Kjære Nils & Bendik,
Er på vei til Sacramento for å besøke William Vollmann. «Perhaps life is a process of exchanging hopes for memories,» skriver han i The Rifles. Eller skriver han «maybe» og «trading»? Jeg husker ikke. Uansett: bedre beskrivelse av et postkort finner man ikke. Eller gjør man?
John Erik

Les mer » 

Det sies at november er trist, men seinsommeren – slutten av juli, brorparten av august – er sannelig ikke mye bedre. Og nå tenker vi ikke på de formørkende hendelser sist fredag (for et øyeblikks skyld). Nei, seinsommeren generelt: Se bare hvor beksvarte julikveldene er. Rent faktisk er de neppe mørkere enn i slutten av mai, men likevel – følelsen av at sommeren er på hell, at regnet er våtere, at skyggene er lengre, gress og blader ikke fullt så irrgrønne som i juni – en skrekkelig erkjennelse. Legg til alle drømmene, forventningene, bygget opp gjennom et helt år: Sommeren er så kort, her i nord; det er nesten så den ikke eksisterer i det hele tatt. Juni vanligvis kjølig og våt, men da kan vi i det minste trøste oss med juli. Så opprinner juli, og vi lengter vi bare tilbake til de lyse, uskyldige junikveldene. I neste øyeblikk skriver vi oktober – og de første gløggflaskene settes ut i butikkhyllene. God jul og grått nytt hår!

The Fiery Furnaces har en sang, «Here Comes the Summer», som oppsummerer denne sørgelige runddansen på forbilledlig vis (enda bandet bor i Brooklyn, ikke Norge). Perspektivet er lagt til årets første sommerkveld: Et «jeg» og et «du» rekapitulerer året som gikk, og innser at de har lengtet etter dette øyeblikket i samfulle tolv måneder. Svart regn mot snuta (mars). Bekmørke klokka seks om ettermiddagen (desember). Gjennombløtt løv under skosålene (oktober). Og så den gnagende følelsen av at sommeren var over, før den egentlig hadde begynt: July the third we stayed up late – remember? And thought how long we’d have to wait – remember? It’ll be so long until it’s soon. It’ll be so long until it’s June.

John Erik Riley befinner seg stadig i USA, men har selvsagt fått med seg terroren hjemme i Norge. Siden fredag har han på sin engelskspråklige twitter-konto, postpacific, sendt ut en stripe kjærlighetserklæringer til hjemlandet, alle med inngangssetningen «my country»: «My country: Pakistani families smiling when the fresh mangos arrive. The elderly waiting patiently for the potato truck in Haugesund.» Anbefales! Samtidig fortsetter det å strømme inn postkort til Flamme-kontoret, skrevet og avsendt før 22/7. Her er de forløpig siste:

Kjære Nils & Bendik,
Av filmer har jeg lært at helikoptrene i Los Angeles er et tegn på undergang, en bekreftelse på at denne byen er på randen av katastrofe.* Men jo mer jeg er her, desto mer vant blir jeg til lyden. Jeg har t.o.m. begynt å like den. Det er lyden av en morgenkaffe med broren min, en tur til the Getty, utsikten fra the Griffith observatory. Og av skogen like ved, i Los Feliz, der man kan søke ly fra den ugjestmilde sola, i skyggen av store trær.
Alt godt fra John Erik

* (De roterende bladene skal signalisere frykt/fare/desperasjon.)

Les mer » 

En etnisk nordmann har nettopp slått Al-Qaida i det som skulle være deres paradegren (blod, vold, død). Det vanskelig å fatte omfanget av katastrofen. Nesten like vanskelig er det å ta inn over seg terrorens politiske paradoks: Islamister har ennå ikke krummet et hår på et eneste norsk hode. I stedet har en forvirret nordmann – i frykt for de samme islamistene – valgt å myrde nærmere 100 av sine landsfeller, herunder noen av våre glupeste og mest foretaksomme ungdommer; den samme generasjonen ungdom som ifølge ham selv vil bli spilt utover sidelinjen av hissige og superfertile arabere innen 70–80 år.

