Last night, alone, 3000 miles from the one/ I love, I turned the radio on to some jazz/ and made a huge bowl of popcorn …
Månedarkiv for mai, 2011
De seks andre mennene i litt håpløse dresser går alle av på Hamar. Bretter avisene og PCene sine sammen. Finner bagasjen. Lager nesten ikke lyd. Et lite nikk. Farvel. Resten av turen til Lillehammer og Norsk Litteraturfestival er det bare Virginia Woolf og meg. Hun sier: «It seems as If I succeed nowhere. Yet, I’m glad to find, I have acquired a little philosophy. It amounts to a sense of freedom. I write what I like writing and there’s an end on it.» Den tar vi med oss videre når toget er framme om tolv minutter.
I dag fyller altså Bob Dylan 70 år. Ingen ringere. Og hva går det an å si om Dylan som ikke allerede er sagt bedre? Ingenting. Men vi gratulerer den hvileløse musikeren med dagen og håper på 70 til. Et umulig håp, så klart, men hvis noen skulle få til noe sånt, så er det Dylan. Vi har også bedt et par fans om noen favoritter og først ut er Frode Molven fra Spartacus Forlag.
FF: Hva er din topp fem låter?
FM: I usortert rekkefølge: «What was it you wanted», «Positively 4th street», «Shelter from the storm», «Cross the green mountain», «It ain’t me babe».
FF: Og topp tre plater?
FM: Hører svært lite på plater, mest på konserter: Blood on the tracks, Time out of mind, Highway 61 revisited.
FF: Og hva er Dylans karrieremessige low point, om han har et?
FM: Kommer ikke på noen low point, bare hvilepauser.
FF: Og så klart: har han egentlig noe i en nobelpris for litteratur-debatt å gjøre?
FM: Nobelpriskvaliteten bør det ikke herske noen tvil om.
Audun Mortensens Aaliyah ble lansert på Gloria Flames forrige onsdag. Forfatteren leste ikke ei strofe; ca. 20 av de frammøtte (inkl. bartender og lydmann) leste to dikt hver, og fikk ei bok som takk for innsatsen. Lenge leve bytteøkonomien! Resymé av showet kan avspilles ovenfor. Og nei, det er ikke nettleseren din det er noe galt med.
Forfattere liker å flotte seg med musikk og musikere i bøkene sine. Det visste vi. Det er ingen hemmelighet. Men hvordan er det andre veien? Vi hører med Lucy Swann – som en gang sang i Fountainheads, men gikk solo i fjor med plata La Petit Mort – om slektskapet bok og plate, og i hvor stor grad litteraturen er til hjelp når hun komponerer.
FF: Hva liker du å lese?
LS: Jeg gjorde et tappert forsøk på å bli akademiker før jeg slapp plate. Jeg gikk på bachelor i filosofi, så mye av bokhylleplassen er fylt med filosofibøker; Simone De Beauvoir, Thomas Nagel, Merleau-Ponty. Ellers går det mest i engelske forfattere.
FF: Og når?
LS: Roen må være inne for å sette seg ned og lese. Jeg var mye flinkere på det før. Den beste tida å lese på er når jeg virkelig føler jeg har tatt meg fri, det regner/snør ute og jeg har ingenting annet jeg burde gjøre. Det er det perfekte tidspunktet.
Dette forsøket på Facebook-satire er litt morsomt, men det treffer liksom ikke spikeren på hodet. Hvorfor? På Youtube fins en skog av videosnutter sydd over samme lest: «Real Life Facebook», «Facebook in Real Life» – og de tilsvarende varianter for Twitter, Myspace, MSN osv. Et gjennomgående premiss er at mye av det man foretar seg online vil framstå «drøyt» eller i hvert fall «corny» offline. Men det virkelig paradoksale ved sosiale nettverk er ikke hvor mye man foretar seg på f.eks. Facebook som ville vært utenkelig «in real life», men hvor mye man gjør på FB som man også gjør i det virkelige liv – i hvilken grad nettverket gjenskaper offline-virkelighetens selvbilder, trossystemer og maktforhold heller enn å utfordre dem. «Skap deg selv!», lokker det sosiale nettverket: Her er det mulig å «begynne fra scratch», i et digitalt rom fritt for klamme håndtrykk og pinlige pauser i samtalene! I praksis handler FB om å rekonstruere seg selv, å gjenoppbygge jeg-et sosialt, kulturelt, politisk, profesjonelt: gjenfinne gamle venner, gamle kulturpreferanser, gamle gruppetilhørigheter – og gjøre det frivillig, ubetalt, selv om det nesten (men selvsagt ikke) burde lønnes som kontorarbeid. Det er i hvert fall omtrent like uspennende og rutinepreget.
Det går forlydender om at folk er i ferd med å vende Facebook ryggen, jf. forsidesaken til Morgenbladet for noen uker siden. Skjønt avhopperne er visst mest opptatt av personvernet (liksom folkene bak videoen ovenfor): Storebror – dvs. Mark Zuckerberg – ser deg. Realiteten er nok at gjennomsnittsbrukerens overvåkingsparanoia alltid vil være mindre enn frykten for ikke å bli sett («defriended», utestengt, glemt). Med andre ord: Problemet er ikke at folk flest er «naive»; problemet er at det å opprette en Facebook-profil er blitt «den fornuftige tingen å gjøre».
