Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er MASSIV #3.
«Norges største gratis livsstilsmagasin» MASSIV er massivt. Med et opplag på 40.000 utgjør det en kompakt masse av annonser, «intervjuer» og «reportasjer», elegant sauset sammen av redaktør Magnus S. Rønningen (for mange kjent som «partyfikseren»). Et intervju med presseansvarlig for Quart-festivalen overlappes av en annonse for samme festival på neste side, og elementet av «journalistikk» er like framtredende i reklamen som i intervjuet, hvor oppfølgingsspørsmålene gjerne er uten spørsmålstegn, av typen: «Så kult!».
På side 10 (første side med «redaksjonelt innhold») har alle bidragsyterne et bilde av seg selv og noen setninger om hvordan det var å jobbe med intervjuobjektene. Vi leser hvor hyggelige, profesjonelle og selvironiske intervjuobjektene (bl.a. a-ha) var: «Bra folk alle tre, trygge foran kamera og hyggelige å henge med.» «Paul har jeg møtt noen ganger i New York, men både Magne og Morten var nye bekjentskaper.» «Han ville bare ha det hyggelig. Og det var det vi hadde.» «Vi trillet motorsykler, skiftet motorsykkeldresser, spiste frukt og hørte på Frank Sinatra helt til vi kom i mål lørdag ettermiddag, rett før deadline.»
Disse «innblikkene» skal gi oss en følelse av å ikke ha vært der; med jet-setkretsen av intervjuere og intervjuobjekter som flyr til New York, hygger seg, spiser frukt og flyr tilbake – rett før deadline! Det er ikke i magasinet det skjer, det var under intervjuet det skjedde. Som lesere kan vi derfor bare registrere det allerede ferdig utspilte. Bidragsyternes holdning (eller ikke-holdning; «profesjonalitet») til dem de omgås blir dessuten en del av «hele pakka»; her fins bare «bra folk» som gjør «bra ting», ingen grunn til å være en «hater». Gullsmed Thomas Heyerdahl avslører i et intervju at han ønsker å «gi noe tilbake til kontinentet» (Afrika), og reiser ett hus til zuluene «for hver [diamant]ring som selges.» Overværer vi en moderne borgerlig veldedighetsmaskerade?
Nei, maskeraden finnes ikke lenger, det tilhørte den borgerlige offentlighetens tid, mens alt i MASSIV foregår backstage: Forsiden med Morten Harket på et hotellrom med oppknytt sløyfe slengt rundt halsen; «betroelsene» til bladets bidragsytere: alt oser av behind the scenes – virkelighetsbekreftende ekstramateriale. En annonse forteller oss dessuten at vi på massiv.no kan «bli med backstage i livene til» Magnus S. Rønningen og andre bidragsytere gjennom deres blogger. (Man kan også følge Petter Stordalen; MASSIV samarbeider med Choice-hotellene og skal finnes på alle rommene deres.) Maskene er kastet, vi er frigjorte fra den stive offentligheten; velkommen til en altomfattende borgerlig privatsfære, en backstage-orgie med journalister og selvironiske intervjuobjekter og masse deilig frukt. Vi vil jo bare ha det hyggelig! Og det er det vi har …
I en dobbeltsidig annonse i bladet, for bladet, som søker økonomisjef, selgere og «medarbeidere til vår eventavdeling», leser vi: «DU TRENGER EN NY JOBB!» Bak teksten er det avfotografert to oljete hender (med giftering). «Men disse hendene er i arbeid,» tenker vi: «Det er jo arbeidshender!» Vi forstår derfor at det ikke er en ny jobb «du-et» behøver – du jobber allerede med en oljete maskin – du trenger derimot en ny livsstil. Her holder du (i dine skitne hender) et magasin «i stor vekst», mens du nøyer deg med å bygge maskinen som trykker bladet? (Alt dette er i tråd med ideen om at arbeiderklassen forsvant med saga på Sagene.) Hvor overlegent er ikke et «ungt og dynamisk selskap» i forhold til dine utdaterte arbeidsnever? Vil du ikke bli invitert med backstage, kanskje? Liker du ikke frukt?