I helga, på en perfekt lørdag, på idylliske Karmøy, i ei steinkirke jeg ikke husker navnet på i farta, ble Stina Steingildra og Alf Aronsen gift. Vielsen åpna med Fools rush in og brudgommen ropte sitt ja to ganger. JA!! JA!! Nydelig. Så ble det fest i sola. Frukt, vin, taler, tøys og havet like utenfor vinduet. Evigheten rett der nede. God mat. Taler på maks fem minutter. Et barnekull på sytten planlagt. Så spilte bandet opp. Så dansa vi uten å si noe. Så rusla vi hjem hver til vårt. Hus og hotellrom. En dag og en kveld med bare smil, bare kjærlighet, bare glede. Og kjoler. Og dresser. Flamme gratulerer det gode paret!

Kort tid etter at vi hadde publisert «Erlend Loe som eskimo», mottok vi en e-post fra forfatteren. Ikke med injuriesøksmål, men – langt mer konstruktivt – to nye bildeforslag: «Harald Rosenløw Eeg som krigsstrateg (bilde av millitær bøyd over kart og plansjer i et slags war room, med Haralds ansikt). Evt. fotballstrateg. Twisted Sister som fiskeriminister (bare så synd at Twisted Sister ikke er en norsk forfatter). Kos dere.»

Ja, den siste må dessverre utgå, Erlend. Også av resepekt for Lisbeth Berg-Hansens statsrådvirke. Men her har du krigsstrategen din, med kart og plansjer og en sedvanlig pløsete Göring ved sin side (et war room blir liksom ikke det samme uten).

Klikk nedenfor for flere eksterne bidrag, bl.a. Ari Behn på en gren og Karl Ove Knausgård i en trillebår.

Les mer » 

Vi våknet i dag tidlig og kjente at vi gledet oss litt til fotball-VM. Ja. Rett og slett. Det kriblet litt i … øynene. Og denne gang skyldtes det ikke trærnes paringsdans. Men hvordan stagge kløen? Ikke ved å bestille Viasat Sport, i hvert fall. Ei heller ved å blåse i gang en runde kontorfotball (katastrofale følger sist vi prøvde). Etter å ha stukket hodene sammen, besluttet vi i stedet å gjøre Ferdigvare #2 til et eksklusivt VM-spesial.

Det vil i praksis si: Foruten de vanlige statuttene, gjengitt her, har dette nummeret en tematisk ramme. Alle bidrag må relatere seg til årets fotball-VM. Og de må sendes inn seinest fire dager etter finalen (dvs. 15. juli). Dette blir vårt alternativ til «VM-boka», en av disse urtråkige sjangrene – ved siden av bl.a. «påskekrimmen» og «juleheftet» – som bidrar til å gjøre norsk bokbransje omtrent like høytidsorientert som jødedommen. Happy hanukkah!

Allerede innsendte bidrag vil bli lagret til Ferdigvare #3, som utkommer etter sommerferien en gang. Dette blir et «ordinært nummer», med mindre vi våkner med en ubestemmelig kløe i forkant av høstens VM i horsemanship (25. sept.–10. okt. i Lexington, Kentucky). Alt kan skje.

Flammes alltid entusiastiske filmanmelder, Margreth Olin, har trukket i cowboystøvler og dingledongeri og fått med seg Jeff Bridges briljante portrett av Bad Blake — en 57 år gammal alkoholisert has-been countrystjerne — i Crazy Heart, regissert av Scott Cooper.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Ble rørt.
FF: Sang du med?
MO: Jeg synger ikke i folks nærvær, med unntak av barna mine som begge ofte mildt påpeker at jeg bør ta samme hensyn til dem.
FF: Er Jeff Bridges god som Bad Blake?
MO: Outstanding performance. Sexy.
FF: Er det vanskelig å få til sånne fantastiske scener som fisketuren med ham og Robert Duvall?
MO: Det handler om å la det små leve og få lov til å ta over. Ta tid også til det som ikke driver historien fremover. Stole på at det er øyeblikkene som gjør en film. Skuespillere må være trygge og godt sett for å levere sånn.
FF: Hvor magisk kan film være?
MO: Å, herregud, film gir mening og retning og setter meg i gang, film kan minne meg på hvem jeg er, hva jeg vil, hva som skal til, film slår ut og skaper lengsel, film får meg til å gråte, le, kaste opp, forføre, bli forført, jeg blir opprørt og provosert og tar valg. Film gir livsfølelse og dødslengsel. Film er en av de mest fantastiske oppfinnelsene i menneskets historie.
FF: Går det an å leve med og elske en alkoholiker?
MO: Elske? Ja. Klart! Leve med? Ja, men det krever en enorm styrke. men den kombinasjonen — jeg elsker deg og vil leve med deg — vil gjøre at de fleste vil kreve at vedkommende skal komme ut av misbruket. Å se at alkoholen tar fra den man er glad i helse, muligheter og verdighet er jo ikke så lett å akseptere.
FF: Er det en film for folk som ikke liker country?
MO: Med de rolleprestasjonene, ja.
FF: Liker du country?
MO: Aldri vært min sjanger. Men noen countrylåter og countryinspirerte låter kan være sykt fine. Jeg vokste opp i cowboysone på Sunnmøre og opponerte mot countrykulturen i ungdommen for å si det mildt. Hadde noen kompiser med feite amerikanske doninger som bytta kassett når jeg kom inn i bilen. Det var en kjent sak at Margreth og country ikke gikk sammen.

