Som bokorm kan man ikke unngå å fatte interesse for bandnavnet The Books. Og vettu hva? The Books lager litterær pop. Ikke spoken word, ikke jazz & poetry, men kollasjmusikk som drar veksler på sekstitallets konkretistiske tekst-lyd-eksperimenter. Duoen Nick Zammuto og Paul de Jong baserer sine komposisjoner på klipp fra gamle lydbånd og VHS-teiper, ofte funnet i bruktbutikker – etter forrige turné skal de ha kommet hjem med 4000 kassetter i bagasjen (håper de ikke fløy med Norwegian). En ny plate, The Way Out, slippes i juli, og er snekret sammen av lydsnutter fra bl.a. selvhjelpskassetter og gamle Talkboy-opptak – du vet, Talkboy: den kule båndopptageren du aldri fikk til jul, men som var gjenstand for heftig produktplassering i Home Alone 2.
Det fine med The Books er at de kombinerer avantgardismen med en genuin pop-sensibilitet – derfor har musikken interesse utover leserkretsen til The Wire. Det er f.eks. et lite mysterium at låta «Tokyo» fra 2003 (komplett med opptak fra japansk tv, gebrokken flyvertinne-engelsk og det hele) ikke kom med på Sofia Coppolas Lost in Translation-soundtrack. Den første singelen fra The Way Out heter «Beautiful People», og beskrives av Zammuto som «a three part christian harmony mixed with a sort of euro-disco-trash beat, an orchestra’s worth of sampled brass and lyrics about the twelfth root of two (my favorite irrational number), trigonometry and tangrams». Han glemte å si at den åpner med en sekvens baklengs-vokal.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Om vi ikke husker mye feil, har Haruki Murakami uttalt at han modellerer hovedpersonene sine etter Nick Carraway – den litt anonyme, men tillitvekkende fortelleren i Fitzgeralds The Great Gatsby, hvis eksistensielle crux kan oppsummeres i formelen «jeg er normal, men alle rundt meg er gale – eller var det omvendt?». Carraway er en god lytter, og dét er aldri en dårlig egenskap for en fortellerskikkelse: Det gjør at de andre karakterene betror seg til ham på løpende bånd. Men er han ikke også litt irriterende fyr? En smule skinnhellig, kanskje? Det synes åpenbart Kate Beaton, som i sin tegneserieversjon av romanen gir Nick det glatte lag. Vi kan tilføye at Daisy, Jay, Tom og Jordan heller ikke kommer særlig heldig fra det.
Kate har også laget fine striper om bl.a. Austen, Joyce og Kierkegaard. Verdt et klikk (evt. tre).
Flammes diktdebutant av våren, Victoria Durnak (20), gir deg en aldri så liten guide til nabolaget sitt på Hornstull i Stockholm, hvor den kanskje uvanlig stedfaste, men like fullt tidløse, debuteboka hennes, Stockholm sier, i stor grad utspiller seg. Svømmehallen forsvant dessverre i klippen, det samme gjorde ICA-butikken og et eller annet middelaldersk vertshus hvor Victoria var veldig betatt av forkleene til de ansatte, men kinoen klarte seg, og leiligheta, og kafeen (CopaCabana) hvor poeten har skrevet mange av sine dikt. Og ikke la dere forvirre av det tilsynelatende vinterlige i disse bildene, svenskene har som kjent alltid brukt lang tid på å tø opp.
Victoria skal forresten delta på debutantkvelden på Mono onsdag, samt lansere Stockholm sier på Deichmanske bibliotek, filial Grünerløkka, tidlig fredag kveld. Hjertelig velkommen begge steder!
Sjekk også katalogen de av dere som lurer på å kjøpe boka.
Det var NRK Sogn og Fjordane som sa det, at fylket nå har fått sin egen Knaus, og at hun heter Anne Viken. Fordi Anne Viken har skrevet en boksingel på Flamme hvor hun legger ut om flere av sine eks-kjærester. Tre for å være nøyaktig. Bare at det ikke er biografisk, svarer Anne Viken. Det er bare dikt. Er det, spør NRK Sogn og Fjordane, er det ingen av eksene dine som vil føle seg truffet? «Nei,» sier Anne Viken, «kanskje én.» Boksingelen heter XXX, men er skuffende lite pornografisk (for de som ble skuffet av det), tittelen viser heller til den gamle X’e ut-praksisen som dem av oss som har skrevet på gamle skrivemaskiner uten rettebånd sikkert husker. Vi brukte store X’er til retting og et avsnitt kunne fort se sånn ut:
Anne Viken har XXX skrevet en XXXXXXXXXXXXXXXXXX morsom og XXXXXXXXXX frisk singel, med tre langdikt som XXXXXXXXX utspiller seg i henholdsvis Oslo, XXXXXXX Berlin og India. Det er bare å holde på hatten, som svenskene ville sagt det, og henge på XXX slep.
