I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Carl Frode Tiller, aktuell med romanen Innsirkling 2 (Aschehoug).

– Jeg hører aldri musikk mens jeg skriver, da vil jeg at det skal være så stille som mulig. Men jeg hører mye musikk ellers, og selv om ikke musikken påvirker skrivingen min i nevneverdig grad, for det tror jeg ikke at den gjør, så finnes det en sammenheng mellom musikken jeg hører på og litteraturen jeg skriver. For begge deler er naturligvis avtrykk av personligheten min på en eller annen måte, begge deler er knyttet til hvem jeg er, og til hvordan jeg har det til enhver tid, hva jeg er opptatt av og tenker på i ulike faser, osv, osv. Og i forlengelse av dette kan man kanskje si at det er en forbindelse mellom de litterære karakterene jeg skrev frem i Innsirkling 2 og den musikken jeg hørte på i samme periode.

Robert Wyatt: Alifib/Alife (fra Rock Bottom, 1974)
– Paula en gammel dame som sitter på Otterøya Bo- og servicesenter. Hun bærer på en stor sorg og kjenner en sterk trang til å lette på samvittigheten for en unnlatelsessynd hun begikk da hun var ung. I fjor hadde jeg en periode da jeg hørte mye på soloplatene til den gamle Soft Machine-trommisen Robert Wyatt, og på mange måter synes jeg «Alifib/Alifib», fra den fantastiske førsteplaten Rock Bottom, uttrykker mye av de samme følelsene som det Paula bærer på. Skjørheten i den nære og alltid like uttrykksfulle stemmen til Wyatt, denne stemmen som nesten alltid er på bristepunktet, stemmen som hele tiden truer med å bryte sammen, men som likevel ikke gjør det, og så flyten i musikken, det uforutsigbare i den, alle de små detaljene, og ikke minst det vakre, rene og svært så karakteristiske gitarspillet til Mike Oldfield, alt dette løfter frem mye av de samme følelsene og stemningene som jeg har forsøkt å løfte frem i Paula.

Les mer » 

Flamme minner om kveldens lansering av Linda Klakkens debutbok Den siste beatpoeten, ei flyreise i litteraturhistorien, fra Torshov til San Francisco og Lawrence Ferlinghetti — og tilbake. Tid og sted: Sound of Mu fra 18:00 (dørene åpner 17:00, programmet kicker off cirka 19:00). Jan Vardøen spiller, Victoria Durnak og Ruth Lillegraven leser og bare Gud vet hva Linda skal finne på. Men fint blir det. Velkommen er alle.

Carl I. Hagen vil gjerne være «alles ordfører», leser vi i Dagbladet. Også innvandrernes og kommunistenes. Det skulle i utgangspunktet inkludere vår venn Bård Torgersen, som her tilkjennegir sitt syn på Hagens kandidatur.

Jeg føler det er på sin plass, med min bakgrunn som tidligere rådgiver i Geelmuyden.Kiese/forfatter, å si noe om hva som kommer til å skje når Carl I. Hagen blir ordfører i Oslo.

1. Byen kommer til å bli rykket opp,

2. sveve to hundre meter over bakken.

3. Det vil henge taustiger ned på alle sider,

4. alle kan klatre opp og ned.

5. Ja til tidsmaskin.

Les mer » 

Vi kjenner vel Steve Coogan først og fremst fra TV-serien «I’m Alan Partridge», og filmer som Tristram Shandy og 24 hour party people — men snart skal vi også kjenne ham fra en ny BBC2–serie, «The Trip», hvor han, som i Tristram, spiller mot Rob Brydon. Og i et slags lanseringsintervju med The Guardian nylig, sa Coogan følgende om populærkultur:

SC: Jeg følger ikke med på hva som skjer i populærkulturen. Rob syns sikkert det er tapervirksomhet, fordi det gjør det vanskeligere å kommunisere med folk flest. Og det kan sikkert ha sine fordeler å følge med, men jeg tror at hvis du lar deg oppsluke av populærkulturen, så begynner hjernen din å råtne. Og på mange måter foretrekker jeg å holde fantasien min adskilt, la den leve litt på siden av alt.

I et nettmøte med leserne av sida Salon, fikk amerikanske Jonathan Franzen spørsmålet om hvilken anmeldelse av Freedom, den nye romanen hans, som har vært mest slående.

JF: Altså, jeg leser ikke anmeldelser, så jeg vet ikke hva som er blitt skrevet om den. Men jeg blir lei meg hver gang jeg gjør en opplesning og en av tilhørerne kommer opp til meg etterpå og — som om en forfatter liker å høre slike ting — sier at romankarakterene mine er uspiselige. Det føles som om de forteller meg at jeg er uspiselig.

