Et godt liv. Det gode liv. Et stadig tilbakevendene spørsmål. På bildet over er den lille rare advokaten John Cage (!) fra tv-serien Ally McBeal som snakker med nettopp Ally om fraværet av kjærester i livet sitt. Han er for sær, ingen vil ha ham og det er et savn. Men, legger han altså til, jeg lever et godt liv, et strålende liv, jeg elsker jobben min og jeg tjener veldig godt med penger. Så denne kjærestemangelen skal nok la seg svelge. Penger over kjærlighet, altså. Penger og arbeidslivslykke. Som kanskje er det motsatt av det mannen sier til kvinnen (eller én mann til éi kvinne) på side 38 av Geir Gulliksens nye roman Tjuendedagen: — Det var bra at jeg fant deg. Bra for meg, og bra for deg også. Tenk på hvor mange andre som kunne ha funnet deg. Som er fint. Som er hengivent. Som får en til å tenke at Cage bare kan beholde alle pengene, la meg finne en som er bra, en som det er bra at jeg finner, en som også for det bra av at jeg finner. Kjærlighet over penger og arbeidslivslykke igjen. Bare at mannen (denne ene mannen i boka, ikke alle menn også utenfor den) fortsetter å snakke: — Hvor mange andre har gjort det jeg gjør med deg nå? Spør han dama (denne ene dama, ikke…) og initierer følgende samtale på sengekanten: — Ingen, tror jeg. — Ingen? Du må ikke tulle med meg. — Noen, kanskje? — Noen? — To eller tre. — Har noen gjort sånn med deg? — Ikke akkurat sånn. — Har noen gjort sånn da? — Jeg vet ikke, husker ikke. — Jeg syns du burde huske det. Jeg syns du skal fortelle meg om det. — Om alt? Vil du høre om alle? — Ja, om hver eneste én. Alle du har vært naken sammen med. Men det haster ikke vi har god tid. Og vips er det romantiske funnet, den forsvunne skatten av en bra kjæreste, blitt til noe annet. Ideen om den ene er blitt til påminnelsen om de andre, de få andre eller mange andre. Den ene påkaller seg de andre, ser vi. Vil vite om dem. Vil være som dem. Vil gjøre det samme som dem. Eller nei, ikke nøyaktig det samme som, men være klar over at det han gjør ligner, om ikke overlapper, det andre har gjort før ham, og hva er det da som skiller dem ut? De to? Hun og han? Kjærlighet? Men i så fall er kjærligheten skilt fra begjæret, eller separert om ikke annet, vaska ut av det, slik man pleide å vaske bilder ut av kamerafilm før i tida. Så er kjærlighet en en bunke fremkalte bilder, dét og dét og dét blant tusenvis av andre. Ja? Dyrekjøpte bilder sett opp mot billig begjær? Og hva er det vi kaller ufremkalte bilder? Negativer. Mhm. Men hva var det vi ikke måtte miste av bildene og negativene? Vi måtte jo ikke miste noen av dem, men hvilke av de to var uerstattelig og hvilke lot seg kopiere? Noen som husker? Gulliksen skriver: Jeg tenker meg at du reiste deg fra sengen og sto på gulvet og kjente at det han hadde lagt igjen i deg, og som noen har kalt kjærlighetens innmat, siver sakte ut av deg, og at det fortsatt var varmt, og at det ble kaldere og tynnere mens du kjente etter, at det allerede var fortynnet, slik kjærlighetens innmat visstnok alltid blir vannaktig bare få sekunder etter at en mann har lagt den fra seg i en annen kropp.