Flammes altetende og alltid entusiastiske filmanmelder Margreth Olin har sett animasjonen Mary og Max, om ei jente og en mann som blir beste og eneste venner til tross for at de har 36 år og hele verden mellom seg. I filmen hører du stemmene til blant andre Philip Seymour Hoffman og Toni Collette.
FF: Likte du filmen? MO: Tja. Kjenner at jeg har mest lyst å si JA! Fordi Mary og Max er verdt å se, jeg koste meg, stemmene er nydelige, men, det blir altså tja likevel. Men jeg kjenner at noe i den kommer til å følge meg lenge, og det er alltid bra. FF: Lo du? MO: Ja. FF: Gråt du? MO: Nei. FF: Kjeda deg? MO: Litt langt oppspark og slutten … jeg ønsket meg en annen slutt. Jeg ser nok for mange filmer med tilsvarende slutter. FF: Likte du håndverket? MO: Veldig vakker. FF: Er det en film for voksne som blir mobbet? MO: Ja. FF: Er det en film for voksne som mobber? MO: Ja. FF: Er det en film for trøstespisere? MO: Sånne som oss, mener du? Ja. FF: Kan mennesker bli nære venner til tross for store aldersforskjeller? MO: Da jeg var 6 år var min beste venninne 60. Et helt spesielt vennskap som ble veldig bestemmende for meg. Nå har jeg flere venner som er 18–20 år yngre. Også veldig, veldig fint!
FF: Er det sant at man må elske seg selv først? MO: Ja.
FF: … Og på hvem sitt parti er du: verden eller enkeltmennesket? MO: Verden består av enkeltmennesker. Det er det samme partiet, og jeg er fan.
Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London:
Kjære Flamme!
Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres.
Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon.
«Hest-hest», kaller man det i journalistikken når tekst og bilde sier det samme. «Knut-Knut», kaller vi det i litteraturlivet når en forfatter fotograferes foran et fotografi av seg selv. Til venstre ser dere 2 x Knut Faldbakken, avbildet på Gravdahl kafé i Hamar: Først en svartkledd Knut med ryggen til; deretter en beigekledd Knut med pannen høyt hevet. Vi har selv besøkt Gravdahl kafé i Hamar, og ja – det fins flere bord å slå seg ned ved, hvis man f.eks. skulle være en rikskjent forfatter og ikke ønsker å nyte ettermiddagskaffen vis-à-vis en fotografisk gjengivelse av sine egne sommerslacks.
Bildet er knipset av Simen Herning, og ble sendt til Flammes tusentipsadresse av singelforfatter Ola Innset. Gladgutten i venstre bildekant sies å være «die hard Faldbakken-fan Henning Tomren». Da var alle involverte kreditert, og det kan passe å avrunde med en oppfordring til leserne: Dette må gjerne utvikle seg til en føljetong! Vi vil f.eks. anta at det på Theatercafeen utspiller seg flere Knut-Knut-situasjoner hver kveld.
Flamme tilbrakte palmehelga i vårt nærmeste ferieland, Sverige. Reisen var riktignok businessrelatert: På Tredje Långgatan i Göteborg gikk Textival av stabelen for fjerde år på rad. Vi stilte med nypussede tenner og et utvalg Flamme-bøker til latterlig rabatterte priser (på bordene rundt oss var det ikke én bok som kostet mer enn 150 svenske kroner).
En av de besøkende var ovenfor avbildete Jack, som fattet særlig interesse for Audun Mortensens videobrev fra New York (forløpende avspilt på den ene forlagssjefens MacBook). Eller stirrer han egentlig dypt ned i skåla med M&Ms? Ikke godt å si. Klikk nedenfor for flere festivaltryner.
Flammes transitoriske filmanmelder Margreth Olin har sett Peter Jacksons nye film The Lovely Bones, hvor jenta med det rare navnet Saoirse Ronan, spiller 14 år gamle Susie Salmon som blir tatt av dage på et øde jorde (slapp av, ingen spoiler!), men er på langt nær ferdig med sitt jordlige liv av den grunn. I andre roller finner du Mark Wahlberg, Susan Sarandon, Stanley Tucci, Rose McIver og Rachel Weisz.
