Flammes vårliste er ikke stor, men den favner vidt: Her er bl.a. en kjærlighetsroman, en samling filosofiske anekdoter, en bok om den nye høyreekstremismen og et utvalg tegneseriestriper av en relativt berømt norsk oppdager og vitenskapsmann. Hadde det ikke vært for det anstendige bokdesignet, kunne man lett ha forvekslet dette med forlaget Kagges vårliste anno 2001.

Mer konkret: Kristian Lundberg følger opp kritikerfavoritten Yarden med Og alt skal være kjærlighet. Audun Mortensens konseptverk The Collected Jokes of Slavoj Zizek, tidligere omtalt bl.a. av The Guardian, utkommer i en etterlengtet «folkeutgave». Terje Thorsens dikttrilogi utgis i mykperm. Øystein Vidnes har fornorsket lyrikken til Alberto Caeiro, det kanskje viktigste av Fernando Pessoas heteronymer. Vi presenterer Thor Heyerdahls karikaturer og tegneserier for første gang i bokform. Og i antologien Motgift – utgitt i samarbeid med forlaget Manifest – blir argumentene i Anders Behring Breiviks manifest 2083: A European Declaration of Independence plukket fra hverandre av nærmere 20 norske akademikere.

Last ned hele vårkatalogen her.

Den svenske forfatteren Peter Lindforss anbefaler Leonard Cohens nye plate Old Ideas. Lindforss har tidligere gitt ut boka Mannen som förstörde mitt liv (2007) om sitt vennskap med Cohen og musikken hans.

Nej, någon handbok för hur man lever utan sorg och nederlag är knappast Cohens nya album – även om det är vad han ber sig själv i tredje person göra i inledande «Going Home» där han betraktar sig själv utifrån: «A lazy bastard living in a suit».

Vi befinner oss långt ifrån «Halleluja» och «Dance me to the end of love». Här är just slutet, döden, åldrandet och den allt mer tynande livslusten ständigt närvarande. I «Show Me the Place» väser Cohen likt en uppgiven Tom Waits och raden «my head is bending low» kommer mig att tänka på «Old Black Jo» som jag satt och tragglade på piano som sjuåring.

«I’ve got no taste for anything at all», sjunger han i den skrämmande «Darkness», medan en hammondorgel glatt bildar bakgrund. «Crazy to Love You» hade kunna ligga på Recent Songs, både till innehåll och det typiska gitarrspelet: «Crazy has places to hide in/ deeper than any goodbye». Slutar sjunga gör han helt i «Anyhow» och pratar fram raderna: «Even though you hate me/ Could you hate me less?» Och till detta ett cocktail-piano i bakgrunden.

Jag tvivlar på att det kommer att bli speciellt många covers gjorda på de här sångerna. Det här är ett allvar som inte ens Cohen har varit i närheten av tidigare. Visst, det är självspeglande, det är uppgivet, det är framförallt insiktsfullt och det bästa Cohen gjort på mycket länge. Tvivlar på att någon åldrande artist skulle våga, eller ens kunna, göra något liknande. Men Cohen är ju som sagt Cohen.

«Have mercy on us all».

På Flammekontoret, 1/4/2009.

Et bunnløst svelg åpnet seg foran føttene våre i går formiddag, da nyheten om Stig Sæterbakkens bortgang tilfløt oss. Vi kjente det kalde gufset og rykket bakover. Straks etter var gapet lukket – men en god venn er ikke blant oss mer. Så hva gjør vi? Er det liksom meningen at vi skal gå videre og late som ingenting?

Fra sin kulturelle og geografiske outsiderposisjon har Stig Sæterbakken vært en paradoksalt toneangivende stemme i norsk litteratur. Han er en av få hjemlige forfattere som nyter respekt i alle litterære leirer. Han var en intellektuell av klassisk merke: lynende intelligent, men ikke cerebral; belest, men ikke forlest. Likegyldig om han formidlet eksistensfilosofi eller popsvisker, behandlet han sitt emne med alvor og innlevelse. Og samtidig med en påtakelig letthet – med vidd, med sang, med luft mellom linjene: den lettheten som kjennetegner alle store forfatterskap. Derfor stråler det en paradoksal livskraft fra Stigs tekster, selv når han skildrer sin egen skam og angst.

Stig har vært en av Flammes viktigste støttespillere gjennom fire år. Bare uker etter at forlaget ble stiftet, troppet han opp på kontoret vårt – uklanderlig antrukket, som alltid, og håret kjemmet bakover – med en potensiell debutant og flere ideer til oversettelser. Besøkene ble etter hvert så hyppige at Stig fikk sitt eget stykke kontorinventar: et askebeger til forbrenningsrestene fra hans velduftende cigarillos. Ikke sjelden hadde han med seg små presanger; en bok, en tekst til forlagets nettside, en hjemmebrent cd med låter av bandet Coil.

