Barack Obama har sitt å stri med for tida. Upopulær helsereform. Upopulær krig. Upopulær oljekatastrofe. Men det skal Baracken ha: Han tar seg tid til å lese romaner – og er heller ikke fremmed for å videreformidle sin leseglede til angjeldende forfattere. (Hans forgjenger leste ikke en gang aviser, husker vi.) Tidligere i år mottok kanadieren Yann Martel følgende hilsen fra Det hvite hus:

Mr. Martel –
My daughter and I just finished reading Life of Pi together. Both of us agreed we prefer the story with animals. It is a lovely book – an elegant proof of God, and the power of storytelling. Thank you.
Barack Obama

Gå til Letters of Note for å lese Yann Martels respons-på-responsen. For øvrig et nettsted med høy læringsverdi. Tidligere har vi bl.a. fått dokumentert at Ronald Reagan hadde et hjerte likevel. Noen som husker, apropos brevskriving, hvordan det gikk da vi stilte et eksistensielt spørsmål til Dick Cheney?

Fire av ti oslofolk ønsker å flytte ut av byen, melder Nationen – ikke uten en viss skadefryd. Stemningen i andre norske byer er noenlunde tilsvarende. Alt i alt vil 27% av den norske bybefolkningen egentlig bo «i et tettbebygd strøk, på et småbruk eller i et øde område». (Her blir vi riktignok litt forvirret av statistikken: Er ikke «et tettbebygd strøk» = en by?)

Hva er det bybefolkningen ønsker seg bort fra? Vi tipper: trengselen. I så måte burde de prøve å oppholde seg hjemme i neste fellesferie. Storbyen kommer ikke virkelig til sin rett før halvparten av dens innbyggere er bortreist. Bilfrie gater! Ledige seter på trikken! Halvtomme kinosaler! Ingen kø utenfor barene! Alle bylivets bekvemmeligheter, bare uten knuffing og kjas. Vi tror bybolket lyver for seg selv når de påstår at de lengter etter ødemarka: Det de egentlig drømmer om, er at annenhver nabo skal reise på ferie til Korfu og aldri, aldri vende tilbake.

Fjorårets hitvarsel slo bare sånn måtelig an. Vi prøver oss likevel: Fins det noen bedre kandidat til tittelen «årets sommerlåt» enn en sang som heter … «Summer»? Memphis-bandet Magic Kids sendte ut gode vibrasjoner (OBS OBS: Beach Boys-referanse, folkens) allerede med fjorårets «Hey Boy». «Summer» er mindre pastisj, mer klassiker på egne bein. Ikke glo-fi, ikke fuzzy buzzy, bare … pop? Om førti år er det denne låta de spiller på Reiseradioen hver bidige dag kl. 09:07, ikke Lisa vem-vet Ekdahl. Vi gleder oss allerede til sommermorgenene på aldersheimen.

Magic Kids – Summer

Witold Gombrowicz er ikke den eneste forfattercelebriteten som har trukket sitt siste åndedrag i Vence. I motsatt ende av den lokale gravlunden – over et rustent vannrør og noe halvvissent ukrutt – henger en enkel plakett som forteller oss at her hvilte David Herbert Lawrence fra 1930 til 1935.

Lawrence i Vence? Ja, engelskmannen slo seg ned her på anbefaling fra en dr. Morland i Bandol. Ved ankomst var han alvorlig tuberkuløs og veide knappe 40(!) kilo. Lawrence ble innlosjert i et sanatorium med navnet «Ad Astra» («til stjernene»), men var misfornøyd med fasilitetene – i et postkort til familien Huxley kommenterte han at sanatoriet strengt tatt bare var «et hotell hvor en sykesøster tar temperaturen på deg og to leger undersøker deg én gang i uka». Kona fikk ham til slutt (1. mars 1930) flyttet til en villa i nærheten, men Lawrence døde allerede neste kveld, etter å ha mottatt en siste dose morfin og forsikret omgivelsene om at han følte seg «bedre nå».

Lawrences interkontinentale omflakking fortsatte også etter døden. Første stopp var gravlunden i Vence; liket ble imidlertid ekshumert – i.e. gravd opp – i mars 1935 for å flyttes til Taos, New Mexico, hvor enken Frieda hadde slått seg ned med sin elsker Angelo Ravagli. Hva som deretter hendte, er høyst uklart: Ravagli – for øvrig en italiensk offiser og overbevist fascist – fikk i oppdrag å kremere liket og bringe asken til USA, men hevdet mange år seinere å ha dumpet asken i Vence, for så å bringe med seg en urne fylt av brent tre (visstnok for å unngå problemer i tollen). En annen versjon er at Ravagli glemte asken på toget i New Mexico. En tredje versjon er at urnen kom trygt fram, men ble tippet i sementblanderen da man skulle konstruere altersteinen i Lawrence-mausoleet i Taos. Men helt umulig er det altså ikke at D. H. Lawrence ennå hviler i Vence – med fin utsikt til kollegaen Gombrowicz’ gravstein tvers over kirkegården.

