I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.

– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka.  Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 

Les mer » 

Bokplakaten lever, midt blant annen egenreklame for film, festivaler og savnede katter. Vi har nå fått tydelige, gule signaler om at Per Kristian Cani og hans marokkanske vers er på farten rundt i Oslo. Se bare på disse postkortene fra destinasjonene Tøyen, Grønland, Grünerløkka lufthavn, Grorud og Stovner. Forøvrig melder den reisende forfatter med stiftemaskin om fin høst i Oslo Øst. I debutsamlingen Atlas reiser Per Kristian Cani atskillig lenger ut av landet. Til Marokko, der vi får høre et og annet om den 20-årige okkupasjonen av Vest-Sahara, og om den reisendes blikk og bilder – som her:

NÅR BLIR TURISTEN EN REISENDE?

Turisten Tom står og selger blekka si på Place des Nations Unies. 
Den er både et atlas og ei dagbok; hvert stoppested tegnet og
besunget. Fyren minner om en replikkveksling, noe fra Bowles,
kan hende The Sheltering Sky: A tourist is someone who thinks
about going home the moment they arrive. Whereas a traveller
might not come back at all.  

Les mer » 

Hva er det vi kaller Roma, igjen? Den evige byen? Den fortidige? Og etymologisk, har ikke navnet noe med styrke og ulver å gjøre? Høres uansett passe skummelt ut. Journalist og forfatter Simen Ekern ga nettopp ut ei bok om metropolen (Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv) hvor han forsøker å skifte stedets tempus, få byen i presens igjen, fortelle den ut av alt som har skjedd og inn i noe som kanskje skal: eller: forskjellen på La Dolce Vita på film og det søte liv i virkeligheten. Kanskje vil han, aklkurat som Fellini, feste en liten gul lapp til eksistensene våre: husk at livet også skal være morsomt? Vi ba i alle fall forfatteren om en kvalifisert guide til Romas gater, parker og kultur: for oss som ennå ikke har vært der og for dem som snart skal dit igjen.

FF: Skal vi begynne med topp tre gater?
SE: Hm, topp tre gater: Vicolo della Pace. Her ligger Bar della pace, hvor du kan spotte italienske kjendiser du ikke kjenner (de kjenner seg selv, så du kjenner dem igjen), et strålende sted for seine drinker. Til å ligge så nær piazza Navona, er det en overraskende stille gate, som navnet tilsier. Og i enden av gata ligger Chiostro del Bramante, et gammelt kloster som nå har kunstutstillinger, ofte nyere saker, og en kjølig klostergård hvor de serverer mat og drikke. Via del Gazometro, eller en av de andre veiene rundt «Gassometeret», rett ved Via Ostiense. Den enorme konstruksjonen ser ut som en ståltrådsylinder, en fiskeruse, gassometeret har blitt et slags postmoderne ikon i Romas skyline, og dukker alltid opp i filmer som viser baksiden av byen. En av de jeg intervjuet i «Roma – nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv» mener Gasometeret er vakrere enn Eiffeltårnet. Det ligger dessuten i nærheten av en del interessante barer og nattklubber, samt et supert sted å spise minipizzaer og søte bakervarer på vei hjem tidlig om morgenen. Via Monserrato. Rett inn fra Piazza Farnese, en litt mørk brosteinsgate, her finnes en klassiker av en kaffebar, et par gode restauranter, et sted med ost og vin. Og så var det her jeg bodde de første årene jeg ble kjent med Roma og med hun jeg er gift med.

Les mer » 

Et kinesisk par kommer mot oss på kaia i Stavanger – vi er på vei til Sølvberget hvor William T. Vollmann skal snakke/tale om trass (defiance) – de har et lite digitalkamera i hendene og jeg tipper at de har gjenkjent Vollmann og vil ta bilde av ham med vågen i ryggen. Stilig. Men sånn er det ikke. De spør heller amerikaneren om han vil ta et bilde av dem, for dem. Så klart! De vil ha det runde tårnet i bakgrunnen, sier de. De lurer på om det er en kirke. Det er ikke en kirke, slår jeg fast. Før jeg husker at jeg ikke vet hva det er. Vil dere ha det diagonalt eller horisontalt, spør Vollmann, før han selv foreslår et av hver. Så spør han dem hvor de kommer fra i Kina og forteller om en reise han selv har gjort til landet. Så spør de hvor han kommer fra. Han kommer fra California. Han bor i Sacramento. Og det er ganske fint å se for seg: det kinesiske paret reise halvveis rundt kloden den ene veien og den amerikanske forfatteren halvveis rundt kloden den andre, sånn at de kan gå på hverandre på kaia i Stavanger og den ene fotografere den andre. Ikke sant? Så snakker plutselig Vollmann kinesisk og ansiktene lyser opp. De unge paret smiler og trykker hendene våre og tar farvel. Etterpå spør jeg ham hva han sa til dem. Jeg sa at dagen i dag er en vakker dag.

Så er det Kapittel igjen og vi sitter på Kult.Kafeen på Sølvberget i Stavanger og drikker kaffe med melk på samme bord som Erlend Loe og skjønner ikke sånn umiddelbart hvorfor ungene utenfor presser seg mot vinduet og vinker. Ikke for et par av dem dugger på glasset og skriver hei og tegner hjerter og skriver Kurt inni hjertene. Da skjønner vi det. Så klart. Vi smiler og vinker tilbake mens vi spør oss selv: hva om de voksne leserne oppførte seg på samme måte? Hadde det vært koselig eller litt creepy? Vi landa vel på litt creepy. Men kidsa er fine. Så klart. Og snart skal de få høre mer om Kurt.

