Noen som husker ungdomsskolens gymgarderober? Mørke, illeluktende, klaustrofobiske, plassert i dypet av skolebygningens buk, med kalde gulvfliser, skrekkfilmaktig akustikk og hauger av gjenglemte Adidas-shorts i krokene. Ved voksenlivets treningssentre er standarden noe høyere: muzak over høyttalerne, duftlys i dusjen, rikelig med lys og luft. Men andelen irritasjonsmomenter er konstant. Ved vårt lokale senter – Elixia Ringnes (høres ut som et lettøl-merke, btw) – har en del besøkende fått for vane å anrette seg foran speilet og føne kroppen tørr, centimeter for centimeter, fra fot til isse. Det sier seg selv at denne prosessen tar tid. Det er de samme menneskene, mistenker vi, som liker å sprade inn i spa-avdelingen – som ifølge alle skilter og anvisninger er en unisex-avdeling – uten badetøy. Så langt har vi ikke registrert en tilsvarende trafikk av ekshibisjonister fra jentegarderoben.

Dette er likevel detaljer sammenlignet med garderobepraten. Over benkeradene diskuteres dophandel, strafferabatter og besøkstidene ved Ullersmo ubesværet, som om vi befant oss i Gotham City ca. halvveis ut i The Dark Knight. Skyldes dette at vi besøker senteret på formiddagstid? Bør vi begynne å trene om kvelden i stedet, sammen med voksenanorektikere og førtiårige mødre på sitt første pole-fitness-kurs? For øvrig trodde vi at noe av det morsomme ved å være kriminell, var å befinne seg i en «underverden», et parallelt univers med egne kneiper (gjerne situert i havneområdet), egne treningssentre (sånne med store dunker proteinpulver i vinduet) og egen lingo (parkett = god hasj). Kanskje på tide å sende et Bat-signal?

«London loves», sang Blur på nittitallet en gang. Elsker hva da? The mystery of a speeding car. The misery of a speeding heart. Blant annet. Sist helg ble også bokaktuelle Audun Mortensen og Paal Bjelke Andersen omfavnet av Londons rause kjærlighet, da de sammen med Jenny Hval og Endre Ruset holdt opplesning ved kulturhuset The Rich Mix i Shoreditch. Arrangør var magasinet 3:AM (som tidligere har intervjuet Audun her). Delaktig var også The Knives Forks and Spoons Press, som i anledning norgesbesøket hadde satt sammen et oransje, noe skeivstifta, men likefullt sjarmerende hefte titulert «Ny poesi», inneholdende poetiske samarbeid mellom det norske assemblée og de britiske poetene Jeff Hilson, Sean Bonney, Agnes Lehoczky og Sam Riviere. Jevnt over svært interessante saker.

Utdrag fra Flamme-forfatterens opplesninger kan sees ovenfor. Begge presenterer ferskvare: Auduns tekster er til dels skrevet samme dag opplesningen ble holdt; Paal leser (deler av) «To bilder av en rose i mørket – lyrisk dikt», som figurerer i hans debutsamling Dugnad (slippes på Flamme 14. oktober). Videoens førstespråk er, som dere skjønner, engelsk.

Leve av å skrive: et finurlig uttrykk. Som betyr (som regel): å leve av pengene man tjener for det man skriver. Som er veldig få forunt. Vi er mange som skriver. Mange som gir ut. Mange som snakker om og lever for, om ikke av, litteraturen, men veldig få som faktisk … — danske Pablo Llambias, som er rektor ved Forfatterskolen i København, sa det sånn til MetroXpress for ikke så lenge siden: «Det er et højt antal, at så mange debuterer, men det er vanskeligt at få succes efterfølgende. Det kræver en blanding af held og rigtig opmærksomhed. Og så kræver det, at man kan opretholde sit niveau i bog nummer to og tre også.» Holde nivået. Være heldig. Få rett oppmerksomhet. Tre ting på en gang. Det skal egentlig ganske mye til. Så vær advart.

«Friday afternoon in the universe, in all directions in & out you got your men women dogs children horses pones tics perts parts pans pools palls pails parturiences and petty Thieveries that turn into heavenly Buddha— I know boy what’s I talkin about cause I made the world …», skreiv Jack Kerouac for noen år siden. Så drakk han seg til døde. Over mange fredager. Så sa David Amram noe fint om ham: «Vi drømte om det samme, gifte oss og stifte familie, leve på landet, leve idylliske liv. Vi snakka om det hele tida, selv om vi fløy rundt med alle og overalt, helt ute av stand til å gjennomføre det.» JK skreiv også at «… all human beings are  dream beings, dreaming ties all mankind together …» Tror du på det? Klarer du å gjennomføre ting? Kerouac kunne vært 88 år i år. Hvis du legger den alderen over på sida, får du to evigheter.