I vår beundring for Stigs litterære og intellektuelle prestasjoner er det lett å utelate det mest åpenbare: at han var en genuint snill fyr, med sterk, varm utstråling og en grunnleggende skikkelighet i alt han foretok seg. Han forlater dette livet med positiv saldo på alle kontoer. Duften av Stigs cigarillos henger fortsatt igjen i rommet hvor disse linjene blir nedtegnet.

Fredrik Wandrup påpeker i dagens Dagbla’ at det i det siste «er kommet ut påfallende mange oversettelser til norsk av forfattere med tilknytning til det franske forfatterbevegelsen Oulipo», og lister i den forbindelse opp to Flamme-utgivelser: Édouard Levés Selvportrett og Harry Mathews’ Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike. Faktisk kunne han også ha nevnt en tredje, nemlig Malerkunst i Dora, forfattet av Oulipo-gründer François Le Lionnais.

Wandrup er ellers innom Jacques Roubauds diktsamling Noe svart (Oktober),  Jean Echenoz’ Løpe (Aschehoug) og Georges Perecs Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg (Gyldendal). Det er altså ikke helt borti natta å snakke om en «boom». Og oppsvinget er sannelig på tide: Av Oulipo-kretsens sentrale skikkelser er det kun Perec som i noen grad er «bredt presentert» på norsk, riktignok på tre forskjellige forlag – Samlaget var først ute med Ragnar Hovlands oversettelse av W, eller barndomsminnet (1984), før Gyldendal kastet seg over Livet bruksanvisning (1996) og Tingene (1999). Seinere har lille Minuskel forlag oversatt de løse prosastykkene Vinterreisen og En privatsamling (2007).

Av Raymond Queneau – som grunnla Oulipo sammen med nevnte Le Lionnais – fins derimot bare Stiløvingar (1996) og Zazie på metroen (2004) i norsk språkdrakt, hvorimot svenskene kan meske seg med mer sentrale verk som Blå blomster og Pierrot, min venn i sprudlende oversettelser fra Bakhåll förlag. Harry Mathews var inntil nylig bare funnet én oversettelse verdig: Masturbasjonsleksikonet Enkle gleder utkom samme år som Stiløvingar i Mari Lending og Kristin Gjesdals sjarmerende bokrekke «Litterær palimpsest» (1996–2000), og kan for tida leses gratis – sågar av oss med inndratt lånekort – på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Vi har mistet vår dyktige redaksjonssekretær til popen, og søker nå hennes erstatter. Arbeidsoppgavene omfatter salg- og pressearbeid, håndtering av ut- og inngående post, administrasjon av Singelklubb-registret, grovsortering av innkomne manuskripter, effektuering av bokbestillinger samt singelproduksjon (stifting, liming, strikking). Erfaring fra redaksjonelle miljøer er vel så viktig som studiepoeng. Søkere må være innforlivet med backkatalogen og forlagets utgivelsesprofil.

* Arbeidstid: etter avtale, men gjennomsnittlig én dag i uka 
* Lønn: timebetaling etter avtale
* Tiltredelse: umiddelbart
* Søknadsfrist: 5. februar 2012

Send kortfattet søknad + cv til post (at) flammeforlag (dot) no.

I dag er det 370 år siden Galileo Galilei døde. Galileo var – er – i tillegg en av verdens aller største vitenskapsmenn, også en av våre første forbudte forfattere. Forbudet oppsto etter at han nokså famøst foreslå – i boka Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo – at det er sola, ikke jorda, som er sentrum i universet. Dette ble åpenbart for mye for Inkvisasjonen, som ikke bare forbød Dialogo sopra, men alle GGs tidligere verker, samt alle hans framtidige. Så fikk vi kneblet ham, tenkte de sikkert. 

I anledning twelfth night, eller helligtrekongers aften, som er i dag, eller i aften, blåser vi støvet av en av de fine balladene («O Mistress Mine») fra Shakespeares gamle tragikomiske mesterverk av samme navn. På bildet over sitter Ben Kingsley (fra filmen Twelfth Night) på kirketrappa og skal kanskje til å synge nevnte sang? Så tenn juletreet for siste gang, folkens, og stem i:

O mistress mine, where are you roaming?
O stay and hear: your true-love’s coming,
That can sing both high and low:
That can sing both high and low:
Trip no further, pretty sweeting;
Journeys end in lovers’ meeting,
Every wise man’s son doth know.

What is love? ‘Tis not hereafter;
Present mirth hath present laughter;
What’s to come is still unsure:
In delay there lies no plenty;
Then come kiss me, sweet-and-twenty:
Youth’s a stuff will not endure.