For ei uke siden ble katten til Linn Strømsborg plutselig veldig syk. For seks dager siden døde den. Det var en staselig katt. Lenge leve den.
Månedarkiv for januar, 2011
THE BEAUTIFUL POEM
I go to bed in Los Angeles thinking
about you.
Pissing a few moments ago
I looked down at my penis
affectionately.
Knowing it has been inside
you twice today makes me
feel beautiful.
3 A.M.
January 15, 1967
I dag er det 76 år siden Richard Brautigan ble født. Han døde i 1984. Han rakk mye på kort tid, blant annet skrev han diktet over. Et vakkert dikt.
Nora Nerdrum – kurator og kunstkritiker i Klassekampen – gjorde oss forleden oppmerksom på «Work of Art», et slags billedkunstens motsvar til «Master Chef», «Top Model», «Designerspirene» og skogen av andre profesjons-realityshow: 14 kunstnere konkurrerer om 100.000 dollar og en separatutstilling ved Brooklyn Museum. Virker engasjerende! Men Nerdrums kommentar har en pussig twist: Hun mener kunstshowet skiller seg fra de øvrige ved at jurymedlemmene ikke har noen «objektive parametre» å navigere etter: «Å vurdere et kunstverk er ikke det samme som å vurdere en søm på en kjole, en dårlig fotoshoot eller en kake som aldri hever.»
Nerdrums poeng er vel at billedkunsten for lengst har transcendert det håndverksmessige. Men har ikke moteverdenen også det? Kvaliteten på en søm betyr kanskje 5%. Man forutsetter liksom at folk kan sy. De resterende 95% er overlatt til en symbolsk alkymi som autoritativt kleber «chic» til den ene kreasjonen, «unchic» til den andre – som regel uten argumenter som appellerer til forstanden. I Nedrums eksempelrekke er det egentlig bare kokkekunsten som skiller seg ut: Å vurdere et kunstverk er i all hovedsak nøyaktig det samme som å vurdere en moteserie eller et stykke haute couture. Nerdrum burde – apropos – sette av en kveld til dokumentaren The September Issue, hvor Vogue-redaktør Anna Wintour piler rundt og serverer fullstendig ubegrunnede smaksdommer over fotoshoots, forsideoppsett, kjolestoffer og whatnot på løpende bånd. Filmens tagline er talende nok: «Fashion is a religion. This is the Bible.» Spesielt morsom er scenen hvor Vogue-redaktøren på eget initiativ døper – som en annen Adam i paradis – en ny Dior-veske. Wintours navnevalg: «Babe». Designer John Galliano holder på å falle av stolen, men jatter med: Gudmoren har talt.
Noen fester som kjent lengre enn andre, men nå er jula endelig over for i fjor — også her i Hesselbergs gate.
I dag ville den Lewis Carroll fylt helt fantastiske 179 år, og Alice i eventyrland 146. Hadde ikke det vært noe? Men er det noen som har klart å løse den gamle gåten på den tida: Why is a raven like a writing desk? Forslag mottas med nysgjerrighet.
August Strindberg har sagt om sin landsmann Carl von Linné at han «… var egentligen en poet, som råkade bli naturforskare». Motsatt kunne man sagt om skotske Ian Hamilton Finlay (1925–2006) at han var en naturforsker, gjeter (sic!) og hageentusiast som tilfeldigvis ble poet. Nå er ikke lyrikk og botanikk noe uvanlig vekselbruk – Wordsworth, Dickinson og vår egen Olav H. Hauge spring to mind. Men ingen har som Finlay maktet å oppløse skillet mellom de to disiplinene; han komponerte bøker til å gå seg vill i, og hageanlegg som krever av sine besøkende at de er alfabetisert. Episenteret i skottens produksjon er Little Sparta, en to hektar stor «hagerepublikk» utenfor Edinburgh, påbegynt i 1966: Her fusjoneres konkret poesi, landskapsarkitektur og land art i en kunstnerisk visjon nesten på nivå med Michael Heizers evighetsprosjekt City (tidligere omtalt her). Liksom Heizer valgte Finlay å anlegge sitt største verk rett utenfor familiens dørstokk, og han fortsatte å pusle med utvidelser til sin dauan dag.
Hvorfor nevne denne hagepoeten midtvinters – mens den finlayske flora ligger begravd under flere desimeter skotsk snø? To grunner: Finlay var den første assosisasjonen da vi åpnet Jørn H. Sværens fine debutbok Dronning av England. Samlingen innledes med en beskrivelse av en arkadisk landskapshage i den polske landsbyen Lowicz; de påfølgende boksidene er usedvanlig luftige, arkets hvithet ofte bare forstyrret av enkeltstående ord eller helt korte setninger. Et bevisst valgslektskap? Bare Sværen vet. For det andre: Flamme skal i februar publisere et utvalg dikt av Aram Saroyan (f. 1943), Finlays amerikanske åndsbror og kollega uti minimalismen. Fra Poems (1969) sakser vi følgende transatlantiske hilsen:
«All I’ve ever wanted, since I was a child, was to do something wonderful.»
