Amerikanske Sharon Olds som har skrevet gode diktsamlinger som The Father og The Gold Cell, er også skrivelærer og gir her, i samtale med Michael Laskey på nettsida Poets.org, et par gode råd til unge poeter.

Michael Laskey: Råd til unge poeter? Har du lyst til å komme med noen?
Sharon Olds: Det har jeg.
Laskey: Bra.
Olds: Spis sunt. Tren. Og prøv å være litt glad i deg selv – ikke mer enn det menneskene rundt deg er, men ikke så mye mindre heller.

Sharon Olds er å lese på norsk i diktantologien Verden finnes ikke på kartet som Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness satte sammen og ga ut i fjor.

Tenkte bare gjøre oppmerksom på at den amerikanske queercore-forfatteren Dennis Cooper er på Oslo-besøk i helga, i anledning Black Box’ årlige scenekunstfestival Marstrand: Cooper bidrar med dikt og monologer til Gisèle Viennes forestilling I Apologize, som spilles lørdag og søndag kl. 20.00 (festivalpass kun kr. 500,-). Umiddelbart etter forestilingen lørdag er det duket for et åpent, dvs. gratis, forfattermøte i teatrets foajé. Forfatteren svarer på spørsmål fra publikum, og er muligens – nå gjetter vi bare – mottagelig for litterære requests. Hvis vi rekker innom, kommer vi til å be ham lese et par av diktene vi i sin tid oversatte og utga som F°9.

«Jeg kunne like gjerne lese Donald og Asterix som Hamsun,» skriver Odd W. Surén i sin lesehistorie, hvor han forsøker så godt han kan å styre unna namedroppingen, «for slikt er uten ende», og gir oss i stedet et enkelt og greit kriterie for hva som gir en bok klassikerpotensial.

Planen er en sum av tilfeldigheter
– Litt om hvordan jeg har lest

De første skjønnlitterære bøkene jeg leste på egenhånd var «voksenbøker», slike min far hadde kjøpt. Han døde da jeg var fem år gammel, det var det året jeg lærte å lese, men det er formodentlig ingen sammenheng mellom de to begivenhetene, og den vesle boksamlingen han etterlot seg begynte ikke å interessere meg før i åtteårsalderen. Da leste jeg Ulvehunden av Jack London, og den boken gjorde meg til en lidenskapelig leser, jeg ble avhengig av bøker og leste gjerne de samme om og om igjen når jeg ikke hadde tilgang til nye.

Litteratur beregnet på min egen aldersgruppe leste jeg først senere, sammen med alt det andre jeg fant i skolebibliotekene på de tre skolene jeg gikk på fra jeg var sju og til jeg var seksten år. I andre klasse måtte jeg forresten krangle heftig med en lærerinne for å få lov til å låne en bok som het Adolf Hitler og det tredje rike. Den hadde nok havnet i skolebiblioteket ved en feiltagelse. Men jeg fikk viljen min.

Les mer » 

Kristin Vinje, finansbyråd for Høyre i Oslo, hevder i dagens DN at Adecco-avsløringene er et bevis for at «systemet virker». NHO-direktør Petter Furulund har tidligere formulert seg i lignende vendinger: «Dette eksemplet viser hvorfor man skal bruke private aktører.» Ja, er det ikke nesten selvinnlysende? Tenk deg om: Slaveriet i USA ble avskaffet slutt! Koloniene ble frigjort! Og enhver krig – samme hvor brutal den måtte være – munner ut i fred på et eller annet tidspunkt. Fordi krig, tross alt, virker.

Det har lenge skortet på syntetiserende lesninger, for ikke å si presentasjoner, av den konseptuelle 00-tallspoesien. To nye bøker – Marjorie Perloffs Unoriginal Genius og Craig Dworkin/Kenneth Goldsmiths Against Expression – ser ut til å kunne bøte på denne mangelen. Det ene er en monografi, det andre en antologi, men utgivelsene snakker med hverandre i en slik grad at Amazons «Frequently bought together»-anbefaling for én gangs skyld synes berettiget. Goldsmith er viet et helt kapittel i Unoriginal Genius; til gjengjeld er Against Expression dedisert til Perloff – og bøkene ble lansert med få ukers mellomrom.

Spesielt morsomt, for oss nordmenn, er det at Dworkin/Goldsmiths antologi åpner med et utdrag fra Monica Aasprongs ekspansive permutasjonsdikt Soldatmarkedet, og at Paal Bjelke Andersen ca. 30 sider seinere er representert med en sekvens fra The Grefsen Address. Den privilegerte plasseringen skyldes riktignok at bidragene er ordnet alfabetisk, etter forfatterens etternavn – men likevel: noe å ta med seg, i disse mesterskapstider, og et symptom på at Norge er en pionérnasjon på dette feltet (vi venter med å hovere over fraværet av svensker til Emil Jönsson evt. knuser Northug i ettermiddag).

Les mer » 

På mandag formiddag dro Linn Strømsborg fra Gamlebyen i Oslo til Karasjok for å snakke med ungdommer på Samisk Videregående der oppe. Snakke om Roskilde (2009) og det så vidt igangsatte forfatterlivet hennes. «Det kommer til å bli bra folk,» skriver hun i reisebrevet sitt, «jeg ser det på dem.»

