I vår føljetong med skrivetips er turen kommet til ideologikritiker og Jeg!-redaktør Arne Borge. Han anbefaler flittig vask av vifteskapet.

Jeg har alarmen på som regel sju og en halv time etter at jeg går til sengs, noe som er for lite, ettersom jeg trenger mye søvn. Når alarmen ringer, setter jeg den på slumring flere ganger med timinuttersintervaller, og forhåpentligvis trykker jeg på knappen som setter ut slumrefunksjonen slik at jeg sover til elleve. Deretter står jeg opp, deprimert, går ned på det lokale bakeriet og slår fast at det ene brødet som før var billig – grovt familiebrød – ikke lenger er spesielt billig, og jeg skjønner at jeg må begynne å bake. Jeg kjøper brødet ettersom jeg syns det er flaut å snu i døra på grunn av en prisøkning på seks kroner. Hjemme spiser jeg en lang frokost og drikker mye kaffe. Jeg leser Le Monde diplomatique. Så begynner jeg å vaske matskapene; jeg omorganiserer og lager nye avdelinger med hjelp av tusj og fryseteip; jeg vasker hyllene med grønnsåpe og tømmer iskremboksene i fryseren for å kunne oppbevare poser med pulverbasert mat i de tomme boksene. Jeg finner et glass jeg vil ha buljongterningene i, men slår det fra meg når jeg oppdager at det ikke finnes noen informasjon på de enkelte terningene, slik at jeg risikerer å blande sammen fiske-, hønse-, kjøtt- og grønnsakssmak, som er ille nok i seg selv, og verre med tanke på at jeg er vegetarianer. Jeg vasker også vifteskapet og når jeg er ferdig har klokka blitt to. Det er for tidlig å spise lunsj, så jeg tar med meg en gulrot og den lunkne kaffen og setter meg på rommet mitt for å arbeide. Ved skrivepulten er jeg bokstavelig talt omringet av bøker, noe som gjør meg vekselvis tilfreds og kvalm; tilfreds over alt dette uleste foran meg, kvalm over alt dette uleste, den voksende stabelen av bøker jeg leser for sakte til å holde følge med, som jeg i fremtiden kan risikere å bidra til med mine egne ord. Om det er en kvalme slik Sartre definerer den vet jeg ikke, jeg har ikke lest den.

Les mer » 

Barack Obama har sitt å stri med for tida. Upopulær helsereform. Upopulær krig. Upopulær oljekatastrofe. Men det skal Baracken ha: Han tar seg tid til å lese romaner – og er heller ikke fremmed for å videreformidle sin leseglede til angjeldende forfattere. (Hans forgjenger leste ikke en gang aviser, husker vi.) Tidligere i år mottok kanadieren Yann Martel følgende hilsen fra Det hvite hus:

Mr. Martel –
My daughter and I just finished reading Life of Pi together. Both of us agreed we prefer the story with animals. It is a lovely book – an elegant proof of God, and the power of storytelling. Thank you.
Barack Obama

Gå til Letters of Note for å lese Yann Martels respons-på-responsen. For øvrig et nettsted med høy læringsverdi. Tidligere har vi bl.a. fått dokumentert at Ronald Reagan hadde et hjerte likevel. Noen som husker, apropos brevskriving, hvordan det gikk da vi stilte et eksistensielt spørsmål til Dick Cheney?

Olav Løkken Reisop har sendt oss et tilsvar til Ole-Petter Arnebergs innlegg om romanskriving. Kort oppsummert: Bort med bolognesen, inn med tennis. Men begge ser på TV-shop.

Etter å ha lest Ole-Petter Arnebergs innlegg på Flamme-bloggen, forstår jeg hva som gjør våre ‘prosjekter’ forskjellige, nemlig skrivehverdagen. Min er slik: Jeg sover lengst mulig. Våkner jeg tidlig, kniper jeg øynene igjen og forsøker å sovne. Når jeg omsider står opp, etter 10–11 timers søvn, vasker jeg leiligheten/klær/ kjøleskap, støvsuger sofaen og tørker av skrivebordet, før jeg spiser frokost, en banan og et eple, en neve mandler, en neve rosiner, alt sammen finhakket, blandet sammen i en dyp tallerken og overrislet med havremelk/soyamelk/ rismelk. Deretter plukker jeg med meg Montaignes Essays / Pessoas Uroens bok / Adornos Minima moralia og går på do. Her blir jeg sittende til beina sovner. Deretter dusjer jeg, kler på meg, tar 50 mg Voltaren for å bekjempe smertene i høyre albue (tennis), bærer ut søppel og går til Deichmanske hovedbibliotek (rask gange). I den skjønnlitterære avdelingen plukker jeg ut minst to bøker (gjerne flere) på måfå. Viser det seg en umiddelbar, evt. assosiativ, kobling mellom disse bøkene, setter jeg en av dem tilbake og plukker opp en ny bok etter innfallsmetoden, helt til jeg har minimum to bøker uten noen klar forbindelse. Så går jeg hjem.

Les mer » 

Fire av ti oslofolk ønsker å flytte ut av byen, melder Nationen – ikke uten en viss skadefryd. Stemningen i andre norske byer er noenlunde tilsvarende. Alt i alt vil 27% av den norske bybefolkningen egentlig bo «i et tettbebygd strøk, på et småbruk eller i et øde område». (Her blir vi riktignok litt forvirret av statistikken: Er ikke «et tettbebygd strøk» = en by?)