Det har storma litt rundt fotballspilleren Wayne Rooney om dagen: 24åringen har uttrykt ønske om å forlate klubben sin, Manchester United, for å tjene veldig mye mer penger andre steder. Og han om det, så klart – men det man jo begynner å lure litt på, som fan av fotballen, som tilskuer, er om hvorvidt den stadig tydeligere pengekulturen i fotballen, med særlig Manchester Citys eiere som eksempel, innvirker på fotballengasjementet vårt, supportergleden? Begynner det å føles litt annerledes å følge et lag hvis spillere tjener mer på ei uke enn vi gjør på et år? Kanskje to eller tre år? Gjør det alt litt tommere? Eller er det som før? Samme galskapen? Samme innlevelsen?

Frode Grytten (forfattar og Everton-mann): For ein Everton-supporter var det stort då Wayne Rooney dukka opp, skåra sitt første som sekstenåring, full i fotball, full i faen, kom rett frå bakgatene i Croxteth, kunne ingenting anna enn å spele ball, men akkurat det kunne han som nesten ingen andre. I dei gatene er fotballen einaste veg ut, og han fann den vegen. Det er vanskelig å klandre han for det, sjølv om han ein gong som gutespelar reiv av seg Everton-trøya og avslørte ei T-skjorte med denne lovnaden: Once a Blue, always a Blue. Dagens fotballspelarar manglar ei grunnleggande kjensle for laget, dei spelar for seg sjølv og det er ikkje alltid like vakkert å sjå på. Eg er mest nysgjerrig på korleis pengeveldet verkar inn på den jobben som managar og trenar skal gjøre. Korleis handterer du 18–19-åringar som er nokre av verdas rikaste menn og som elles i livet aldri hører ordet NEI? Kva gjør alle dei pengane med spelarane idet dei kjem ut på matta og skal spele ball? Og kvar er Wayne Rooney om 20 år? Er han pløsete, aggressiv pubeigar i Croxteth med bilde av seg sjølv på veggane og eit iltert klientell? For ein Everton-supporter er livet framleis like enkelt, og like vanskelig. Klubben min har ikkje nok pengar til å ta opp kampen mot dei aller beste, ein kan håpe på eit godt resultat no og då, ein siger mot dei store og så får ein halde fram med å drømme om at ein dag, ein dag er himmelen knallblå over Goodison Park … For om spelarane er trulause djevlar, er det nokon som held fast: Ein gong blå, alltid blå.

Les mer » 

I spalta «Margnotater» presenterer vi halvfordøyd tankegods om bøker vi leser for øyeblikket. Denne gang: side 1–13 i pamfletten What Was the Hipster? A Sociological Investigation (red. Mark Greif, Kathleen Ross, Dayna Tortorici).

Indeksen etterlater liten tvil om bokas tema. Se bare på denne oppføringen: «Jeans: loose, 118; skinny, 24, 28, 30, 70, 87, 92–94, 105, 108, 121, 124, 126, 134». Tidsskriftet n+1 har altså gitt ut en pamflett om skapelsen «hipster», basert på et symposium avholdt i NYC våren 2009. Midtpartiet er en ren transkripsjon av dialogen mellom sal og scene. Snedig sjanger! Litt søttitalls, liksom Town Bloody Hall overført til bokmediet. I tillegg får vi selvsagt lese panelistenes innlegg, samt «etterspillet» – et par avisreferater fra symposiet, pluss en dose essays med noe smalere fokus (f.eks: hvor i alle dager er den kvinnelige hipsteren?).

Boktittelen impliserer at hipsteren er «død». Allerede her våkner leserens indre kverulant: Er ikke det å definere fenomener som «avleggs» nettopp en ur-hipsteristisk dyd? Vil ikke alle early adopters naturlig erklære sin egen nisje for «død og begravet» minst to år – gjerne tidligere – før den havner på billigsalg hos H&M? En god hipster er alltid en metahipster; selvbevisst, identitetsfleksibel og beredt til å ominnrede klesskap og platesamling på minutters varsel. Som de sier i Heat: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat.»

Les mer » 

Folkens, jeg kommer med nyheter
Jeg må få be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å … falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Joachim Nielsen, 1991

Neste fredag – 29. oktober – blir det lanseringsfest for Linda Klakken og debutboka hennes Den siste beatpoeten på Sound of Mu nederst i Markveien på Grünerløkka. I tillegg til debutanten får du opplesninger fra Victoria Durnak og Ruth Lillegraven, samt et par låter fra Jan Vardøen og gitaren. Stedet åpner 17:00 og forlaget er der fra 18:00 og utover – med programstart rundt 19:00. Velkommen er alle.

Alvin Straight kjørte tvers over Iowa på en gressklipper. I denne videoen kjører Rød Stær fra Grønland til Enerhaugen på en elektrisk rullestol. Ikke riktig den samme avstanden, men en prestasjon like fullt. «All because they miss The Beatles, all because they want a ‘magical mystery tour’», heter det i presseskrivet. Den akkompagnerende låta inngår på en Lasse Marhaug-kuratert dobbeltkassett lansert i forbindelse med utstillingen «Kassett» på Lydgalleriet i Bergen. Les mer om utstillingen her.