FF: Likte du filmen? MO: Ja. FF: Lo du? MO: Ja. FF: Gråt du? MO: Ja. FF: Skvatt du? MO: Gjemte meg under skjerfet. FF: Likte du håndverket? MO: Ja, synsvinkelen er unik. At historien fortelles av avdøde. Temaet den behandler er nesten umulig å forholde seg til, men estetiske og fortellermessige valg gjør at mange kan se og ta til seg filmen. FF: Fins det et liv etter livet? MO: Etter livet finnes døden. Som ingen av oss vet hva er. Vi kan iallefall vanskelig bevise det. Men hvis du spør hva jeg tror, eller fornemmer, eller erfarer, så finnes det forbindelser mellom livet på jorden og de som er døde. Så svaret blir ja. FF: Fins det da, som Shakespeare sier, mer mellom himmel og jord enn vi evner å forestille oss? MO: Ja. Helt klart. FF: Er vi her virkelig i bare et kort øyeblikk? MO: Er redd for det. Men likevel, et menneskeliv er langt, bestående av uendelig mange øyeblikk. Det er så langt som vi makter det, er det ikke? FF: Er det trist? MO: Jeg er glad i livet og tanken på en gang å måtte slippe det er, om ikke trist, noe som får betydning. At jeg må ta vare på øyeblikkene. Jeg tror det er derfor jeg ikke liker å være alene. Fordi jeg tenker at vi er alene i døden. Livet skal vi dele med hverandre, på godt og vondt. Det er nettopp tanken på å måtte slippe de vi er glade i, som gjør livet umistelig. FF: Er det godt? MO: Det er godt hvis det øker livskjensla. Jeg tror det gjør det.
FF: … Men er et liv uten barn ikke fullt ut et liv? MO: Å, jo, selvfølgelig. Vi kan ikke leve gjennom barna våre, det vil være å legge altfor mye på de, prege de, styre de på en måte som gjør at vi ikke ser hvem de er, hva barnet har med seg. Barna er sine egne. Man lever ved siden av barn. Hver og en av oss har sin egen vei. Det er en stor gave i mitt liv at to jenter vokser opp under vingene mine om jeg kan si det sånn. Livet endrer seg når man får barn. Jeg ser og opplever annerledes fordi jeg har barn. Men jeg hadde også som barn fullt ut et liv. Og det er viktig å tenke, tror jeg, at barnas liv også er hele. Og at de som velger bort eller ikke kan få barn også har hele liv.
En av vårens Flamme-debutanter er i ferd med å bygge opp en alternativ karriere som vokalist i eurodancebandet Knips. Deres første musikkvideo har 122.408 visninger på YouTube, and counting – og nå er en ny video (se ovenfor) lastet opp. Hvor vil dette ende? Åpenbart ikke i finalen i Norske Talenter 2010; der ble gruppa slått ut i de innledende rundene. Men hvem vet, på sikt kan Knips vise seg å bli et langt mer lønnsomt foretak enn Flamme Forlag. Vi har vurdert å verve oss som korister eller noe.
Knips lar seg normalt ikke intervjue, men nevnte vokalist – med artistnavnet Uniq – har gjort et unntak for Flamme-weben. Spørsmålene er identiske med NRK Lydverkets spørsmål til Lady Gaga i dette «skandaleintervjuet».
FF: Do you consider your own music pop music? Uniq: Nei.
FF: Why? Uniq: I Knips liker vi å kalle det vi lager «eurodance», en sjanger som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Å kalle det populært – eller musikk – ville være å ta i. Knips er kanskje ikke helt riktig, men slett ikke feil. Det er bare Knips, ikke tenk på resten.
FF:How does it differ, seducing and pleasing? Uniq: Er ikke «å forføre» å lokke den andre til å delta i seksuell aktivitet? Høres risikabelt ut. Er det noen egentlig vinning i å «lure» den andre? Hvem lurer hvem? Hva om forføreren ikke lykkes? «Å please» er en vakker altruistisk tanke, den rommer et like vakkert paradoks: Å please seg selv gjennom å please den andre. Eller var det omvendt? Nå ble det vanskelig å tenke klart, jeg må … (slikker på fingrene sine) … Mmm. Lady Gaga, altså. Mmm. Neste spørsmål, takk.
De fleste kjenner historien om hvordan Marcel Duchamp fikk sneket inn Fountain – et rotert urinal signert «R. Mutt» – på vårutstillingen til Society of Independent Artists i 1917. Mindre kjent er Duchamps andre skandalebidrag: Sammen med kollega Francis Picabia anbefalte han at den Paris-baserte forfatteren, bokseren og tidsskriftredaktøren Arthur Cravan skulle inviteres til å holde et foredrag om «the state of modern art». Cravan – som påsto å være nevø av Oscar Wilde, og presenterte seg som «poeten med verdens korteste frisyre» – entret talerstolen i svært bedugget tilstand, ute av stand til å gjøre rede for seg, og fikk plutselig den lyse idé å holde foredraget i Adams drakt. Politiet ble tilkalt, og Cravan måtte tilbringe resten av Amerika-oppholdet i Sing Sing.