At motsatte ideologiske ståsteder kan lede ut i nær sagt identiske praksiser, visste vi fra før. Det vi ikke visste, eller trengte å påminnes, er at jihadister og anti-jihadister også bekrefter hverandres verdensbilde. Begge parter oppfatter islam som Vestens «radikale Andre». Det bables om en framtidig islamistisk maktovertagelse i Europa. Det jihadisten fantaserer om den ene dagen, dikter anti-jihadisten videre på den neste; som barnlige lystløgnere øser de hverandre opp med stadig drøyere overdrivelser. I de fleste debatter vil majoriteten sørge for at motsetninger nettopp ikke eskalerer på skismogenetisk manér; i terrordiskursen er det forunderlige skjedd at de mest høyrøstede aktørene – minoriteter på hver sin ytterfløy – har fått sette dagsorden, mens flertallet er hensatt til taus forskrekkelse. Resultatet er en spiral av ekstremisme.

Les mer » 

Fredagen opprant med to nye postkort fra John Erik Riley. Nr. 1 har motiv av Lydia Lunch: «Crash» (16″x 20″, fotografi). På baksiden, en kort poetikk (eller en kort-poetikk, om du vil):

Kjære Nils & Bendik,
Jeg skriver på et kort fra Zion, men sender det fra Barstow (for eksempel). Eller: Jeg skriver i Cima og sender fra Las Vegas. Koret avbilder noe, men erfaringen, selve skriveakten, foregår et helt annet sted. Jeg tenker på The Post Card av Derrida. Fravær og nærvær. Språk og virkelighet. Og så noe mellom ytterpunktene, noe fiktivt og like fullt sant. Det er der vi befinner oss, alle sammen. Kanskje.
Alt godt fra John Erik

Les mer » 

I dag lå det tre nye postkort fra John Erik Riley i postkassa vår. Vanskelig å tyde poststemplene, men det ovenstående ser ut til å være sendt fra «Los Angeles, California» (et sted vi har hørt om), de to øvrige – klikk under for å lese – henholdsvis fra «Santa Barbara, California» (også hørt om) «Provo, Utah» (ikke hørt om). Om den drømmende grønnsakshandleren har avsenderen følgende å si:

Kjære Nils & Bendik,
Mannen på dette postkortet, har han sett lyset? Jeg tror det. Men hva har han sett, bortsett fra lyset? Det kan man lure på.
Svar utbedes.
John Erik

Vel, han kan være blind. Men vi heller mot at han diskuterer trefruktpriser med en veldig høy kunde utenfor bilderammen. Folk på 2,20 trenger seriøst mye trefrukt. Klart de pruter.

Les mer » 

Inspirert av NRKs Hurtigrute-suksess har Rannveig Revhaug sendt oss en reisedokumentar fra Riksvei 3 gjennom Østerdalen – en strekning hun nylig tilbakela i den hensikt å besøke slektninger nordafjells. Her er asfalt, flora og fauna i likelig fordelte porsjoner. Det er nesten så vi kan høre Ragnhild Seltun Fjørtofts mjuke røst i voice-over. Klikk under for å lese.

For øvrig rapporterer Rannveig – kanskje som et knuff i siden til forfatterkollega Riley – at hun så langt i fellesferien har observert «ikke mindre enn tre revevalper ved ulike anledninger på (i) veien til og fra Revhaug på Frosta. Og en elg. Og en fugl som fløy inn i kjøkkenvinduet til farmor på Stjørdal (det gikk bra med fuglen! Farmor ble riktignok nedfor et øyeblikk). For ikke å nevne rådyra, som ødelegger trærne til tante Berit. Og bikkja som alltid stopper og hilser på onkel Tormod. Og katta på verandaen til Marius. Som røyter noe aldeles veldig. Og fiskene som broren min tok med stang og slapp ut igjen fordi de var i minste laget. Alle fem (to sei og ei bleike (tror vi) og to sild). Og nevnte jeg knotten, herrefred, knotten. Og alle menneskene og alle dyra og alle plantene og alle dagene og amen».

Les mer » 

«Kids don’t know shit», sang Islands for noen år tilbake. Og kanskje har bandet rett. Men at kroppen er til for å brukes – at den skal rulle, hoppe, deise, springe, stupe, kaste, krabbe, falle og reise seg opp igjen – det «vet» unger lenge før de strengt tatt er i stand til å «vite» noe som helst. De har, som Bård Torgersen skriver i et dikt, «… denne/ fantastiske energien/ som ellers bare er å finne i de/ aller minste supersprettballene» – i frisk kontrast til voksengenerasjonens medisinballer. Verdt å betenke før man steriliserer seg.