Klikk for å se en større versjon av flyeren. Uforpliktende påmelding her:
Månedarkiv for oktober, 2011
KVINNE(1): Har du leste noe Tranströmer, da?
KVINNE(2): Nei. Aldri. Jeg har ikke hørt om han en gang, jeg. Det må jeg bare si at … det var nytt for meg.
I 1993 tok Jon Venables og Robert Thompson – to gutungar frå Liverpool – livet av ein tredje Liverpoolgut, James Bulger. Og det er så klart ikkje poeten ein ropar på først når sånt skjer. Men så, etter knappe 20 år, dukkar ein ung poet opp allikevel, og skriv dikt om det grufulle. Poeten heiter Olav Gisle Øvrebø og boka, debutboka, Barn som leikar. «Vi har godt av å stille oss ovanfor det intenst urovekkande,» skal han si om litt, og har vi det? Kva gjer du når urovekkande ting skjer? Kva for ein sommar har du hatt, til dømes? Slepp du poesien til? Har poeten ei rolle å spille?
FF: Korleis endte du eigentleg opp med å skrive dikt om eit snart 2o år gamalt barnedrap i Liverpool?
OGØ: Det var nok fordi eg over ein lengre periode hadde skrive meir personlege tekstar om ting eg tenkte på. Men så kom ikkje dette nokon veg, det vart ikkje særleg vellukka. Og så kom eg over ein kort omtale av denne saka med eit bilete av ein av dei skuldige, det står det forresten om i eit av dikta. Det talte til meg med ein gong, eg kjende at det var noko viktig som måtte formidlast. Og så fekk eg på ein måte uttrykt noko av meg sjølv gjennom å skrive om desse personane då. Det er noko med å stille seg ovanfor intenst urovekkande ting som fascinerer og som eg trur ein har godt av. Det blir kanskje litt sånn som i uttrykket «grip dagen, hugs at du skal døy.»
en temafest med
syrevaska olabukser
t-skjorter uten ermer
og gratis øl til dem
som ligner mest
en telefonsamtale
med noen på jobb
du har sett Thelma & Louise?
nei
(noen sa de måtte
skaffe seg et liv
så de gjorde det)
jo
den ble ikke spilt inn i Arkansas
ikke?
(Gorman, California
nord for Los Angeles
sør for Bakersfield
Lockwood Valley)
kyr/statister
– VICTORIA DURNAK
… før livet blir bare råttent.
En tur til Helsinki? En helg i Finland? Hvorfor ikke? Alltids interessant å besøke et land man bare kjenner fra bøkene. Man går på gata og tenker: Har ikke utsmykningen av bygårdene noe til felles med disse tårnhusene i Mummidalen? Og innendørs: Ligner ikke alle de sosionom-fargede tekstilene på illustrasjonene fra barnebøkene om Jason? (han som alltid hang, bokstavelig talt, etter en travel mor med større krøller enn fru Pigalopp). Nåja. Her holder det ikke med bare Mummitrollet og Jason i håndbagasjen. Mange gode bøker fra Finland har kommet på norsk de siste årene. Birgit Bjerck har utgitt flere av dem. Vi ba den drevne redaktøren og leseren i Oktober forlag om tre aktuelle boktips på reisen til Helsinki/Helsingfors og omegn.
Monika Fagerholm: Den amerikanske jenta
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen. Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.
Ingen bokhøst uten Thorsendikt. Og nå er endelig TT’s tredje samling klar: Lensmann fra ni til fem avslutter debuttrilogien til Lillehamringen og har i tillegg fått det myteomspunne katalognummeret 99. Et tall som fortjener en samtale.
NØH: Og vi begynner med «Johnny 99», udødeliggjort av så vel The Boss som The Cash, hva ville vår mann lensmannen vår gjort med ham om J99 sto og vifta med en gønner på Tullinløkka?
TT: Sniki seg innpå han og smekka jerna på plass. Med mindre det er broren hans, da hadde han kanskje kikka en annen vei eller prøvd å prate han til fornuft, lensmannen kan i trengte situasjoner være big på preiking.
