«Vi deler nesten all maten vi spiser nå. Miriam er på vei for å kjøpe nachos og cola, vi leser i sola ved Paviljong og hører på danske band vi ikke kjenner. I går lærte vi en drikkelek som heter Kevle* og jeg ble valgt ut til allstarteamet siden jeg er like god til å drikke som en dansk pige. Danskene som lærte oss bor i en cowboy-camp. Det kryr av cowboyer her, men jeg har ikke sett noen indianere. Skuffende. Burde pakke fjærpryden!» — Linn Strømsborg, Null Stress Camp, Roskilde, 2010

* Til de som ikkje kjenner til drikkeleken kevle: du drikker helt til nesten alle klærne dine har falt av og campen rundt deg har forvandlet seg til et Middelhav. De siste som oppdager at de snart er nakne må fiske middag til i mårra. Skål!

«Dramatisk på Hovefestivalens litteraturscene i dag: Victoria Durnak leste et banner i senk. Før og etter-bilder vedlagt.» — Rannveig Revhaug, Hove, 2010

Flamme har en liten utflukt forfattere på årets Hovefestival utenfor Arendal. Både Bård Torgersen, Rannveig Revhaug og Victoria Durnak (bildet) tar turen til langhelga for å lese fra vårens utgivelser. Til glede, både tror og håper vi, for det unge publikummet som vanligvis flokker til sørlandet og Hoven. Victoria sendte oss forresten dette lille sms-diktet som en  slags oppkjøring, ikke om festivalnorge, riktignok, men svensk midtsommer av alle ting, ei feiring som visstnok var prega av drøyt mye mygg:

det du ikke ser på tv
(svensk midtsommar)

fergeturen i full lengde
(Skjærgården, 3 timer)
to som ikke er forelska
men kysser likevel
liggeunderlagene, soveposene de ikke bruker
(høytalere, røykmaskin i skogen)
67 myggstikk på venstre bein
58 på høyre

«Første konserten: Susanne Sundfør. Jeg kjenner det alt på veien inn, suset av applaus, hjertet som banker fortere, og så kommer hun inn på scenen. Vi er litt kleine og litt sentimentale, og kanskje er det derfor vi begynner å grine, men mest fordi det er så sinnsykt fint, alt sammen. Menneskene, musikken, varmen, at et menneskes stemme og piano kan få oss til å føle så mye på en gang. Vi snakker ikke om noe annet de neste timene, innimellom utbryter en av oss: Fy faen.» — Linn Strømsborg, Roskilde, 2010

Så ser du A.I. Artificial Intelligence på nytt. Spielbergfilmen fra på dagen ni år siden: 29. juni, 2001. Filmen som er tilegna Stanley Kubrick. Hvor guttungen Haley Joel Osment gjør alt han kan for å bli et levende menneske heller enn en robot. Og hvor en av ledetrådene han snubler over i jakta på regnbuens ende er et W. B. Yeats-refreng, fra diktet The Stolen Child (en tittel som åpenbart står godt til filmens fra- og bortrøvede helt):  «Come away, O human child!/  To the waters and the wild/ With a faery hand in hand,/ For the world’s more full of weeping than you can understand.» Det er bare det, Steven, at dere har sitert Mr. Yeats feil. I filmen pryder dette refrenget døra inn til de mest intelligente menneskene, men her heter det, som vi ser på bildet, « … To the waters of the wild … » Jaja. Man kan ikke få til alt, heller. At verden for øvrig er dominert av gråt har vi, som alltid, få vansker med å gå med på.

Eller siste halvparten av meldinga i alle fall. Signert festivaltjei Linn Strømsborg: « … første konsertplan er i morgen. Jeg har kjøpt Roskilde Converse. Det er ikke tull. De er sorte med Orangelogoen på hælen. Jeg elsker Roskilde.» Hun er der nede igjen. Hun skreiv om festivallivet sist høst, og nå er hun der igjen. Like rolig, like rett ut i sola og like hysterisk glad som alltid. Hvis du ikke har lest Roskilde ennå, har du fortsatt sjansen, til og med på tilbud, og du kan ta med deg debuten til Linn i for eksempel parken, eller finne en tom tribune et sted (fotballen er jo på ferie), lese med iPod eller MD eller Discman eller Walkman på øret og late som om du er nede sammen med henne og titusenvis av alle andre. For eksempel engelske Simon Armitage, som også er en fesivalforført forfatter, og som hadde dette diktet på trykk i lørdagsutgava av The Guardian:

FESTIVAL

To be at the front. To ride that sweetspot
where the crowd lifts like the swell of the sea
under the harbour wall. Just for an hour
to be one ten-thousandth of the whole piece,
lost in the incense and piss, loving the mosh
and the flags and the fists, re-enacting the war.

But the headline band takes to the main stage
and a fever swims in your eight-year-old blood,
so we’re acres away, pinned in a tent,
the tent itself all membrane and fine net
taking the drum’s pulse, trawling the air
for the twang of the bass and the singer’s voice,
and you sleep now in the curtained light,
your face like the face in the back of a spoon,
my lips to yours but for the merest breadth,
mouthing the words, living your every breath.

Hvem får ikke lyst til å hoppe og ned av sånt? Hvem får ikke lyst til å synge i kor? Og hvem får ikke lyst til å legge seg, lykkelig og hes?