Vel. Dette var en liten omvei til innannonseringen av kveldens Flamme-arrangement på Sound of Mu: klokka 20.00 lanserer vi første nummer av Ferdigvare – en readymade-fanzine inspirert like mye av Cravan som av Duchamp. Vi kan ikke love stripping, men moro blir det. Ikke minst fordi dette er et stereoslipp: Ferdigvare #1 kommer i tospann med F°51, François Le Lionnais’ Malerkunst i Dora, også dét en oppvisning i begrensningskunst. Som gründer av Oulipo (sammen med Raymond Queneau) øvde Le Lionnais en nesten uhørt innflytelse på etterkrigstidas litterære avantgarde, men Malerkunst i Dora er faktisk et av de lengste stykker «litteratur» han etterlot seg overhodet.
I kveld, altså, fra klokka åtte og utover. De ti første besøkende mottar et stykk gratis Ferdigvare. Og NB: Denne fanzina vil ha svært begrenset distribusjon, så personlig oppmøte er den tryggeste måten å sikre seg et eksemplar.
Store deler av fjorårets Flamme-katalog havnet på pallen da «Årets vakreste bøker» ble kåret i forrige uke. Vår samlede medaljefangst står ikke tilbake for den norske innsatsen i Paralympics: Hentet hjem ble to gull (for F°27 og F°40), tre sølv (for F°25, F°44 og gjendiktningsserien) og ett diplom (for F°42). I det tette internoppgjøret mellom Terje Thorsen og Audun Mortensen gikk altså førstnevnte seirende ut, og dét til tross for en særs prangende tobakkreklame på bokryggen. (Heldigvis er boka utsolgt, så Helsedirektoratet har lite det skulle ha sagt.)
Samtlige bøker ble designet av Yokoland, som er så travelt opptatt med diverse Flamme-utgivelser at de aldri får somlet seg til å oppdatere nettsidene sine. En ekstra hilsen går til praktikant Yorel Cayla, som egenhendig har skapt tittelfonten på det gullvinnende omslaget til Dikt fra ei nonne. Yorel har for lengst returnert til Frankrike, men vil snart kunne bruke en Grafill-statuett som bokstøtte for sine gulnede utgaver av Camus, Vian og Ferry.
Samtlige vinnerarbeider utstilles forresten ved Nasjonalbiblioteket (publikumsarealene i 2. etasje) fram til 17. april. Vel verdt en ekskursjon.
Det var Paul McCartney som for lenge siden gjorde et nummer ut av det 64. året i et menneskes liv: Kommer noen til å elske oss da? Passe på? Være der? Og for vår kjære Dan Turèlls del er, nå som året har kommet, og selv om han ikke er her for å leve det ut, svaret ja. Flamme var på den lille markeringen av poetens fødselsdag i kongens by fredag, og blant de kanskje 40 frammøtte, var de fleste det vi liker å kalle unge mennesker. Flere generasjoner etter Dan. Det gror altså ennå godt. Diktene blir lest. Mannen snakket om. Bøkene kjøpt og byttelånt. På bildet over ser du forfatter, Turèllbiograf og forlegger Asger Schnack lese dikt på grava fredag ettermiddag. Charlie Parker i Istedgade, om Flammes utsendte husker rett.
I en viss forstand er alle kunstverk tjuverier. Alle kunstnere hermer, siterer, klipper, limer, monterer – bevisst eller ubevisst. Betyr det at alle kunstverk også er pastisjer? Vel, forhåpentlig ikke. En pastisj er et forsøk på å skape (riktignok ved etterligning) et organisk verk. I så måte er pastisjen ute i et ganske annet ærend enn kollasjen, som monteres ut fra fragmenter. Pastisjer søker forsoning; kollasjer søker konfrontasjon.
Ariel Pink’s Haunted Graffiti har nettopp sluppet singelen «Round and Round». Med bandets nylige labelbytte (fra Paw Tracks til mer etablerte 4AD) følger også en viss oppstreiting av lydbildet, men det låter fortsatt passe drømmeaktig og radioforvrengt. Like fullt: pastisj eller kollasj? I dette lydlandskapet er grensene hårfine. Men Ariel Pink faller ned på riktig side – fordi han unngår å sammenføre de lånte elementene til en glatt syntese. I stedet holdes bruddstedet åpent. Låta underslår ikke at den er produsert; tvert imot betoner den sin egen kunstlethet.
«Collage is pieces of other things. Their edges don’t meet,» skriver/siterer David Shields i manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Like over påske utkommer bokas kollasj-kapittel som singel på Flamme. Ariel Pink & co. som «oppvarmingsband», altså? Noe sånt.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Store deler av fjorårets Flamme-katalog havnet på pallen da 