Hva er det bybefolkningen ønsker seg bort fra? Vi tipper: trengselen. I så fall burde de prøve å oppholde seg hjemme i neste fellesferie. Storbyen kommer ikke virkelig til sin rett før halvparten av dens innbyggere er bortreist. Bilfrie gater! Ledige seter på trikken! Halvtomme kinosaler! Ingen kø utenfor barene! Alle bylivets bekvemmeligheter, bare uten knuffing og kjas. Vi tror bybolket lyver for seg selv når de påstår at de lengter etter ødemarka: Det de egentlig drømmer om, er at annenhver nabo skal reise på ferie til Korfu og aldri, aldri vende tilbake.

I et intervju med Pitchfork for ganske nøyaktig en måned siden, sier svenske Robyn at det nye plata hennes handler om å være veldig aleine og/eller ensom. Noe som blant annet kommer til å uttrykk i to sanger om å danse aleine. Robyn: «I’ve been touring so much the last three years and spent a lot of time in clubs just watching people … People have so many expectations when they go out, so many wishes about what their night is going to be: if they’re going to meet that person, have a fun time with their friends, have a good high, hear good music … But I’m more into the empowerment of going out, because it’s always been the place where I could be myself and get inspired. Even if I’m sad, dancing is a way to let stuff out.»

Danse bort det triste? Går det virkelig an? Vi spør Flammes egen Robynavhengige Linn Strømsborg hva hun tror.

LS: Jeg tenker på Robyn, og det hun sier, og jeg hører stemmen hennes i hodet mitt, og ser for meg den lille kroppen som hopper på scenen mens hun synger så triste ting at hvert hjerte foran henne dunker ekstra hardt og vondt akkurat når hun synger f.eks. With every heartbeat, som jo er en dansesang, og jeg hopper, jeg gjør det, jeg hopper mens jeg gråter, og jeg har hoppa mens jeg har vært trist, på et utested, på vei hjem, i stua, på jobb, man kan kanskje ikke alltid kalle det dansing, men det hjelper det også. Hoppinga, altså. Noen jogger, noen sykler, noen løper, løper i skogen mens de er triste, kanskje med musikk, kanskje ikke, noen sitter bare stille, og noen danser, som Robyn og noen ganger meg. Jeg vet ikke om det er bevegelsene som hjelper mest, egentlig, jeg mistenker at det er sangene jeg velger å være trist til. Robyn er perfekt. Hun er jenta med gråten i halsen, som sier fuck det her, dette gidder jeg ikke, men jeg innrømmer at det gjør vondt, jeg gjør det, all denne kärleken, alle disse duste folka, all dritten som skjer bare fordi man står opp om morgenen og er den man er. Og når fyren hun er forelska i står og kliner med hun jenta i hjørnet, hun som er alt Robyn ikke er, kanskje høy og mørk, med langt, mykt hår, kanskje store øreringer og mye sminke, ikke hettegenser og en blond, tøff lugg som svinger foran øynene hennes når hun danser, ja, da hjelper det kanskje å danse, alene, svinge seg rundt mellom stillettos and broken bottles, det er i hvert fall det jeg gjør. Det funker for meg. Som oftest. Og når alt annet feiler, så griner jeg og går hjem. Men det snakker vi ikke om.

Ole-Petter Arnebergs faste spalte på Flamme-weben er herved utvidet til også å omfatte dataspill. Ellers er oppskriften som før: Spalta byr ikke på «kritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens spill: Limbo.

Hvem har vel ikke gått seg vill i skogen som barn? Jeg kan i alle fall fortelle at jeg har gjort det mange ganger, i og med at jeg har vokst opp med skogen omtrent utafor døra. Jeg trasket rundt og undersøkte primært brennesle og maur. En gang ramlet jeg over ende i et kratt fullt av brennesle: Jeg hadde bare truse på meg, og hele kroppen, all huden min, boblet så smått ut, hundrevis av små bobler jeg ikke måtte klø på, noe jeg likevel gjorde, til fingertuppene ble røde. Denne sviende følelsen gikk jeg rundt med lenge etterpå. Med maurene var det to ting som fascinerte meg: det ene var smaken jeg fikk hvis jeg stakk en pinne ned i tua, ventet litt, og så dro den ut og sleika på den; det andre var å brenne maurene med et forstørrelsesglass, sollyset som ble konsentrert til en prikk av glødende varme, som brente én og én til noe svart som ikke beveget seg lenger.

Les mer » 

Fjorårets hitvarsel slo bare sånn måtelig an. Vi prøver oss likevel: Fins det noen bedre kandidat til tittelen «årets sommerlåt» enn en sang som heter … «Summer»? Memphis-bandet Magic Kids sendte ut gode vibrasjoner (OBS OBS: Beach Boys-referanse, folkens) allerede med fjorårets «Hey Boy». «Summer» er mindre pastisj, mer klassiker på egne bein. Ikke glo-fi, ikke fuzzy buzzy, bare … pop? Om førti år er det denne låta de spiller på Reiseradioen hver bidige dag kl. 09:07, ikke Lisa vem-vet Ekdahl. Vi gleder oss allerede til sommermorgenene på aldersheimen.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Format: 150×220 mm (portrait). Binding: trådheftet. Kapitelbånd: 999 svart. Cover: Standard coated. Farger: 4+0 CMYK. Folie: Blank PP-folie på hele omslaget. Rygg (halvbind): Brillianta Calandré 34070. For + baksats: Colorit 29 Dark Red (120 g). Materie: Munken Premium Cream 1,3 (100 g). Antall sider: 328. Farger: 1+1 black.

Tid og sted: En eller annen straat eller gracht eller plein i Amsterdam
Katten var: Selvtilfreds, omgjengelig, trygg
Mulig navn: Rond als een ton
Favorittfilm: Ratatouille
Mulig gjengtilknytning: The Rat Pack
Sist lest: Fatso