NØH: De fleste vet hvorfor Dylan tok til Highway 61, men ikke like mange vet hvorfor Lowell Fulson tok til Highway 99, som var fordi krigen og penga tok slutt, ikke annet å gjøre enn å ta til veien, og
rimer det med lensmannens livssyn? Er det bare å stikke når slaget er over og penga brukt opp?
TT: Jeg tror han prøver å holde ut, men når det brister så er det det ikke Norge av hans hånd, men hans tro på folk og mørket overtar. Da setter han seg i bilen og det er neppe noe godt som venter i enden av den kjøreturen. Joe Henry sang det og Frank Roberts hørte det: Sometimes you would never guess/ Who’s all talk and who just might/ Find a way or lose themselves/ On the king’s highway tonight.
SOLFÖRMÖRKELSE
När jag ska förklara någonting
tar det ofta emot
Att förklara vem jag är och varför
Jag minns en bild från barndomen
som jag ännu tycker om:
det är den 30 juni 1954
och solen gick i moln
Jag lär aldrig få se det igen
men saker och ting förändras
Det fanns en tid då jag kunde gråta
men ibland är minnet mycket kort
Vad som sker på himlavalvet
gör mig både lycklig och förtvivlad
– PETER LINDFORSS
AIR MAIL
kanskje var det til deg robert hadde skrevet
da han sykla gjennom snøværet på leiting etter
ei postkasse og kjente kaldt metall gjennom skosålene
men sjøl om kulda beit ville han kaste bort litt mer tid
kanskje oppdage hemmeligheter på veien
to jenter med hodene tett sammen to munner beveger seg
intenst som én
under en halvferdig himmel
og under snøen venter en grønn verden
en grønn klang livlig og stille
her i vinterlandskapet tre
svarte eiketrær forsteina
om et par måneder flommer grønsken
fra deres fingerferdige grovhet
inn i det grønne inn
under det grønne på nydelig kurvede veier
et papirark blåser langs veien
flagrer fritt til en bil kjører over det
først lyset fra lyktene motorlyden til slutt piggene i dekkene
å sykle er som å lese dikt tenker robert
og tørker seg under nesa med ponchoen
man leser og tramper
for å se hvor det bærer hen
jeg har sett mye i dag
og virkeligheten tærer på meg
men sommeren kommer til slutt
som et etterlengtet brev
– TERJE THORSEN
I essayet «Return to the Forest» skriver Alan Watts om det moderne menneskets fortvilte situasjon: på grunn av måten språket utvikler seg på, og hukommelsen utvikler seg som et resultat av språket, kan vi, til forskjell fra hine tider, faktisk tenke oss og se for oss hvordan livet skal bli, hva som skal skje med oss i framtida. Vi lever i konstant frykt og kronisk bekymring for alt som kan skje, skriver han, og glemmer øyeblikket, glemmer det som faktisk skjer. Og med det glemmer vi å leve. Glemmer å være spontane. Glemmer å være hoppende glade. Vi planlegger heller. Vi observerer og overvåker. Vi venter med å delta. Som ikke høres all verden ut, ikke sant? Men det blir bedre. Vi kommer nemlig til et bristepunkt, skriver Watts, da vi har fått nok av å leve sånn. Nå er vi leie, sier vi, av å bekymre oss hele tiden. Leie og slitne er vi. Av å bli fortalt hva vi skal se og føle og mene og oppføre oss. Nå vil vi finne ut hvem vi egentlig er. For noen skjer det tidlig i livet, for noen litt seinere, men det skjer, er poenget til Watts. Og når det skjer returnerer vi – mytologisk, om ikke faktisk – til skogen igjen. Til det enkle livet som bygger, rydder, jeger. Til en ordna verden. Til bare deg og en verden i orden.
Nok er nok, sier vi og flykter til skogen i vårt indre. Det er kanskje det psykologer kaller midtlivskrisa? Og jeg tenkte på det da jeg i går kveld måtte forklare for en kompis at Sir Elton John er verdt å høre på.