Kledelig uaffisert av all ståhei rundt e-ink, iPad, iLiad og e-biz generelt, lanserer vi disse dager en cellulose-basert pocketserie: Gammel Flamme. Hva kom først – navnet eller behovet for en billigbokserie? Ikke spør. Vi har alltid ment at pocketboka er litteraturens hveteloff; mjukere og mer innbydende enn de harde permers kli- og helkorn-image. Vår nye serie rendyrker det beste ved formatet: Disse bøkene går faktisk ned i lomma di (str. 110 x 178 mm); de er lette (53 g innmatpapir); de er solide (200 g omslagspapp); de er billige (kr. 129,-); de inneholder bonusstoff (til dels tidl. upublisert), og de er endatil utstyrt med sitt eget varemerke – ei tjukk, lita parafinlykt som ligner en krysning av Penguin-pingvinen og Gyldendals gamle Lanterne-logo. En hommage til bøkene som gjorde oss tørre bak øra, altså.

Seriens to første titler er Linn Strømsborgs Roskilde og Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Sistnevntes førsteutgave har vært utsolgt i snart ett år, så pocketversjonen kan med en viss berettigelse kalles «etterlengtet». I anledning nylanseringen har Audun produsert en lydbokversjon som kan lastes ned aldeles kostnadfritt herfra. Oppleser er Vicky Lake, alias Flamme-forfatter Victoria Durnak (ekko-effektene avtar heldigvis rundt ca. 00:32, slik at Durnaks eteriske røst kommer til sin rett).

Nevnte vi pakketilbudet? Bestill bøkene her fra nettsida, og du får begge for en tohundrelapp! Tilbudet står til 10. oktober eller deromkring. Husk å skrive inn rabattkoden «Dei mjuke bøkene» nederst i bestillingsskjemaet.

Ryan McGinleys snapshots av halvnakne hipstere har gitt ham en gunstig posisjon i grenselandet mellom mote-, pop- og kunstfoto. I et tiår hvor mye fotografi konvergerte mot en urban moteblogg-estetikk, valgte McGinley å skrelle klærne av byungdommen, kjøre dem ut på landsbygda og f.eks. installere dem i et høyt tre, eller la dem omfavnes av en svartbjørn. Asfaltunger på o-fagsekskursjon, altså. Uttrykket har for lengst smittet over på chillwave-platecovere (exhibit 1) og American Apparels skandaleombruste moteannonser (exhibit 2). McGinley har også laget to nesten identiske annonsekampanjer for Levi’s og Wrangler, så der i gården er ordreboka full.

Det siste året har gutten begynt å lage kortfilm. I debuten «Entrance Romance», som ble sluppet i vinter, moret han seg med å kaste gullfiskboller på supermodell Carolyn Murphy. Nå har han laget en slags stereo-musikkvideo for Girls og Smith Westerns. Han overrasker med uventet stort fokus på bekledning, bl.a. Chris Owens’ paljettbestrødde sokker. Verdt et klikk.

I MORGON

I morgon
sitter en nazistparti
i Sveriges rikdsag
och jag skäms
På gatan utanför
skanderar ungdomar:
«Segern är vår» och
«Jimmy, Jimmy, Jimmy!»
Som tur är
har jag en ask sömntabletter
så att jag slipper morgondagen
Sedan får jag väl se hur det blir
Jag är för gammal att ge mig in
i politiken, men nästan för ung att dö

I morgon sitter ett nazistparti i Sveriges riksdag
och jag skäms för det land jag är född i

Jag skäms för att vara en del av ett sådant land

— Peter Lindforss 19/9/2010

Det britiske popskuddet Kate Nash er ikke veldig glad i festivaler, viser det seg, de er ikke glamorøse, dusjene er ekle, maten er fæl, det er kaldt og du har hjemlengsel — men verst av alt er groupisene som fyker omkring og byr seg fram til hvem som helst med el-gitar og tattis. Vi kan nok si oss enig i det siste, Kate, men dårlig mat og kjipe dusjer er noe du bare må lære de å elske. Vi foreslår at du leser Roskilde, eventuelt ringer forfatteren, det er sikkert greit for henne (er det greit, Linn?), og la hun fortelle deg alt om festivaler og overskudd og kjærlighet.

Boka Tøyengata er tilbake ved sitt unnfangelsessted, så å si – der hvor Tøyengata munner ut i Grønlandsleiret. I dag kl. 17.00 blir Tone Huse intervjuet av Nazneen Khan-Østrem på Tanum Grønland Basar. Et av spørsmålene på blokka: Kan Grønland Basar med rette kalles «Norges første eksotiske kjøpesenter» (sitat Olav Thon Gruppen), eller er den først og fremst et symptom på gentrifiseringen av bydelen?

Arrangementet er en del av Oslo bokfestival. Årets Flamme-bøker – inklusive to brennferske titler i vår nye pocketserie Gammel flamme! – vil bli solgt til rabatterte priser i småforlagsteltet i Spikersuppa hele helga. Stikk innom og gjør et varp.

Tredje salgsobjekt: En klassisk utseende lommelerke i «stainless steel», volum 210 ml, brukt av Audun Mortensen i tida rundt lanseringen av Roman. Med forfatterens fingeravtrykk og en siste skvett whisky konjakk (ca. 0,5 cl) av ukjent merke merket Braastad. Trakt medfølger. Sist observert i bruk på Fisk & Vilt ca. kl. 00.30 natta etter slippfesten på galleri Lautom (bildedokumentasjon her). Minstebud: 50 kroner. Bud kan sendes til: post (at) flammeforlag (dot) no. Budrunden avsluttes fredag 24/9 kl. 12.00.

Budet ligger på: kr. 100,-