Hva syns du? Ser han skummel ut? Farlig? Kan han ha noe mer enn et lærbelte om livet, tror du? Mark Oliver Everett, bedre kjent som Mr. E fra popgruppa Eels, ble i alle fall stoppa av politiet i Hyde Park i London forleden, fordi han, ifølge gutta i blått, mætsja beskrivelsen på en etterlyst terrorist. Misforståelsen ble riktignok raskt oppklart, men slå fast kan man at 2000-tallet er et tøft tall for skjeggete menn. Everett var på vei til et intervju og i dette sa han blant annet: «Det er ikke alle mannfolk med kort hår og langt skjegg som er terrorister. Noen av oss har bare lyst til å spille rock.» Peace out, Mark, og som du selv pleier å synge det innimellom:

And everybody knows these are rock hard times
I gotta make it through
These are rock hard times

Hvordan leve? Hva er det vi snakker om når vi snakker om det gode liv. Man blir kanskje aldri ferdig med disse spørsmåla. Men blar du i Flammesidene vil du se at de fleste svarene er enkle og overkommelige, så også Tonje Jæger, fra designbyrået Dinamo, det er ikke mye det forlanges her heller. Heldigvis. Og kanskje er det sånn? Kanskje var et ikke verre?

TJ: At jeg og folka rundt meg har det de trenger og er friske er jo det viktigste, så klart. Og sånn er det heldigvis nesten alltid. Men utover det blir jeg glad over å ha helt åpne dager. Da våkner jeg om morgenen og tenker at hva som helst kan skje. Det er fint. Og skjer ganske sjelden.

Hver måned skriver Flammes egen Lukas Moodysson et dikt, et «tidsdikt», til Helsingborgs Dagblad, i mai het det DET VACKRASTE SOM FINNS:

Jag tittar på alla sakerna som omger människorna. Piz Buin solkräm. En bok om Malcolm X. Diverse pokaler. Cowboyhatt. Skinnsoffa. Bubbelpool. Vattnet ser grönt ut. Och jag känner ett sådant förakt. Och jag känner en sådan ömhet. Ett skrivbord, en kontorsstol. En spräcklig handduk slängd över en stol. Marmorbord med ölburkar. Cigarett. Rosévin. Ljusstake. En tårta. Ett halvt urdrucket glas tomatjuice. Fjärrkontroll. En strand. En spegel. Ljusbrunt kakel. Flytande tvål av märket Softsoap. En pincett. Laxrosa väggar. Är det ett strykjärn som sticker upp där? Cigarettpaket och mineralvatten. Allt detta ska en dag sköljas bort, tänker jag. Försöker hitta någonting varaktigt i allt det förgängliga. Någonting som ska överleva. En nappflaska kanske. Strukturtapet. Högt gräs. Natt. Ser ut som ett dike ungefär. Spetsgardiner, blåspräcklig heltäckningsmatta. Plastpåsar under sängen. De ska sköljas bort. Dörren till garderoben står öppen. Dörren till toaletten står öppen. Vad är det jag letar efter? En brun skinnsoffa? En obäddad säng? En hotellkorridor? Ett hemmagym? Löpmaskin, träningscykel, Listerine munvatten. Dina muskler ska sköljas bort. Din hud ska sköljas bort. Solglasögon. En hög cd-skivor. En klockradio. Ett balkongräcke. En akustisk gitarr. Betong. Askfat. Flyttkartonger. Odiskad kaffekopp. Allt detta rusar in i mig. Två flaskor Heineken. Vitrinskåp. Våningssäng i furu. Böcker: Tom Clancy, Clive Cussler. Affischer: Sagan om ringen, Linkin Park. Ett akvarium. Diverse elektronik, sladdar, osv. Ett par byxor hänger på tork på ett element. På väggen i bakgrunden: bilder på barn. En kudde med ett tigeransikte. Storblommigt täcke. En bok om katter. En gungställning. En badplats. En vattenflaska. En stor vit lampskärm. Trådlös telefon. Hink på golvet. Bruna köksluckor. Parfymflaskor, nagellack. Affisch med kärlekspar i solnedgång. Nerdragna persienner. Mobilladdare. Ett fönster står öppet. Där ute är det grönt och soligt. En klädhög. Apelsiner på ett soffbord av glas. En tändare. Ett juicepaket på golvet. Badkar med tända ljus. Rosa kakel. Manga-affischer. En brandsläckare. Nalle Puh. Det vackraste som finns är en naken människa och det fulaste som finns är en naken människa.

Bra at noen skriver så fint, så stygt, som Lukas. Skulle du ha lyst på mer, kan du alltids sjekke ut denne som til og med er på tilbud. Fortsatt god sommer der ute.

I mange såkalte herrens år har VI KJEDER OSS fått pryde denne fasaden i skyggen av Oslo sentrum. Vi er mange som har gått forbi og nikket så vidt for oss selv. Jo, vi kjeder oss. Det går i det samme. Har vi tenkt. Men så har noen visst bedre. Takk og lov. Noen vet alltid bedre. Og noen har gitt kjedsomheten svar på tiltale. Faen heller, har noen sagt: VI HAR DET GØY. Det er sommer (for svingende), det er fotball (for noen av oss), det er litteratur (for alle), det er alltid litteratur (for alle), det er et glass hvitvin (hvis du vil) og det er spillelister som heter «sol, sommer, øl» og det er blå himmel og åpne dører og mindre klær. Vi har det gøy, altså. Visste du det?