– Patti Smith, The Guardian, 22/1/2011
Heimdal, California er en liten tykksak på 880 sider. Det sier seg selv at forfatteren må ha spilt i hjel en del plater underveis. John Erik Rileys soundtrack består derfor ikke av tre–fire låter, men av tretten album. Big is beautiful!
– Litterært soundtrack? Hm. Det er litt morsomt å bli spurt om det akkurat nå, ikke så lenge etter at Heimdal, California ble fullført. Ikke nødvendigvis fordi jeg nettopp er ferdig med en bok, between books så å si, men fordi akkurat denne romanen inneholder så mange henvisninger til og sitater fra moderne musikk. Det er noe jeg har gjort før, å henvise til/sitere fra sangtekster. Jeg gjorde det i Mølleland og Vandrehistorier, som var ikke lite inspirert av musikken til Aphex Twin, Autechre, Public Enemy og Company Flow. Og jeg gjorde det i Hemmelige tjenester, den vesle singelen jeg ga ut hos dere. Denne gangen, under arbeidet med Heimdal, California, var noe likevel annerledes. Til en viss grad tematiserer romanen overflod, både av goder og av avfall, og etter hvert begynte det å påvirke formen på romanen og dermed bruken av musikk. Mens jeg skrev, begynte derfor låtene jeg lyttet til, i likhet med så mye annet, å sive inn i teksten. Sangtekstene ble en del av prosjektet, de dukket opp stadig oftere, som løsrevne sitater, som speilbilder på det som skjedde i boka, som støyen som omgir oss mens vi holder på med vårt. Men selvsagt ikke uten visse begrensninger; den kulturelle tilhørigheten, klassetilhørigheten og interessene til hovedpersonene styrte hva som kunne siteres og hva som måtte velges bort. Derfor ble det mye indierock i romanen, mindre hiphop, electronica og metall. Jeg har ikke lenger tall på platene som nevnes eller siteres fra, men det passer kanskje å begynne med artistene som var viktige for akkurat denne teksten? Og bevege seg videre derfra? Her er 13 album, et for hver avdeling i romanen.
Brødre i samme band? Aldri noen god idé. Calgary-bandet Women har ligget brakk siden slutten av oktober, da vokalist-bror Pat gjøv løs på bassist-bror Matt med bare nevene. Eller var det omvendt? Skyldspørsmålet får mora deres avgjøre. Det bidro neppe til julehyggen i familien Reimer at sammenstøtet fant sted offentlig, dvs. under en konsert, og at Victoria, British Columbia har usedvanlig høy tetthet av smarttelefoner.
Nå kan det se ut som brødrene er forsonet. Ironisk nok har bandets nye låt – nylig sluppet på en splittsingel med Cold Pumas, Fair Ohs og Friendo – fått tittelen «Bullfight». Stilistisk er dette noe av det mjukeste Women har spilt inn; kanskje et symptom på at bandmedlemmene har røykt vel mye «fredspipe»?
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
For nokre veker siden ga Ruth Lillegraven ut romanen Mellom oss som begynner med den litt misvisande setninga: «Det aller beste med Karen er at vi kan snakke om alt.» Litt misvisande fordi er det noko som ikkje skjer i Mellom oss så er det at alt blir snakka om. Folka der inne er som folka her ute: vi gjer så godt vi kan, men snakkar helst om noko heilt anna (kva var det Lennon sa den gongen: livet er det som skjer med oss når vi legger andre planar? Noko sånt).
NØH: Det er lett for oss lesarar å oppleve eit sprang frå den samtidige debutsamlinga di Store stygge dikt, til ein meir historisk roman som Mellom oss, men korleis er det for deg? Viser dei to første bøkene dine to ulike sider ved forfattaren Ruth, eller heng det meir i hop enn vi kanskje trur, og i så fall korleis?
RL: Det er jo to ulike sjangrar og viser dermed to ulike sider, så ja … Men eg tykkjer det er mykje likt: begge deler føregår i samtida, men med hopp bak i tid – for slike hopp er det jo også i Store stygge dikt. Det er faktisk eit dikt om andre verdskrig der, til og med! Eg vil heller ikkje kalle Mellom oss ein historisk roman i vanleg forstand, sjølv om den svinsar hit og dit i tid og stad, det gjer dei begge, i grunnen … Likskapar elles? Ein meldar sa nettopp om Mellom oss at den handlar om det å leve, og det å døy – det gjer jo Store stygge dikt også. Og i begge bøkene er relasjonar mellom menneske sentralt. Ein ven sa forresten til meg at begge bøkene hadde det same spennet mellom det harde og det mjuke, det håplause og håpet. Det tykte eg var fint sagt. Og begge bøkene handlar litt om alt som berre skjer med oss, kvervlar av garde med oss, kor tilfeldig det på mange måtar ofte er at ting blir som dei blir, at livet blir som det blir. Eg tykkjer eigentleg ikkje språket er så ulikt heller, eg. Mange meldarar har påpeikt at språket i romanen er stramt og nøkternt, men på ein måte er jo dikta eg debuterte med slik også. Kanskje ikkje direkte stramme og nøkterne, det ville nok mange protestere mot, men språket mitt er ikkje «småblomstrete» – korkje i dikta eller i romanen. Kanskje burde eg øve meir på det, det har berre ikkje falt meg naturleg i nokon av desse to bøkene …