«I Statens bilsakkyndiges grønne folkevogn satt to menn, eksaminator og kandidaten. Den vel 30-årige gamle jyplingen av en bilsakkyndig og den 43 år gamle skotøyarbeideren Håkon Nyland. Dette er 1958. Aldri har det Evige vært nærmere enn da. Aldri har sosialdemokratiet stått sterkere i landet, i Europa. Aldri har Norge vært mer velfylt. Aldri har Norge forekommet dem som bodde der mer fullkomment enn det året da den 43 år gamle, tynnhårete, med helt bar panne, med begynnede måne, og med lett grånende hår i nakken, holdt rattet mens han med Statens bilsakkyndige ved sida av seg, kjørte langs veiene i Halden, for å kvalifisere seg til å kunne gjøre fritt med bil, og derved være sjøl-bevegelig alle de timer han ikke befant seg på Halvorsens Skofabrikk.»
– Dag Solstad, 25. septemberplassen (1974)
Studentradioen i Trondheim – Radio Revolt – har lest Den siste beatpoeten og slår fast at «vi har trengt en sånn bok på norsk i mange, mange år», ei bok som sier noe om hvordan det er å komme for seint til det som skal forme en, hvordan det er å forholde seg til det nærmytologiske og allerede litteraturhistoriske, hvordan leve og skrive blant alt som er levd og skrevet? Sorgen er en viktig del av myten og opplevelsen av beatlitteraturen, sier anmelderen, og: «at vi skulle få en så god beskrivelse på norsk hadde jeg ikke trodd, Klakken har skrevet en varm og viktig bok – i alle fall for oss nordmenn, vi trenger den.» Her kan du høre hele Bokbaren-sendinga på Revolt (og anmeldelsen av DSB begynner rundt 07:50) …
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Og les litt mer om boka til Linda her.
Med «visuell poesi» mener man gjerne figurdikt – grafisk oppstilte vers fra antikken (Simias og Theokrit) via barokken (George Herbert) til Mallarmé, Apollinaire og etterkrigstidas konkretister (Gomringer, Campos, Fahlström). Men et «visuelt dikt» kan i bokstaveligste forstand være et dikt montert på veggen, eventuelt også et fotografisk eller malerisk illustrert dikt. I Katharina Barbosas utstilling «Biblioteket» får man begge deler: Samtlige dikt fra Hans Petter Blads 2008-samling (også kalt Biblioteket) i glass og ramme, ledsaget av fotos som fortolker diktene, «gjendikter» dem, og ikke sjelden kaster nytt og interessant lys over deres tilblivelse.
Utstillingen kan oppleves ved Deichmanske bibliotek (hvor ellers!), foredragssalen, fram til og med 31. mai. Om du ikke bor i Oslo, eller bare er generelt vårslapp (husket Zyrtec?), kan du alternativt oppsøke www.visuellpoesi.com – hvor alt utstillingsmateriale er gjengitt digitalt, inkl. dikt innlest av Gisken Armand og forfatteren selv. La dog ikke de mange audiovisuelle fristelser avlede din oppmerkomhet fra HP Blads skriftlige «foredrag», hvor han uredd og rett-på-sak redegjør for diktsamlingens estetiske utgangspunkt: «Diktene jeg ønsker å skrive, er allerede skrevet.» Journalister innleverer slike metoderapporter støtt og stadig; om bare forfattere gjorde det oftere!
Hot Sauce Commite Part Two heter den nye plata til New York-trioen Beastie Boys. De som en gang ga deg lov til å slåss for en fest. De tre rapperne slåss for helt andre ting i dag, og med den nye plata viser de, sier fan og forfatter John Erik Riley, at det går fint an å gjenta seg og samtidig være innovativ.
NØH: Har du hørt den nye plata? Liker du den?
JER: Hørte på den for noen dager siden. Og hører på den nå. Min første reaksjon var «meh», men etter hvert tenkte jeg «yeah». Med andre ord ja, jeg liker den. Double like, faktisk. Forbeholdene må likevel med. Dette er på ingen måte nyskapende, snarere nokså gammeldags og trad. «Old school», i mangel av et bedre ord. Og likevel oppleves dette som forfriskende i 2011. Et paradoks, med andre ord. Dette er ikke noe nytt, men det er heller ikke noe i dag som likner. Ingen følger egentlig i disse sporene. Jeg har sett flere skrive om dette, hvordan Beasties er blitt gamle, ryddet plass, og kan nå gjøre som de vil. Det er en kunst i hiphopen, dette, å kunne overleve som gammel. Få klarer akkurat det. Men Beasties får det til, ved å gjøre det de alltid har gjort, keep it real, i ordenes beste forstand.
NØH: Tar du tittelen, Hot Sauce Commitee Part Two, er det noe amerikansk der som vi nordmenn går glipp av?
JER: Ikke så vidt jeg vet. Beasties har alltid vært glad i skjulte referanser og interne vitser. Regner med at dette er nok et eksempel på det. Men det er mulig jeg tar feil. Apropos dette med referanser: Faktisk finnes det en nettside som har samlet alle referansene på Paul’s Boutique. Det er svimlende lesning. At det går an, tenkte jeg da jeg først kom over det. Har de virkelig fått med alt dette? Men de har de. Jeg finner mye inspirasjon i dette, må jeg tilstå, denne evnen deres til å kombinere så mye forskjellig, sause det sammen, som barn når de forsøker å lage middagsmat for første gang. Men Beasties gjør det uten noen gang å miste beaten, pulsen, rytmen. Og de gjør det alltid med humor, med glimt i øyet. Beasties springer egentlig ut av hard core-punken, i tillegg til hiphopen på 80-tallet, og er sånn sett dobbel trofaste mot DIY-tenkningen.
