Månedarkiv for februar, 2010Side 2 av 3

Stolleken

Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»

Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?

Fra bokhylla til Jón Sveinbjørn (3)

Flamme blar seg gjennom et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Diane DiPrimas diktsamling Revolutionary Letters, nummer 27 i City Lights’ lommepoesiserie (The Pocket Poets Series).

De røde bokstavene er rosa ytterst til venstre. Boka har kanskje stukket litt ut fra de andre og fått sola på seg? Eventuelt ligget i vinduet en stund med noe annet oppå seg som beskytta alt foruten denne lille stripa, som nå altså er rosa og gir den store, litt voldsomme, ganske så 68eraktige tittelen Revolutionary Letters noe ufrivillig komisk over seg. Revolusjonen er ikke rosa. Rød, ja. Men rosa? Men så vrir du håndleddet og snur på boka betrakter baksida et øyeblikk, hvor forfatteren — poeten — Diane DiPrima ser på deg. Med stort, mørkt hår og hånda halvt i lomma. Er ansiktet litt oppgitt? Kanskje. Men også oppglødd. Både dét og dét. Og tynn som en strek er hun. Og kledd helt sort. Og står halvt i skygge. Opp mot noe som ligner en totalt forglemmelig del av en absolutt anonym murvegg. Hun ser så klart forbi linsa, poeter er generelt sett mer sparsommelig med blikkontakt enn folk er klar over, hun ser litt ned og til høyre, på, gitt det forholdsvis tomme ansiktsuttrykket, antagelig ingenting. Ut i rommet holder lenge for Diana. Og om ikke lenge sier hun til mannen bak kameraet: du, bli ferdig, a, James!

Les mer » 

Rød Stær goes guitar

Den varmlandske impuls er i ferd med å spre seg. Denne gatemusikanten fra slummen i Bangkok har f.eks. et usedvanlig stødig grep om låta «Gress opp til knærne». Vi sendte nettopp et eksemplar av F°48 med luftpost til Thailand, men læringskurven er like fullt imponerende. Hvor lenge skal vi andre måtte vente på Rød Stær: Rock Band?

Mot slutten

Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.

En ond sirkel

Gjør de dette bare for å irritere oss?

(Med klokka fra venstre – The Smashing Pumpkins: Song for a Son, Muse: The Resistance, Liturgy: Renihilation, Four Tet: Love Cry, Caribou: Odessa, Reagenz: Playtime.)

Street life

Google-bilen har vært i Hesselbergs gate. Ettersom Flammes lokaler ligger på gateplan, innebærer dette at hele verden nå har direkte innsyn i våre indre gemakker. Den observante googler vil se at kontoret er tomt for folk, men at det står ei enslig blå vannkanne på Haagensens pult. Det kan synes som vi her ferskes i skulk, men mer sannsynlig er det at Google-bilen passerte mens 100% av bedriften var på ferie, trolig ca. i uke 26/2009. Kanna var en en påminnelse fra Wold til Haagensen om å huske å vanne kontorplantene. (De lever fortsatt i beste velgående.)

Heldigvis er det ikke bare hos Flamme det var sommerstille da Google rullet forbi. Sehesteds plass lå folketom, og vi ser ingen tegn til liv verken hos Cappelen Damm, Tiden eller Pax. Utenfor Samlagets hovedkvarter er det derimot tjåka fullt av parkerte sykler. Typisk målfolk; de skal nå alltid briske seg med sin høye arbeidsmoral.

Perler fra avantgardens historie, del XVII

Vi trenger ikke Melodi Grand Prix for å bli påminnet at popen er markedstilpassa. Men selv ikke Rolf Løvland klarer å overgå den russiske kunstnerduoen Komar og Melamid, som på 1990-tallet satte seg fore å perfeksjonere markedstenkningen ad vitenskapelig vei: De allierte seg med komponisten Dave Soldier, og fikk rundt 500 frivillige til å besvare en lang rekke spørsmål om sine musikalske preferanser – fra foretrukket låtlengde til favorittinstrument. Etter at vox populi hadde talt, satte Sodlier seg ned og skrev «The most wanted song» og «The most unwanted song», som ifølge ikke-nærmere-spesifiserte utregninger vil bli «likt» av henholdsvis «72 +/- 12 % av lytterne» og «færre enn 200 personer» (på verdensbasis, that is).

