hvem andre i Odense?, han ser kanskje litt rådvill ut, eventuelt det motsatt, som om han enten har gått seg bort eller er i ferd med å fortelle sitt beste eventyr for første gang. Og du husker noe du har blitt fortalt om denne eventyrlystne, men nervøse, forfatteren fra den gang da, at han den 17. august, 1859, befant seg Brøndums i Skagen, på spissen av Danmark, han er irritabel og berømt og lager så mye ballade gjennom middagsserveringen av vertinnen, Ane Hedevig Brøndum, går rett på rommet i etterkant og føder sin datter Anna for tidlig. Så ble det ikke nødvendig med tips. Og du husker at Bjørnstjerne Bjørnson i deres tid, framholdt Andersen som en Nordens messias, i diktet «Til H. C. Andersen»: … og den er først, som hører Herren kaller./ Vi tror på dig, du barne-længselns tolk,/ at du er bud fra stort i Nordens folk. Kanskje litt over the top, BB? Men her står i alle fall den av Herren utvalgte eventyrer, på en P-plass i Odense. med en innbunden bok i høyre hånd, antagelig sin egen, venstre på hoften, blikket langt og lengtende, og ikke en publikummer i mils omkrets. Bare du. Bare deg. I en håpløs kald sidevind (vintage Danmark), under en grå himmel (som skal åpne seg siden), og du tenker om å være på reise, det samme som HC en gang tenkte om å være på reise, at man legger ut bare for å kunne vende tilbake:

Nu vil jeg da paa Vandring gaae,
Men det kan jeg fornemme,
Man reiser ud, for hiem at naae,
Thi bedst er det dog hjemme.

Eller borte bra, hjemme best, om du vil.

Du står på en stor åpen plass foran Nasjonalteatret i Helsinki. Togstasjonen like ved. Og like foran deg: Aleksis Kivi. Mannen som liksom fant opp moderns finsk prosa. Du tror ikke helt på det, hvem finner opp sånt?, men han skrev nå det første finske teaterstykke som ble satt på en finske scene. Lea, het det. (Du kjenner en som heter Lea. Skal du ringe henne fra denne store åpne plassen i Helsinki? Høres fint ut. Men si hva da? Hei, det er onkel, hva holder du på med?) Du legger tilbake mobilen. Og titter heller på statuen av Kivi. Prøver å huske vuggesangen fra Syv brødre: «Tuonis lunder, fredens lunder!/ Fjernt fra farer, fjernt fra funder,/ fjernt fra den villfarne verden.» Du husker særlig den siste linja. Den er fin. Du husker Kerouacs windblown world. Du husker sjela som eksploderer i Baudelaire. Du husker dumdumguttas ikke farlig/ bare stort og svart. Du husker Lewis Carroll som slet med søvnen. Som skreiv Pillow Problems fordi han ikke fikk sove. Og hadde sine små papirruter han skrev på, mens han lå der i landet mellom soven og våken. Det var (kanskje) der han fant Wonderland? Du husker også at Carroll var en splittet mann. En halv mumlende, stammende, sjenert matematikkprofessor (Charles), og en halv fabulerende, frittalende, fantasifull forteller (Lewis). Og at Aleksis Kivi også var det, splittet, schizofren, og at han drakk på seg dårlig helse og elendig psyklisk helse og døde bare 38 år gammel, fattig og forkommen. Men han brøt med romantikken, om ikke annet. Og han var den første til å skrive prosaen sin på finsk, heller enn svensk, det er vesentlig. Og da fortjener han helt klart å få sitte der – eller her – mens han kanskje savner et glass – og kanskje sliter litt – og kanskje, hvem vet, er like ved å eksplodere. Du står ennå noen minutter og venter.