SÅ, KARASJOK: buss med fjernlysene på om kvelden fra Lakselv flyplass til Rica Hotell Karasjok, det ser ut som at det er midt på natta, men klokka er bare sju, bussen kjører rett fram, mellom trærne, bare skog så langt øyet kan se, og det er jo ikke så langt, bare så langt fjernlysene rekker, jeg får rom nummer 19 (de har hoppa over rom nummer 13, jeg lette etter det, men fant det ikke), to senger (en brukt som klesskap/bag-plassering), TV (jeg så Brødre på NRK1), vinduer (jeg trakk for), badekar (jeg tok et bad, det er kjedelig å bade), gikk en tur til Rema 1000 (kjøpte sjokolade og bokscola), stoppa opp midt i skogen på vei tilbake til hotellet (fem minutter unna Rema 1000), pusta dypt inn (det var så kaldt at jeg frøys i lungene), kikka opp og så nordlys (ok, ikke sånt turkist, ordentlig nordlys, men en antydning til nordlys, det ligna på tåke, men det var ikke tåke, det var nordlys, det var det), kom meg innendørs, så en dårlig film, sovna.

Les mer » 

Flammes vårliste er omsider offentliggjort. Vi markerte begivenheten ved å invitere til pressekonferanse m. nøktern servering («varme kinamåltider», dørlevert, ledsaget av polets sureste hvitvin, forhåndsinnkjøpt). Dessverre ble det ikke plass til presse. Sent fredag kveld, etter et adekvat antall forleggertaler, tostemt sang til relevante YouTube-klipp og konsum av nevnte smorgasbord, ble så vårens viktigste titler knastet inn og publisert via en ny underside kalt «Kalender». (Tilstelningen er ennå ikke evaluert internt, men se ikke bort fra at alle våre listelanseringer vil følge denne modellen fra nå av.)

Mulige nyhetspoenger relatert til vårlista: Kristian Lundberg drar en «ufrivillig walraff». Mette Karlsvik besøker Island i «år null». Pål Angelskår legger vekk gitaren. Audun Mortensen hedrer avdød r’n'b-stjerne. Monica Isakstuen bryter seg inn på FM-båndet. Victoria Durnak utgir filmmanus forkledd som roman. Susanne Christensen utgir h-bombe forkledd som essaysamling. Eller noe! Til pressen: Ring oss hvis dette var forvirrende.

I dag er det 115 år siden André Breton ble født. Breton forfattet, blant mange andre ting, både det første (1924) og det andre (1930) surrealistiske manifestet. Ei litterær retning som mente at de beste forutsetninger for å skape sann kunst lå i underbevisste og instinktive opplevelser: «de vitale og skapende impulser». Drømmeverden, om du vil. Og det transcendente. Og det kanskje rusa. Breton skriver: «Samfunnet bør rette seg etter menneskene. Moralen bør rette seg etter driftene. Kunsten bør innrette seg etter den uhemmede inspirasjon.» Det er notert, André, spis litt kake nå.

Sist fredag teikna Jan Kjærstad opp si lesings verd for oss. I dag er det Eldrid Lunden som fortel om sine første opplevingar med det alfabetiske. Ei lesehistorie som mellom anna minnar oss på at lesing er noko særskilt familiært, i bokstaveleg forstand: ho sprer seg gjerne i familien. Frå mor til datter. Storesøster til lillebror. Språk blir nytt språk. Ei bok blir flere bøker. Eit ganske fint bilete, ikkje sant?

Ei lesehistorie

Far som las, og avisa som vifta og blafra mens han las, og alle dei andre i huset som også kunne dette med lesing, og eg som sat på golvet og ynskte at noen snart fekk tid til å snakke til meg eller kanskje fortelje eit eventyr.

Tenk når du kan lese! Sa mor når eg kom drassande med abc-boka til bror min slik at ho kunne lese om då reven skulle vere gjætar. Då er det ikkje så farleg lenger om du ikkje har nokon på din eigen alder å snakke med. Det syntes eg høyrdest lovande ut. Ein dag oppdaga mor at bror min ikkje kunne lese han heller endå han var begynt på skulen for eit år sidan. Han var litt av ein luring, det visste eg jo, men nå måtte han til pers!

Set deg her! sa mor. Nei, nå set du deg HER! Mor hadde fått tydeleg stemme. Og bror min sette seg HER, og eg skunda meg å legge meg på golvet med ei likegyldig mine. Broderen var nøye med at småungar ikkje skulle blande seg i hans saker.

Les mer » 

The Great Gatsby i Nintendo-versjon? Nerdene bak denne nettsida hevder å ha funnet det hittil ukjente 8-bitspillet på et «bakgårdssalg». Ja, særlig. Men det ser unektelig gøy ut. Nevekamper med Tom Buchanan? Råkjøring i sennepsgul rolls royce? Atten hull mot Jordan Baker? Vi skal prøve det i neste lunsjpause, men har foreløpig overlatt testkjøringen til Flammes spillekspert Ole-Petter Arneberg. Her er hans vurdering:

Jeg kan se hvordan utviklerne av spillet må ha tenkt. La oss lage et retrospill av The Great Gatsby à la Super Mario Bros. kryssa med Castlevania – en morsom idé som vil få masse twittercomments og bloggposter av folk som er interessert i litteratur, men som egentlig gir fullstendig faen i spill, bortsett fra at de fortsatt sjarmeres av den gamle retroestetikken i 8-bit-æraen. At spillet faktisk har eksistert på NES er jo fake, men en viktig ingrediens i illusjonen. Når dét er sagt, synes jeg det er litt gøy at det dukker opp en bossfight i slutten av andre bane, «the eyes of Doctor T. J. Eckleburg», som flyr over Nick og skyter laserstråler.

M.a.o: Ole-Petter Arneberg does not approve of this game. Vi innser at vi selv faller i kategorien «litteraturinteresserte som egentlig gir fullstendig faen i spill». Like fullt ser vi fram til en Nintendo-versjon av duellscenen i Tender is the Night.