Haugevis av fotballsanger er basert på poplåter; ikke like mange poplåter er basert på fotballsanger. To fattige eksempler: Saint Etiennes 2002-album Finisterre toner ut med strofer fra «This Time (We’ll Get It Right)», Englands offisielle VM-sang fra 1982, og The Tough Alliance integrerer Liverpool-hymnen «You’ll Never Walk Alone» i sin «Sirens Outro» på The New School. Nå viser det seg at Panda Bear tar fotball/pop-samarbeidet et skritt videre på sitt kommende album Tomboy, hvor en hel låt – «Benfica» – er bygd rundt diverse supportergauling. Noah Lennox bor i Lisboa; kanskje opptaket er gjort på Benficas hjemmearena Estádio da Luz? Spørs om stadionlyden fra Sør-Afrika like velegnet for sampling.

«There is not a thing more true/ or natural than wanting to win», synger Panda Bear. Hadde det ikke vært for den kollektivistiske hoiinga i bakgrunnen, kunne det nesten hørtes ut som ei linje fra The Fountainhead. Men hvem er det som «vinner» på denne låta? Ikke geniet, ikke «eneren», men massen – idrettsarenaens egentlige hovedperson. Når supportersangen løsrives fra sin opphavelige kontekst, understrekes det vi allerede visste: Supporterne jubler ikke for spillerne; de jubler for seg selv.

Panda Bear – Benfica (Live at Primavera Sound 2010)

«… til slutt bosatte jeg meg i Vence. En trivelig liten leilighet, fem balkonger, fire panoramaer, tre kaminer. Mellom Alpene som syder av lys, havet som blåner i det fjerne og de gamle smugene i en sjarmerende småby med ruinene etter slottet til baronene av Villeneuve og Vence.»
– Witold Gombrowicz, 1966

Vi talte ni balkonger til sammen. Kanskje Gombrowicz ikke regnet med luftebalkongene? Kaminene fikk vi ikke tatt i nærmere øyesyn. Andreetasjen i Villa Alexandrine er ikke åpen for publikum – på det stedlige turistkontor tar man for gitt at alle interesserte er polakker. Noen med god smak og fet lommebok (Fritt Ord, kanskje? evt. et kollektiv av nyrike polske håndverkere?) burde sporenstreks reise ned, kjøpe hele bygningen og åpne museum.

Vence danner et fint triangel med Nice og Antibes, beliggende ca. to mil opp i skråningen mot Alpene. Gombrowicz bodde her de siste fem årene av livet sitt, etter hvileløs omflakking i Argentina (1939–63) og på kontinentet (1963–64). Først her, blant palmer og pastispimpende franske bønder, klarte han å slå seg til ro: «I mitt sekstiførste leveår har jeg oppnådd det en mann normalt erobrer omkring de tredve: familieliv, hjem, hund, katt, komfort … Men dessuten er jeg ubestridelig (alt tyder på det) blitt forfatter.»

Villa Alexandrine (anno 1911) sett fra nordøst. Skikkelig kråkeslott – utypisk for byggestilen i området. Dog aner det oss hvorfor en representant for den polske landadelen kunne like stedet.

Ettersom Villa Alexandrine ikke er utstyrt med heis, måtte Gombrowicz flytte herfra etter et hjerteinfarkt i november 1968. Han og kona Rita – de giftet seg like etter hjerteattakket, hun 31 år yngre enn ham – leide seg en liten kåk i Résidence le Val-Chair like sør for Vence. Her døde han 24. juli 1969, etter begeistret å ha fulgt månelandingen på fjernsyn.

«I går trådte Rita og jeg inn i 1967. I tosomhet og uten champagne tittet vi ut gjennom vinduet på stillheten, tomheten, på vår vakre Place du Grand Jardin, med det gamle Vences opptårnede tak, med katedralens spir, med klippeveggene i det fjerne, som månen badet i mystisk lys. Månen lyste så sterkt at havspeilet bortenfor Cap d’Antibes syntes fra den andre siden.»

Glimt fra gamlebyen. Flere steder fins romerske inskripsjoner på veggene.