Lone Scherfigs An Eductation er en severdig film, men den er konservativ på en måte man ikke er forberedt på hvis man bare har lest anmeldelsene i norske medier – som jevnt over kaster firere/femmere og kaller den et «hyggelig drama». Det «hyggelige» må i så fall bestå i at skoleflinke Jenny ender opp der hun «hører hjemme», på Oxford, etter noen måneders utsvevelser med sjarlatanen David. Hvis man godtar denne tolkningen, består filmens eneste «tragedie» i at 16-årigen har kastet bort tid og studiepoeng – SPOILER ALERT! – på en familiefar som endatil er tyv (disse avsløringene serveres riktignok i motsatt rekkefølge: Jenny kan tåle at David er en tyv, men ikke at han er familiefar).
Jenny «tar til vettet», med andre ord, og velger plikt framfor nytelse – eller, i freudianske termer: realitetsprinsippet avløser lystprinsippet. Oxford avløser «livets skole». Ettersom filmens handling er lagt til 1961, henger dette ok på greip: Universitetsutdanning for begge kjønn er fortsatt ingen selvfølge, og Oxford må derfor få lov til å representere «frigjøringen». Sett fra den andre siden av utdanningsrevolusjonen er ikke saken like opplagt. Når Jenny tidlig i filmen omtaler Oxford som «the expensive alternative to a dinner dance», har hun i feministisk forstand rett: Selv i dag – 50 år seinere – er kvinner utelukket fra en rekke av samfunnets viktigste lederstillinger, og mange får ikke nytte av grunnfagene sine annet enn i middagslig konversasjon med ektefellens kollegaer.
O, hør Du søde Horeunge!
Med denne mageløse Tunge,
Saa glat som nogen slimet Aal,
Saa skarp som noget slebet Staal;
Istedetfor at nu Du render
Og roder op med Dine Been
I hver en skidden Rendesteen!
Saa lad os lege «Tampen brænder».
(Christian Henrik de Thurah i et rimbrev til Søren Kierkegaard, 1855.)
Ja, la oss. Vi har gitt dere et par hint: Oslo Plaza. Førstkommende fredag. Romnummer 3127. Hvis du står fast i lobbyen, ring 90755078 eller se etter en funksjonær med Flamme-logo på brystet. Bårds «hårete mål» er å lese hele diktsamlingen mellom kl. 1930 og 2300.
Til dere utenfor Oslo: Seansen vil bli kringkastet live (kanskje med 10–15 sekunders forsinkelse) på www.livestream.com/flammeforlag.
Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Denne gang i brevs form:
Flamme Forlag,
Livet som «kritisk innstilt» er ofte plagsomt forutsigbart. Hvordan kan man styre unna selvfølgelighetene; hvordan kan man gjøre noe annet enn å tre inn i rollen som demokratiets sårt tiltrengte «stemme»? Først Ove Røsbaks utspill i Aftenposten om det virkelige Norge – jeg postet et kort innlegg om dette på bloggen min, men fjernet det to timer senere – deretter vulkanutbruddet på Island. Antall døde: 0 Antall sårede: 0. Når skal Arne Borge si noe «ideologikritisk» om dette; vi trenger en stemme fra den kanten også, vi trenger enda en farge på paletten. Vi husker jo at Marcuse sa at kunsten i det kapitalistiske samfunn var blitt affirmativ – start en jazzklubb og vreng ut dine subversive skalaer, for staten subsidierer mangfoldet. Og livet lever. Er ikke også «kritikeren» i dag affirmativ? Hvor har vi kommet, når folk på høyresiden kan få seg til å mene at det er sunt med Rødt på Stortinget? «Vi trenger ei vaktbikkje fra den kanten også.» Og slik er venstresiden blitt et bjeff. Paletten har fått enda en farge – bildet står urørt på sitt staffeli.
Tid og sted: Tirsdag 20. april, Nordmørgata, Oslo Katten var: På hils, på vakt, på vei Mulig navn: Monsen Mulig gjengtilknytning: Enslige fotgjengere Favorittbok: Dantes Guddommelige Komedie Sist lest: Lars Monsen, Trond Strømdahl: Norge på langs
