Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens film: David Lynchs Lost Highway (1997).

Jeg er på vei hjem fra skolen nattestid sammen med to skolekamerater. Vi sykler. Vi går på barneskolen. Den ene går i A-klassen, den andre går i B-klassen. Den ene er i familie med meg, den andre er ikke i familie med meg. Det er gatelykter langs veien. Vi passerer kirken. Det blir helt mørkt, gatelyktene har sluknet. Vi sykler langs fortauet. Lenger framme ser vi en bil som står parkert ved fortauskanten, et blålys sirkulerer fra taket. Den oransje Baptistkirken lyser opp på den andre siden av gata. Idet vi nærmer oss, ser vi et bittelite skilt som er plassert midt på fortauet. Jeg klarer ikke lese hva som står på det, men like bak skiltet får jeg plutselig øye på en liten hund, en hund som ser ut som en rotte. Den løper i små sirkler, rundt og rundt, og i munnen har den en pølsebit. Den rullerende lykten fra taket på bilen kaster skygger i alle retninger.

Fra mørket bak hunden kommer en mann. Han er kledd i en rødlig dress og smiler intenst til oss tre som er blitt stående bak skiltet. Ansiktet hans er likblekt. En kvinne kommer gående fra bilen, og blir stående til venstre for hunden, enda nærmere skiltet og oss. Hun er kledd i en badekåpe og har permanentruller i håret. Hun løfter opp et polaroidkamera og knipser to bilder av oss tre som står og ser på. Vi blir helt blendet, og når blikket normaliserer seg, løper fortsatt hunden i sirkler, mannen ser fortsatt på oss med et stort glis, men kvinnen har nå et håndholdt videokamera hun holder tett opptil og foran øyet sitt, hun står helt i ro og filmer oss. Det virker som de vil gi inntrykk av at det er et reelt ulykkessted, men jeg kan ikke se at noen ulykke har skjedd. Jeg føler at jeg har gjennomskuet dem, og at det ikke er noe poeng å bli stående her. Dessuten må jeg hjem.

Vi blir stående en liten stund til. Bikkja løper og løper, puster og peser, ser veldig sliten ut, men gir seg aldri. Mannen ser på oss. Kvinnen filmer. Jeg tror de er gift. Så bestemmer jeg meg for å sykle forbi til høyre for det lille skiltet, så vidt til høyre for hunden, og idet jeg passerer mannen har smilet forsvunnet. Jeg sykler videre alene. Jeg er nesten hjemme, like ved legevakthuset, når en bil kommer kjørende opp bak meg, dulter inni bakhjulet mitt så sykkelen vrir seg rundt. Jeg blir rullende baklengs på sykkelen, skyves av gårde, skrenser inn mot venstre, inn mot veggen til legevakthuset, og får stoppet like inntil. Bilen rygger tilbake, jeg ser nå at det er den samme. Den har sotede ruter, det ser ut som en begravelsesbil med blålys. Så kommer bilen i full fart mot meg … rett mot meg.