I en viss forstand er alle kunstverk tjuverier. Alle kunstnere hermer, siterer, klipper, limer, monterer – bevisst eller ubevisst. Betyr det at alle kunstverk også er pastisjer? Vel, forhåpentlig ikke. En pastisj er et forsøk på å skape (riktignok ved etterligning) et organisk verk. I så måte er pastisjen ute i et ganske annet ærend enn kollasjen, som monteres ut fra fragmenter. Pastisjer søker forsoning; kollasjer søker konfrontasjon.
Ariel Pink’s Haunted Graffiti har nettopp sluppet singelen «Round and Round». Med bandets nylige labelbytte (fra Paw Tracks til mer etablerte 4AD) følger også en viss oppstreiting av lydbildet, men det låter fortsatt passe drømmeaktig og radioforvrengt. Like fullt: pastisj eller kollasj? I dette lydlandskapet er grensene hårfine. Men Ariel Pink faller ned på riktig side – fordi han unngår å sammenføre de lånte elementene til en glatt syntese. I stedet holdes bruddstedet åpent. Låta underslår ikke at den er produsert; tvert imot betoner den sin egen kunstlethet.
«Collage is pieces of other things. Their edges don’t meet,» skriver/siterer David Shields i manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Like over påske utkommer bokas kollasj-kapittel som singel på Flamme. Ariel Pink & co. som «oppvarmingsband», altså? Noe sånt.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Som bl.a. Terry Eagleton har påpekt, bør det ikke settes likhetstegn mellom «ideologi» og «løgn». En påstand kan være ideologisk selv om den er sannferdig. For en ideologikritiker er spørsmålet om sannhetsgehalt strengt tatt en avsporing: Det karakteriserende ved en ideologisk påstand er at den setter et emosjonelt innhold på en referensiell form; at individuelt synseri/føleri gis status som «upersonlig personlig», dvs. som en falsk universalisme.
Dette apropos NRK Dagsrevyens reportasjerekke om jødehets i den norske skolen. Selv om det er prisverdig at emnet blir belyst, og ingenting tyder på at journalisten farer med løgn, har reportasjene likevel en ideologisk slagside:
* Budskapet i reportasjerekka er at jødehatet er «på frammarsj», men her fins ingen åpne kilder (lærere og foreldre uttaler seg anonymt). Vanligvis skal dette bety at journalisten har mislyktes, og at saken bør skrotes. I stedet bidrar anonymiseringen til å styrke den underliggende påstanden om at «det virkelig står dårlig til»: Foruten å sprite opp reportasjene rent dramaturgisk, påkaller de fordreide stemmene og skyggelagte ansiktene en globalpolitisk kontekst hvor kritikere av islam er «truet på livet», «tvunget til taushet», etc. etc. Satt på spissen: Plutselig handler ikke saken om mobbing, men om terrorisme og «the clash of civilizations».
Les mer »
Erich Fromm er ikke akkurat filosofisk hot shit for tida, enda han har lagt det idémessiget grunnlaget for så vesentlige norske kunstverker som Arild Asnes 1970 (jf. Flukten fra friheten) og Frida med hjertet i hånden (jf. Om kjærlighet). Tror ikke Deleuze kan skilte med noe tilsvarende, gitt. Men fins det fortsatt visdom å hente f.eks. i Fromms 1956-bestselger? Boka har følgende observasjon som premiss: «Folk flest oppfatter kjærlighet først og fremst som et spørsmål om å bli elsket og ikke å elske, om ens evne til å elske.» Det moderne mennesket tar sin egen kjærlighetsevne for gitt, og legger all energi i å finne – evt. bli funnet av – «den rette». Men kjærlighet er en kunst, framholder Fromm, og den må følgelig tillæres på samme vis som andre kunstarter: «Denne innstilling – at ingenting er lettere enn å elske – er fremdeles den vanlige oppfatning, til tross for overveldende bevis på at det motsatte er tilfellet.»