Siste stopp, Cimetière de Vence: Tør vi kalle det en jeg-svak gravstein? Intet katolsk gull og glitter (ulikt steinene omkring), bare navn, to årstall og et beskjedent kors. Ingen blomster. Noen har ofret et telys og et knippe strå. Utsikt over dalføret ned mot Saint-Paul-de-Vence. I bakgrunnen hører vi skrål og plask fra bybadet, som gravplassen er atskilt fra med en liten mur.

Her på Flammekontoret stusser vi over denne bruken av Shields. Da vi bestemte oss for å oversette et utdrag fra Reality Hunger, var tanken snarere å bringe oppmerksomheten bort fra bekjennelseslitteratur, selvframstilling, faktafiksjon og andre buzzwords som hører 00-tallet til. Vårt utdrag har tittelen Kollasj. Her tilspisser Shields sin kritikk av den tradisjonelle romanen, og tar i stedet til orde for montasje, appropriasjon og found art. Kravet han stiller til dagens forfattere er strengt tatt et ekko av Walter Benjamins maksime fra «Forfatteren som produsent» (1934): «En forfatter som ikke lærer forfatterne noe, lærer ingen noe.» Det holder ikke å levere et subversivt stoff til det litterære produksjonsapparatet; du må også revolusjonere selve produksjonsapparatet. Her – mer enn på politiske talerstoler, eller i baugen på et nødhjelpsskip – er det den radikale forfatteren har sin misjon.

Nå er det mye pent å si om Min kamp, og romanverkets innholdslige overskridelser, men ærlig talt: En kollasj er det ikke. Ikke en montasje heller. Plott-vegringen til tross; Min kamp er fortsatt et forsoningssøkende, organisk verk, med avbildning av virkeligheten som sin målestokk. Som sådan er det ikke mer «nyskapende» enn den siste schlägeren til Roy Jacobsen. Velskrevet? Ambisiøst? Joda. Vi er tross alt nordmenn, så vi er raske med å bøye kne for tjukke bøker. Men på slutten av dagen er Min kamp bare sinnssvakt mange sider med streit norsk erindringsprosa. Og de essayistiske passasjene? Vel. Essayet-i-romanen har lenge vært en standardetappe i europeisk prosamodernisme (Broch, Gombrowicz, Kundera). Solstad radikaliserte grepet i sin selvbiografiske tour de force, 16.07.41 (2002), hvor et essay om kunst og kvalitet rent bokstavelig er «installert» – helt malapropos – i romanen.

Dette ikke til forkleinelse for Knausgård. Eller Hverven. Men det må være lov å spørre: Er forfatteren en leverandør? Eller er han ingeniør? Brøyter han plass for seg selv i en modernistisk kanon, eller gjør han oppdagelser som kan bidra til å minke avstanden mellom konsumenter og produsenter i det litterære feltet? Bare det siste er en «avantgardistisk» ambisjon, hvis det fortsatt er lov å snakke i slike termer.

Edvard Hoem ble spurt av NRK nyhetsanker Knut Olsen i Dagsrevyen mandag: «Var det naivt å seile inn slik?» – med referanse til nødhjelpskonvoien som brutalt ble stoppet på vei til Gaza. Spørsmålet er verdt å dvele ved. For i én forstand har snusfornuften rett: Palestina-aktivister burde vite at Israel ynder å skyte spurv med kanon. Men på den annen side: Er ikke en slik «naivisme» helt nødvendig i møte med Israels bøllestrategi? Stilt overfor en usivilisatorisk motpart som Israel – bør man ikke nettopp, med den største selvfølgelighet, forutsette sivilisasjon?

Israel spekulerer på at omverdenen skal være «realistisk nok» til å respektere blokaden. På samme måte forutsetter den jødiske lobbyen at president Obama skal være «realistisk nok» til å opprettholde USAs økonomiske og militære støtte til Israel. Alt annet er «naivt». Tilsvarende kan man hevde at det er «naivt» å tro at folk skal kunne vandre trygt langs Akerselva etter midnatt. Men blir situasjonen bedre av at alle stiller seg i drosjekø? I så fall overlater vi byrommet til bøllene.

Slavoj Zizek skriver interessant om «realisme» og «naivisme» i sin bok av fjoråret, First As Tragedy, Then As Farce. Poenget er at kyniske realister nesten alltid tar feil – fordi de ikke erkjenner at den sosiale virkeligheten også er tuftet på ideer. Til og med Henry Kissinger, den ultimate Realpolitiker, var overbevist om at østblokken ville overleve perestrojka. Fordi han selv bare behersket «rå makt», klarte han ikke ta inn over seg at idealiteten iblant kan overrumple realiteten. Men ideer gjør en forskjell. Derfor bør all verdens Palestina-venner også finne trøst i Jarvis Cockers gamle kamprop: «We won’t use guns, we won’t use bombs/ We’ll use the one thing we’ve got more of – that’s our minds.»

