Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»
Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?
Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det må jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.
Vi trenger ikke Melodi Grand Prix for å bli påminnet at popen er markedstilpassa. Men selv ikke Rolf Løvland klarer å overgå den russiske kunstnerduoen 
I år som i fjor har Flamme et valentintilbud til de bløthjerta, kalenderbevisste romantikerne blant oss: boksingelen 
Mot slutten av filmen LA Story sier Steve Martin (i rolla som Harris Telemacher) noe sånt som: «There are two things in my life I will never forget: One is that there is someone for everyone. Even if you need a pickaxe, a compass and nightgoggles to find them. And the other is tonight, when I learned that romance does exist deep in the heart of L.A.» Og hvis vi tøyer fantasien litt og innbiller oss at Grünerløkka er L.A.-bydelen i Oslo (og Grønland London, og Torshov New York og så videre), så var det kanskje ikke så rart at følgende syn (i Birkelunden øverst på løkka) fikk mang en, for ikke å si alle, L.A.-er i Oslo til å stoppe opp og smile for seg selv eller til hverandre i går kveld. Noen kysset til og med. Så, kom an, hånda i været han eller hun eller dem som har vært ute og arrangert kubbelys i mørket! Har noen forelska seg, lissom? Fins det dem som tror på kjærligheten også etter ishakka, kompasset og nattkikkerten? Kjærlighet på Løkka — hvem hadde trodd det?