Kom til å tenke på disse fromme (heh) formaninger da vi skumleste The Sartorialist her forleden. Vanligvis handler det der i gården om slipsknuter, skjørtelengder og de beste skomakerne på Lower East Side. Men like oppunder valentindagen postet Scott Schuman en bildeløs post som for en gangs skyld ikke handlet om klær, men om det som på engelsk heter «grace», og som vi knapt har på norsk (verken språklig eller sosialt). Kommentartråden er rekordlang – 550 innlegg, and counting – og dessuten ganske interessant. Samlet kan den leses som kartlegging av slike små, hverdagslige gester som aldri blir synlige for flere enn to personer, men som får verden til å henge sammen. Det handler om alt fra å sette ut kjærestens vitaminglass om morgenen til å gå på «trafikksida» når man er ute og promenerer. Tråden har allerede reddet et ekteskap, ser det ut til (søk på «Madame H»). Mon tro hva den da kan gjøre for all verdens single?
Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»
Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?
Gjør de dette bare for å irritere oss?
(Med klokka fra venstre – The Smashing Pumpkins: Song for a Son, Muse: The Resistance, Liturgy: Renihilation, Four Tet: Love Cry, Caribou: Odessa, Reagenz: Playtime.)
Vi trenger ikke Melodi Grand Prix for å bli påminnet at popen er markedstilpassa. Men selv ikke Rolf Løvland klarer å overgå den russiske kunstnerduoen Komar og Melamid, som på 1990-tallet satte seg fore å perfeksjonere markedstenkningen ad vitenskapelig vei: De allierte seg med komponisten Dave Soldier, og fikk rundt 500 frivillige til å besvare en lang rekke spørsmål om sine musikalske preferanser – fra foretrukket låtlengde til favorittinstrument. Etter at vox populi hadde talt, satte Sodlier seg ned og skrev «The most wanted song» og «The most unwanted song», som ifølge ikke-nærmere-spesifiserte utregninger vil bli «likt» av henholdsvis «72 +/- 12 % av lytterne» og «færre enn 200 personer» (på verdensbasis, that is).
Ikke overraskende er «The most wanted song» en slags r’n'b-låt, cirka fem minutter lang, i et arrangement med gitar, piano, sax, bass, trommer, fiolin, cello og synthesizer, framført «moderat» både hva gjelder tempo, pitch og volum. Teksten handler selvsagt om kjærlighet. «The most unwanted song» er derimot over 25 minutter lang, og involverer et orkester som trakterer noen av verdens mest forhatte instrumenter, bl.a. trekkspill, banjo og sekkepipe. På toppen av det hele blir deler av teksten rappet av en operasangerinne. Politiske slagord, reklamejingler, et barnekor og noe generisk «heismusikk» er også kastet oppi gryta. Hos Wired kan låta streames i sin helhet – send oss en lytterapport hvis du kommer deg forbi treminuttersmerket.
Vitaly Komar (f. 1943) og Alexander Melamid (f. 1945) grunnla på 1970-tallet kunstbevegelsen sots art, en viktig forløper for Moskva-konseptualistene, som bl.a. vår russiske venn Vladimir Sorokin har sognet til. Duoens berømte «doble selvportrett», malt i samme stil som klassiske Lenin- og Stalin-portretter, ble ødelagt av sovjetpolitiet under den såkalte bulldozer-utstillinga høsten 1974. De emigrerte siden via Israel til New York, der de på nittitallet viet seg til prosjektet People’s Choice – hvorunder også nevnte låteksperimenter inngår. Først kastet de seg riktignok over sitt eget medium, maleriet: På denne nettsida kan du se «most wanted» og «least wanted paintings» fra de 14 landene som var omfattet av Komar og Melamids undersøkelse, inkl. alle relevante bakgrunnstall.
Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.
Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:
Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.
Les mer »
Lenge var Lund en større konsertby enn Oslo. Britiske og amerikanske band fulgte en godt opptråkka turnérute fra Amsterdam (Melkweg) via Malmö (KB) og Lund (Mejeriet) til Göteborg (Pusterviksbaren). Så snudde de og vendte nesa sørover igjen – med mindre manageren bestakk dem til å ta turen over den svenske taigaen for å besøke stivhattene borte i Stockholm. Men aldri Norges hovedstad. Da heller et direktefly Schipol–Flesland, for å snuse på den bergenske «scenen».
