Er kulturarbeiderne venstresidas svar på Stein Erik Hagen? Dvs.: Tilhører de en privilegert elite som helst bør utstyres med munnkurv, fordi de ellers kan komme til å skade den sosialistiske sak? Det virker nesten sånn, når man leser reaksjonene på oppropet «Kulturkampen» (fjollete navn) i gårsdagens DN og dagens KK. Ifølge valgforskerne er initiativet et durabelig selvskudd. «Blir det en kamp mobilisert av dem som tilhører den såkalte finkulturen, er dette ikke gunstig for de rødgrønne,» advarer Bernt Aardal. «Da vil bildet av at Frp er partiet for den vanlige kvinne og mann befeste seg ytterligere.»

Ikke overraskende vinner Aardals analyse gehør langt ut på venstrefløyen. Mange radikalere har jo selv et uavklart forhold til «finkulturen» (et tragisk etterslep fra ml-epoken). Dessuten forestiller man seg åpenbart en «Goebbels-effekt» i de lavere sosiale strata, altså at deler av arbeiderklassen «avsikrer sin pistol» så snart en kunstner tar ordet. Det siste er nok delvis sant (dessverre). Men dét betyr ikke at nasjonens kunstnere bør sperres inne i kjeller- og loftsboder til stortingsvalget er unnagjort. Stein Erik Hagen er og blir en uspiselig fisk, en selvfet multimilliardær med en dårlig sak. Kulturarbeiderne er nettopp arbeidere – med en velbegrunnet frykt for konsekvensene av et sterkt Frp. Skal de ikke få lov til å kjempe for sine egne arbeidsplasser akkurat som folk i andre sektorer? Når ble det god venstrepolitikk å ofre åndens arbeidere til fordel for, ja, håndens? Det høres nesten ut som kulturrevolusjonen all over again.

Nøkkelen til Frps suksess er kombinasjonen av kulturpopulisme og nyliberalisme. «Egalitarismen» i kulturpolitikken skal dekke over en nådeløs forskjellsdyrkelse i den økonomiske politikken. Men nettopp fordi det ene elementet betinger det andre, holder det ikke å prøve å «skifte tema» hver gang kulturpolitikk står på agendaen. Utfordringen er å formidle at Frps politikk ikke tjener arbeidere i noen sektor.