FF: … Og er det virkelig sånn at man må leve hardt og tape mye for å skrive gode sanger/filmer/bøker?
MO: Jeg tror det kan duge å ha evnen til å leve seg inn i, forestille seg menneskelig erfaring man selv ikke er i besittelse av. Handler om grad av empati. Dét må man ha. Evnen kombinert med motet til innlevelse. Det er ikke noe man kan gjøre på liksom. Å gå inn å kjenne på andres erfaring koster. Det finnes ingen beskyttelse heller i det.

Vår nye bildelek, «rimende jpgs», har fått hundre blomster til å blomstre og hundre skoleretninger til å kappes med hverandre. Her presenterer vi de seks beste bidragene så langt. Ovenfor ses f.eks. biografi-aktuelle Jens Bjørneboe i det embryonale stadium; gløttende forsiktig til venstre pga. en flaske Amarone utenfor bilderammen (dvs. på Lennart Nilssons skrivebord). 

Klikk deg videre for å beskue Jon Michelet på Bislett, Tom Egeland i kaldt badevann m.fl.

Les mer » 

I morgentimene mandag sneik denne katten seg noe slukøret forbi Flammekontoret med manuset Poteprat i, ja, poten. På vei hjem etter forbuden frukt, kan hende?

Tid og sted: Hesselbergs gate/ Thorvald Meyers gate, Oslo
Katten var: Skvetten, hastig, øm
Mulig navn: Jonas Wergeland
Favorittlåt: Me and Mrs. Jones
Favorittbok: Forføreren (så klart)
Sist lest: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Noen som husker Marina Abramovic’ gjesteopptreden i Sex og singelliv? Episode nr. 86 åpner med at radmagre Carrie og hennes vel så spinkle venninne Charlotte står og beskuer performancen The House with the Ocean View (2002), hvor kunstneren nektet seg selv fast føde i tolv dager. Tilsiktet eller utstilsiktet ironi? Carrie er utålmodig og foreslår «pastis til lunsj», men blir deretter oppmerksom på det flørtende blikket til kunsteren Aleksandr Petrovsky. Og resten står skrivd i stjernene.

Abramovic har for lengst sløst bort sine tv-royalties, og er nå MoMA-aktuell med The Artist is Present. Hver dag mellom 10.30 og 17.45 sitter hun rett-opp-og ned på en pinnestol stirrer tomt framfor seg. Og publikum køer i timevis for å få sitte noen minutter på stolen overfor henne. Når skal folkene fra CSI: New York toge inn med de små plastikkposene sine? Bare vent! Never doubt the integrity of this lab. I mellomtida kan du se/lese en morsom øyenvitneskildring på bloggen The Unknown Hipster, signert en slags fransk-amerikansk utgave av Tommy Olsson, bare utstyrt med Faber Castell-stifter i stedet for kulepenn. Les gjerne del 1 før del 2 – her fins nemlig en cliffhanger.

Himmelen er nårsomhelst (Heaven is Whenever) blir den norske tittelen (eller noe sånt) på The Hold Steadys nye plate av året og her forklarer frontfigur Craig Finn (til Pitchfork.com) hva som ligger i tittelen.

CF: Det handler egentlig om anstrengelse og belønning. Typ, du spiller for eksempel ikke i et band for å bli stor, du gjør det fordi du elsker å spille live. Det er som det er med treningssenteret. Du går der fordi du har lyst å ta av noen kilo eller fordi du liker følelsen du får når du springer. Plata er en slags reevaluering av livet. Heaven is Whenever spiller på den kristne forståelsen av belønning, som er himmelen, og jeg tror at den eller dét skjer hver dag eller noe sånt. Vi er alltid velsigna. Vi kjemper og sliter oss gjennom livet, og den bevisstheten er en like naturlig del av oss som alt annet. Lidelsen inngår i livsgleden.

Et svar å ta med seg ut på gata i Hellas og/eller Thailand og/eller Frankrike og/eller hvorsomhelst.

Det er et veletablert faktum at svenskene er mer innovative enn oss. Ikea. H&M. Volvo. Köttbullar. Boklöv-stilen. Svenska synden. Ahlgrens bilar. Og ganske nylig bloggen Lou Reed i tweed, som har reddet stemningen under mang en Flamme-lunsj. To favoritter så langt: Djengis Khan på Stureplan og Ayn Rand i dansband. Vi tenkte vi skulle prøve oss med en norsk avlegger, men da begrenset til hjemlige forfatternavn, slik at vi ikke spenner bein på svenskene (vi har tross alt oljen å leve av). La oss med en gang nevne at vår Photoshop-kompetanse ikke er helt på broderfolkets nivå. Hva er «dodge tool»?

Send oss gjerne egne bidrag! Rimskjemaet er «AA». Klikk deg videre for å se Carl Frode Tiller i en thriller, Kjartan Fløgstad i Trøgstad, Vigdis Hjorth i et fort m.m.

Les mer » 

Du har alltid biblioteket, het det en gang i tida om biblioteket, hilsen biblioteket. Mynta på alle oss som kanskje ikke hadde så mange venner eller planer, for vi hadde om ikke annet all verdens bøker å ta med hjem. Og nå har vi Flammebøkene også. Flamme oppretter nemlig — fra i dag av — et lite, lokalt bibliotek hvor forlagets ordinære bokutgivelser (ikke boksinglene) lånes ut til medlemmer av singelklubben vår. Har du lyst å ta med deg Ole Petter Arneberg, Audun Mortensen, Linn Strømsborg eller helt ferske Victoria Durnak hjem til helga, eller hva som helst annet, er det bare å stikke innom. Hvor? Flammekontoret i Hesselbergs gate (inn fra Thorvald Meyers gate på ene siden, Toftes gate den andre) på Grünerløkka. Hvordan? Ta med medlemskortet i singelklubben for registrering av lånet. Ikke verre. Vi sees!