Noen som husker Marina Abramovic’ gjesteopptreden i Sex og singelliv? Episode nr. 86 åpner med at radmagre Carrie og hennes vel så spinkle venninne Charlotte står og beskuer performancen The House with the Ocean View (2002), hvor kunstneren nektet seg selv fast føde i tolv dager. Tilsiktet eller utstilsiktet ironi? Carrie er utålmodig og foreslår «pastis til lunsj», men blir deretter oppmerksom på det flørtende blikket til kunsteren Aleksandr Petrovsky. Og resten står skrivd i stjernene.

Abramovic har for lengst sløst bort sine tv-royalties, og er nå MoMA-aktuell med The Artist is Present. Hver dag mellom 10.30 og 17.45 sitter hun rett-opp-og ned på en pinnestol stirrer tomt framfor seg. Og publikum køer i timevis for å få sitte noen minutter på stolen overfor henne. Når skal folkene fra CSI: New York toge inn med de små plastikkposene sine? Bare vent! Never doubt the integrity of this lab. I mellomtida kan du se/lese en morsom øyenvitneskildring på bloggen The Unknown Hipster, signert en slags fransk-amerikansk utgave av Tommy Olsson, bare utstyrt med Faber Castell-stifter i stedet for kulepenn. Les gjerne del 1 før del 2 – her fins nemlig en cliffhanger.

Ja, så har man vært på sin første gjenforeningskonsert. Den tida måtte vel komme. Heller nå enn i 2020! Og heller Pavement enn noe annet band, hvis det først skal være. Sådanne overveielser førte oss til London og Brixton Academy mandag denne uka – dvs. til arenaen hvor Pavement tok farvel med britene for elleve år siden, dvs. til byen hvor Stephen Malkmus (ifølge ryktet) snek seg opp i familien Albarn/Frischmanns dobbeltseng og besudlet nasjonens rockeprinsesse en skjebnesvanger natt i ‘96. USA-imperialisme? Åh, men vi tilgir ham så gjerne. Og britene gjør det samme. Mens Justine Frischmann – ja, hvor er hun nå? Og yndige Louise Wener, som spilte her på toppen av sine velmaktsdager? Og Jarvis Cocker, som en gang sto på samme scene og danset fingerdans? Og stakkars forsmådde Damon Albarn? Vel, Damon Albarn var her faktisk for ikke så lenge siden, men det er en annen historie.

Utvalgte konsertnotater: Også i 2010-utgaven stiller Pavement i offensiv 2–2–1-formasjon, altså med to dype midstoppere (trommisene Steve West og Bob Nastanovich), to brede vinger (gitaristene Stephen Malkmus og Spiral Stairs) og én møtende spiss (bassist Mark Ibold). Malkmus tar sin vingrolle svært alvorlig, dvs. han står praktisk talt og kikker på de andre fra sidelinja – også når han selv har vokalen (og det har han jo stort sett hele tida). Folk som kaller Pavement «slackers», vil nødvendigvis ha store problemer med å forklare denne intense selvgranskingen. Men det er heller ikke slik at Malkmus er opptatt av rollespill eller «lek med identiteter», à la Bowie. Han bare står der, ganske rett opp-og-ned, og betrakter sitt eget band – med et uutgrunnelig flir i munnviken – mens de framfører låter han selv har ført i pennen. Ikke rart disse gutta fikk nok etter ti år.

Og ellers? Publikum besto av 49% purunge sør- og østlondonere, 50% bebrillede thirty-somethings, 1% andre etnisiteter (tilreisende). Forbausende mange kunne låttekstene utenat. Bandet takket med «Give It a Day», tidenes fineste ikke-britiske britpopsingel. Glemmes skal heller ikke en nydelig versjon av «We Dance». Mark Ibold ser fortsatt ut som en blyg konfirmant. Spiral Stairs er blitt tynn i håret (derav dårlig sixpence). Bob Nastanovich overspiller, men på en sjarmerende måte (jf. Arve Opsahl etter fylte 60). «Starlings of the Slipstream» ga oss god lyst på et gjenhør med Brighten the Corners, plata hvor Malkmus for alvor perfeksjonerer sin særegne synge-snakke-stil. Konserten tonet imidlertid ut med den tidlige klinelåta «Here», hvis sluttlinje ennå ringer i ørene: «Last time/ last time is the best time.» Sukk. Og måtte «siste gang» virkelig være siste gang, for en gangs skyld.