Disse uåra ser heldigvis ut til å være et tilbakelagt kapittel. I reisebilaget til The Guardian ble Oslo nylig omtalt som «Norway’s music and festival paradise», med guiding til Blå, The Villa, Funhouse, Mono, etc. etc. Vel og bra. Men som de sosialdemokratisk oppfostrede hengehuene vi er, med fokus på langsiktighet og framtidas pensjoner, må vi nesten spørre: Hvor lenge kommer velstanden til å vare? Er ikke denne oppturen basert f.eks. på et visst oppmøte på konsertene? Og en viss, ja, konsertkultur?
La oss f.eks. kontrastere The Guardians Oslo-hype med en selvopplevd historie fra Blå forrige fredag. På programmet: såkalt labelnight med Sincerely Yours fra GBG – platesnurring ved The Tough Alliance, minikonsert ved Avner. En liten attraksjon, skulle man tro. Dørene åpner elleve; omkring midnatt er det fortsatt bare fire–fem gjester i lokalet. Et visst tilsig deretter, men ikke av typiske konsertgjengere, snarere dansekåte (eller bare kåte) tjueåringer med inadekvat skotøy (i hvert fall m.t.p. dansing). Vi aner uråd. Rundt klokka ett bykser så Avner opp på scenen, vannkjemmet og drapert i en fantastisk cape, cirka à la Elvis anno Aloha from Hawaii (riktignok ikke småfeit). Han lar seg tilsynelatende ikke affisere av det elendige oppmøtet. Men hva gjør publikum? Går. Under førstelåta. For å røyke/prate. Noen vender riktignok tilbake, men da i et forsøk på å overdøve vokalisten med kakling.
Tjue poeng til Avner for å holde maska. Minus ti til Oslos «indie-publikum», som åpenbart var mindre nysgjerrig på Sincerely Yours’ nye signering enn på Skavlans musikalske fredagsgjest. Og minus sju til arrangørene på Blå, som var så opptatt av å selge rusbrus at de slapp inn folk som heller burde blitt henvist til kjelleren på Grand hotell.
For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?
«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.
«All words destroys [sic]. When you have nothing more to say, your brain works,» står det skriblet på et av Bjarne Melgaards verker fra 2001. Utsagnet er paradoksalt, for Melgaards nyåpnede utstilling på Astrup Fearnley har usedvanlig mye å si oss – ikke bare visuelt, men også tekstlig. Disse maleriene må bokstavelig talt leses; til sammen inneholder de mer tekst enn en gjennomsnittlig utstillingskatalog. Det gjør museumsbesøket til en uvant opplevelse: Bildene må betraktes i flere omganger – først med fokus på farger og former, så med fokus på skriften, så tre-fire skritt tilbake for å analysere «det visuelle» i lys av «det litterære», deretter tre-fire skritt fram for å kontrollere at man faktisk leste riktig, osv. osv.
Modernismens menn og kvinner har ved en voldsom kollektiv anstrengelse forsøkt å utdrive det litterære fra maleriet. Men så tidlig som på tjuetallet gjeninnførte René Magritte «billedteksten» som kunstnerisk virkemiddel (La trahison des images, 1928–29), en motbevegelse som kulminerte med popkunstens appropriasjon av reklame- og posterdesign på sekstitallet. Melgard er altså ingen pionér, i så måte. Når maleriene hans likevel oppleves som «fornyende», skyldes det bl.a. at tekstene tilsynelatende stammer fra et større, sammenhengende manuskript. Mange av tekstene inngår i en føljetong med overskriften «Chemical diary», og at et fotorealistisk maleri av en chihuahua – prominent plassert på utstillingskatalogens bakside – har fått påskriften «Jealous/ A novel by Bjarne Melgaard/ New York 2030».
Hvordan ville så en roman av Bjarne Melgaard sett ut? Vi gjetter på en miks av Dennis Cooper og Kathy Acker. Sistnevnte namedroppes i John Kelseys katalogtekst «Rape and the City», hvor det ellers rapporteres at stuebordet til Melgaard er neddynget av «books by mainly gay women poets». Selv tolker Kelsey det romanmessige ved Melgaards seinere verker på denne måten: «The ‘novel’ … uses big painting to exhibit itself in the most shameless way possible. What it seems to want more than anything is to fail as a novel, and to display this in public, where its parody and ruination become exhibition value … So Melgaard enacts a sort of profanation of literature in the gallery, where language is put down (humiliated) in paint and ultimately sold off.»