Ikke overraskende er «The most wanted song» en slags r’n'b-låt, cirka fem minutter lang, i et arrangement med gitar, piano, sax, bass, trommer, fiolin, cello og synthesizer, framført «moderat» både hva gjelder tempo, pitch og volum. Teksten handler selvsagt om kjærlighet. «The most unwanted song» er derimot over 25 minutter lang, og involverer et orkester som trakterer noen av verdens mest forhatte instrumenter, bl.a. trekkspill, banjo og sekkepipe. På toppen av det hele blir deler av teksten rappet av en operasangerinne. Politiske slagord, reklamejingler, et barnekor og noe generisk «heismusikk» er også kastet oppi gryta. Hos Wired kan låta streames i sin helhet – send oss en lytterapport hvis du kommer deg forbi treminuttersmerket.

Vitaly Komar (f. 1943) og Alexander Melamid (f. 1945) grunnla på 1970-tallet kunstbevegelsen sots art, en viktig forløper for Moskva-konseptualistene, som bl.a. vår russiske venn Vladimir Sorokin har sognet til. Duoens berømte «doble selvportrett», malt i samme stil som klassiske Lenin- og Stalin-portretter, ble ødelagt av sovjetpolitiet under den såkalte bulldozer-utstillinga høsten 1974. De emigrerte siden via Israel til New York, der de på nittitallet viet seg til prosjektet People’s Choice – hvorunder også nevnte låteksperimenter inngår. Først kastet de seg riktignok over sitt eget medium, maleriet: På denne nettsida kan du se «most wanted» og «least wanted paintings» fra de 14 landene som var omfattet av Komar og Melamids undersøkelse, inkl. alle relevante bakgrunnstall.

Keats til valentindagen

I år som i fjor har Flamme et valentintilbud til de bløthjerta, kalenderbevisste romantikerne blant oss: boksingelen Brev til Fanny Brawne, skrevet av John Keats med tilhørende kjærlighet på pinne, et rødt hjerte sågar. De små og store brevene ble opprinnelig skrevet i løpet av februar og mars 1820, men smelter og varmer også i 2010. Vi gjør klar ti stykker, som alle går til 50 kr stykk, bare å stikke innom. Men husk kontanter, vi tar dessverre ikke kort. Valentindagen er forresten på søndag.

Salinger og poeten

«… and poetry, surely, is a crisis, perhaps the only actionable one we can call our own,» skriver J. D. Salinger i romanen Seymour, an introduction (hvis man kan kalle det en roman) — hvor Seymour Glass, kjent blant Salinger-lesere som eldstemann i søskenflokken Glass, blir nettopp det: introdusert av lillebroren sin, Buddy (introdusert til hvem?, til oss, får man tro, leserne, de andre, verden). I passasjen som den halve setninga over er tatt fra, forteller Buddy om Seymours uovertrufne poetiske talent, eller gave (til tross for at han ikke publiserte et eneste dikt i løpet av sin korte levetid, Seymour tar sitt eget liv bare 31 år gammel), en gave Buddy, eller Salinger om du vil, tilskriver det private men objektive uttrykket hans. Seymour skriver følsomme dikt, men uten å vise følelser, han skriver om livet sitt, men uten å fortelle deg livshistorien sin: «My point being that the more personal Seymour’s poems appear to be, or are, the less revealing the content is of any known details of his actual life in this Western world.» Den kanskje litt merkelige halen in this Western world blir kanskje litt mindre merkelig om vi tegnestifter den fast til følgende passasje fra novella «Teddy» som du finner helt til slutt i novellesamlinga Nine Stories:

Les mer » 

Kjærlighet på Løkka?

Mot slutten av filmen LA Story sier Steve Martin (i rolla som Harris Telemacher) noe sånt som: «There are two things in my life I will never forget: One is that there is someone for everyone. Even if you need a pickaxe, a compass and nightgoggles to find them. And the other is tonight, when I learned that romance does exist deep in the heart of L.A.» Og hvis vi tøyer fantasien litt og innbiller oss at Grünerløkka er L.A.-bydelen i Oslo (og Grønland London, og Torshov New York og så videre), så var det kanskje ikke så rart at følgende syn (i Birkelunden øverst på løkka) fikk mang en, for ikke å si alle, L.A.-er i Oslo til å stoppe opp og smile for seg selv eller til hverandre i går kveld. Noen kysset til og med. Så, kom an, hånda i været han eller hun eller dem som har vært ute og arrangert kubbelys i mørket! Har noen forelska seg, lissom? Fins det dem som tror på kjærligheten også etter ishakka, kompasset og nattkikkerten? Kjærlighet på Løkka — hvem hadde trodd det?