Det er meningen at man skal tenke på Pentti når man er i Finland, ikke sant? Det må det jo være. Særlig når sola faktisk er oppe (som er synonymt med «godt vær» fikk jeg vite i går) og man kan si, som han en gang skrev: Her i Norden/ henger man om vinteren/ sola opp i et tre. Eller var det sola på en gren? Det går kanskje for det samme. Men det jeg ikke blir helt ferdig med over frokostbordet (fakta om hotellfrokost i Finland: akkurat som i Norge, bare at her får man også urtestekt sjampinjong til eggerøren, og visste du at sjampinjong kommer av franske champignon, som betyr sopp?, pluss at melka ikke smaker helt det samme, pluss at brødet er ugjenkjennelig (så klart), og at de har lagt fram noe som ligner rundstykker av ostepop, som jeg styrer unna) mens jeg, som alle andre, ser på fremmede ansikter, er: En god dikter/lager ikke dikt/han leter etter dem. Som høres sant ut, på et vis. Høres varmt og liksom inkluderende ut. Tenke seg til at diktene fins der ute i verden et sted, bare å lete. Men sånn er det jo ikke. Det finst mennesker, det fins natur og det fins ting, hvorfra man kan få ideer – men diktene får man ikke, de fins ikke der ute. I alle fall ikke bare der ute. For i så fall var det ikke rare saken å skrive dem. Det er det kanskje ikke, heller, men det fins dårlige dikt, det vet vi, og man kan vel ikke bare si at dikteren ikke har lett godt nok? Pluss: diktet til Saarikoski er bra, selv om jeg ikke opplever det som sant. Selv om jeg ikke er enig i det dikteren har funnet. Som om han har plukket opp en stein og sagt: «Jeg fant et dikt», og jeg rister på hodet og sier: «Nei, du fant en stein, men det er en fin stein.» Etter frokost finner jeg tibake til rommet. Heisa opp er den tregeste jeg har stått i noen gang. Jeg må le. Men det er ingen dikt i den.

Hvorfor tenke, når du går forbi en vilt fremmed, at den fremmede behøver hjelp, fra deg? At han eller hun  ikke kan leve om ikke du – helt plutselig – intervenerer; at de er dypt, dypt ulykkelige, og at det er ditt ansvar å gjenopprette gleden i livene deres, evt overta ulykken, og leve i det svimle og uoversiktelige i deres sted.

Les mer » 

Så står Thomas Dybdahl på ei lita Bylarm-scene og snakker om hvor godt det har vært å komme seg ut, og ut betyr til utlandet, fordi der kan han være underdog igjen, sier han, en (nesten) ukjent igjen, sier han, en artist det går an å oppdage igjen, og beskytte, slik fans beskytter når de har oppdaga noe lite men stort, og heie på ham og følge ham i alt det lille han gjør, på veien mot noe (forhåpentligvis) ordentlig stort, sier han, og jeg står helt der framme, jeg står aldri helt er framme, men nå gjør jeg det, og jeg tenker: nei, jeg tenker: du ikke må dra ut, Thomas, du må bli hjemme nå, nå må du bli hjemme igjen, og jeg rekker hånda i været, som i et klasserom, og Thomas blir stille og journalisten blir stille og ser vår vei, ser på alle oss her ute og vi sier …

Les mer » 

Da jeg var mindre og kanskje lagde mer støy enn jeg gjør nå, pleide mamma be meg sette på en plate heller enn å rase rundt i stua. Plater er gøy. Hva vil du høre da? Stillhet av Beethoven. Ikke like gøy. (Den første gangen begynte jeg faktisk å bla meg gjennom vinylen til pappa. Vi har ikke noe med Beethoven!) Så går det hundre år og du sitter på kontoret til Flamme Forlag og leser Klaus Rifbjerg over en kopp Darjeeling, Rifbjerg skriver: «Det er tilladt at gøre hvad som helst med et ord, valget er frit, her på papiret går det an, også hvis man vælger Gud, Konge, Fædreland, Kirke, Køkken, Kusse. Men jeg foretrekker stilheden i al stilfærdighed …» Og jeg tenker som Judd Nelson sier til Emilio Estevez i The Breakfast Club: «Jeg tror faren din og faren min burde tatt seg en tur på Bowlinghallen sammen.» Og så må jeg se for meg mamma og Klaus Rifbjerg på Oslo Bar & Bowling (selv om mamma bor i Ålesund, Klaus i København, så vidt jeg vet). Ikke et sted for elskere av stillhet. Men nok om det. Det jeg skulle si var, eller spørre: Er virkelig stillheten det beste akkustiske rommet for forfattere (og foreldre)? Hvem husker ikke Shirley McClane i Tid for ømhet som ikke får sjelefred før hun hører babyen gråte? For da puster i alle fall den lille. Og hvor mange forfattere må ikke lage spillelister for å kunne skrive? Det handler kanskje om en annen type stillhet? En mer leken type? Som åpner for støy og virak. Bare man beholder kontrollen? Bare man ikke svimer ut av ethvert konsept? Mamma sa som regel ikke fra før den enslige leken min innebar en viss fare for kroppslig skade. Og det første Rifbjerg gjør – tross alt – i diktet sitt om stillheten, er å gå løs på den med en hammer. Så er det kanskje så enkelt: at stillheten er en idé som ligger til grunn for kommunikasjon generasjoner imellom – og skriving. Det visste du ikke da mora di kjefta på deg: at hun forberedte deg på et liv som forfatter. Det er derfor vi kjefter også.