I spalten «Litterært soundtrack» spør vi forfattere om hva de lyttet til under arbeidet med sin nyeste bok. Denne gangen spør vi en kunstner om musikken til arbeidet med siste verk. Marthe Ramm Fortun har reist Norge på langs i det siste, fra Høstustillingen i Oslo til galleriet Kurant i Tromsø. Musikken var med på veien. Hun er heller ikke fremmed for historiene bak platene.
SHH: Hei Marthe, hva lyttet du til under arbeidet med høstens performance Baronessen?
MRF: Jeg jobbet til Vashti Bunyans plate Just Another Diamond Day (1970). Den har en særegen stemning, og er både introvert og oppløftende. Jeg er like opptatt av historien bak plata; Vashti ble oppdaget i 1965 av Rolling Stones’ guru Andrew Loog Oldham. I tidens ånd ble hun beskrevet som en ny Marianne Faithful, og satt til å spille coverlåter av Jagger/Richards. Men Vashti var ingen muse, hun skrev sine egne sanger. Med eksentrisk og tilspisset musikkstil var hun ikke særlig salgbar. Det hjalp heller ikke at hun bosatte seg i buskene utenfor Ravensbourgh College of Art før hun reiste gjennom England med hest og kjerre for å bo i hippiekollektivet til Donavan på Isle of Sky.
Vashti forsvant helt til 2000-tallet, da Just Another Diamond Day ble nyutgitt og beskrevet som en av de viktigste britiske platene noensinne. Den har en grunntone som er perfekt å jobbe til når man må døgne på atelieret og trenger å være et annet sted enn i den trøtte kroppen sin. Platen er helt klart europeisk. Her er motstand, potetpest, tåke, tristesse, barnerim, vårsol, heksebål, regnbuer og transcendens. Samtidig er den så sær at den fremstår som veldig moderne. Den uavhengigheten hun formidler i musikken sin minner meg om Baronesse Elsa Von Freytag Loringhoven (1874-1927), som min performance ved Høstutstillingen var inspirert av. Hun var en høyst original og uredd kunstner som laget fantastiske arbeider, men til forskjell fra Vashti fikk hun aldri oppleve en renessanse av kunstnerskapet sitt.
Les mer »