Det er ti år siden 11. september 2001. Ti år og én uke. Minst. Det gikk fort. Alle husker hvor de var. Selv satt jeg i en leilighet på 18.gate på Manhattan den tirsdagsmorgenen, og tenkte at jeg var på en øy. Broene var sperret, t-banesystemet nede, telefonlinjene stengt, jagerflyene kretset rundt. Og: World Trade Center var borte. Mye har skjedd i verden siden den gang. Forrige søndag ble det avholdt minnemarkering på Ground Zero, ved norske Snøhettas paviljong. På tide med en prat med en venninne i New York. Bhakti Shringarpure (33) er født i Bombay og holder til på Upper West Side på Manhattan. Siden 2001 har hun tatt en doktorgrad om litteratur fra områder som er preget av borgerkriger og europeisk kolonimakt. Ikke verst.

SHH: Hei Bhakti, hvordan var stemningen i byen sist søndag, under 10-årsmarkeringen for 11. september?
BS: New York var både stille og kaotisk forrige søndag. Folk virket lavmælte, samtidig som alskens politikere og kjendiser var på vei til minnemarkeringene, og diverse tv-team hadde stilt seg opp. Jeg ble faktisk litt stresset fordi foreldrene mine, som var på besøk, skulle fly hjem til India fra Newark den dagen. Faren min hadde merkelig nok bestemt seg for å ta med en bunke bøker om Taliban som lesestoff, og vi spøkte med at han ville bli stoppet. Mannen min Michael, som var med på å lage filmen United 93 (Paul Greengrass’ film om 11.september) kjørte bilen, og begynte å peke ut hotellene der flykaprerne hadde tatt inn nær flyplassen, og hvor deler av filmen ble spilt inn. Det var ganske trist og rart.

Les mer » 

Sist helg ble Tvilsdagene 2011 arrangert på idylliske Schaffergården utenfor København. Et godt sted å tvile. Men skjønt, hvilket sted er ikke det? Blant arrangørene av dagene – som skriver om tvilen at den «kan være en kraft som sender oss på leting etter nye ståsteder. Liv og arbeid krever at vi har evnen til å dele. Dette kan prege hvordan vi forholder oss til hverandre, og til ‘de andre’» – finner man blant annet Danmarks Lærerforening, Stiftelsen Bergensklinikkene, Dansk Psykologisk Forening og Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid. Og blant deltagerne var også roman– og boksingelaktuelle Stig Sæterbakken å finne, og hans utgivelse Det fryktinngydende ble samtaleemne på dagene. På bildet til venstre holder forfatteren singelen sin i hendene, som han kanskje ville holdt et fotografi av en savnet.

Det er deilig å være norsk i Danmark, heter det i reklamen, og i disse dager kan både norske og danske i Danmark glede seg over en ny radiokrim fra ingen ringere enn Dan Turéll på dansk radio. Det er forfatterens tegneserie Mord i Rodby som nå er blitt tilpasset radiomediet av dramtiker Joan Rang Christensen. Og i følge Danmark Radios fiksjonsjef Ingolf Gabold er «Turèlls fargerike tegneserieunivers som skapt for radio» (sagt til Radionyt.com). Første episode går torsdag klokka 21:00. Bare å hive seg på et fly til Køben eller Skagen eller ta turen opp på loftet og stille inn – hva heter det? – langbølga?

Joachim Triers film Oslo, 31. august er i vinden. En film som vekker følelser, diskusjon, minner, gjenkjennelse og muligens også depresjon på vei ut av kinosalen. På tide med en prat med hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie. Han kjenner regissør Trier og manusforfatter Eskil Vogt godt etter to filminnspillinger sammen. Han er også turnuslege på Gjøvik for tiden, men tar seg tid til å svare på Flammes spørsmål mellom nattevaktene på hospitalet.

SHH: Hei Anders, gratulerer med den gode mottagelsen!  Hvordan var det for deg å se den ferdige filmen Oslo, 31. august? Var det noe som overrasket deg?
ADL: Det var en følelsesladet opplevelse å se filmen for første gang i Cannes. Jeg var glad for at filmen var blitt så intens, og at det virket som den rørte mange. Men jeg ble faktisk ikke så overrasket. Jeg kjenner jo Joachim og Eskil ganske godt etter hvert. 

SHH: Dette er en film som følger din rollefigur tett, og han er en mann som presses helt ut på kanten av stupet. Hvordan opplevde du innspillingen? Var den krevende, rent fysisk? (scener med våte klær og på sykkel ned Kirkeveien etc.)
ADL: Innspillingen var veldig krevende for meg, men jeg hadde prøvd å planlegge den godt, så kreftene skulle holde til siste dag. Det blir alltid kaldt på filminnspilling (også om sommeren!), så det må man regne med. Den store utfordringen på Oslo, 31. august var å holde mentalt fokus. Karakteren er i en dyp krise, og vi følger ham gjennom bare én dag. Jeg måtte være i denne stemningen i ca. 40 dager, og samtidig prøve å gi ham noen stemningsskifter i løpet av dagen, så han ikke skulle bli for tung. Samtidig vet jeg blant annet fra mitt yrke at også for dypt deprimerte mennesker går det opp og ned.

Les mer » 

Hva er Haruki Murakamis topp tre reisemål, tror du? Finn penn og papir og bytt med en kompis før du sjekker svaret under.

Les mer »