Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.
1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»
2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»
3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.
Les mer »
Flammes hospiterende kinopilot Margreth Olin har sett Lone Scherfigs An Education, med blant andre Carey Mulligan og en alltid like hårete Peter Sarsgaard i hovedrollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Humra og smilte
FF: Gråt du?
MO: Én gang.
FF: Knyttet du nevene?
MO: Nei.
FF: Tenkte du plutselig på dine kvinnelige venner som medsøstre?
MO: Nei.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja.
FF: Fins det noe bedre i verden enn briljante universiteter?
MO: Nei.
FF: Har ikke Peter Sarsgaard alt for mye hår på brystet?
MO: Nei. Enhver mann har sin sjarm.
FF: Setter du plikter over fornøyelser?
MO: Jeg gjorde det før.
FF: Det disiplinære over det impulsive?
MO: Det har jeg aldri gjort. Hva man har forspilt av øyeblikket kan ingen evighet erstatte. Stod på russekortet mitt.
FF: … Og hvordan blir man egentlig vis og voksen?
MO: Man lytter. Og man er i stand til å håndtere hvordan livet farer med oss. Ikke erfaring. Men erkjennelse.
Journalist og samfunnsøkonom Maria Reinertsen har nettopp debutert med Ligningen for lykke, ei bok om renteføtter, inflasjonsmål, utslippskvoter, BNP, Pisa-verdier og andre tall som altfor ofte får uforholdsmessig stor forklaringskraft den politiske debatten. Anmelderen i Dagens Næringsliv er – ikke overraskende – skeptisk til noen av konklusjonene, men roser Maria for hennes brede tilnærming til stoffet: «Maria Reinertsens bokhylle er nok en god del større enn den gjennomsnittlige norske journalists.»
Tilfeldigvis vet vi at minst én av disse hylleradene består av ihjelleste Virignia Woolf-romaner – Maria er trolig en av byens fremste Woolf-kjennere. Derfor følgende spørsmål til bokdebutanten: Hva har Virginia Woolf lært deg om økonomi?
MR: I Virginia Woolfs roman Mrs Dalloway gjøres det to innkjøp. Herr og fru Dalloway kjøper begge blomsterbuketter. Å utlede motivasjonen for disse innkjøpene tar ca. to tredeler av boken. For Richard Dalloway tok det dessuten ca. 20 års ekteskap å komme fram til at akkurat i dag er det på tide å kjøpe blomster til Clarissa. Ut fra Woolfs beskrivelse virker det ikke som det er noe veldig spesielt med Richard og Clarissa Dalloway. Det er altså grunn til å tro at hvis Woolfs beskrivelse har rot i virkeligheten, ligger det en halv bok og et kvart liv bak hvert eneste innkjøp. Og dét får selvsagt ikke plass i kurvene til økonomer som meg, der salget av blomster en funksjon av prisen på roser og konkurrerende produkter som hjerteformede sjokolader. Men det er viktig å huske at det er der. Og at det egentlig – selv om vi ikke kan regne på det – var slik det foregikk.
FF: Hm! Kan du sette opp denne innsikten som en ligning?
MR: Jeg kan prøve. Etterspørsel etter blomsterbuketter fra familien Dalloway = forekomsten av en nært forestående fest + graden av gode følelser overfor været og blomsterdamen x graden av frykt for at festen skal bli mislykket − (frykten for å fremstå som latterlig hvis man viser seg for opptatt av å planlegge denne festen : bestemmelsen om ikke å bry seg om den sistnevnte frykten) + en brå innskytelse om at Clarissa fortjener roser − (frykten for å virke latterlig når man plutselig kommer hjem med roser : bestemmelsen om at det ikke er latterlig å kjøpe blomster til kona, bare smykker).
At ting er oppe i lufta betyr, som de fleste vet, at de ennå er ubestemt, at nær sagt hva som helst kan skje. Men når det gjelder filmen Up in the air har Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin, som alltid, god bakkekontakt. Filmen er regissert av Jason Reitman (sønnen til Ivan Reitman som laga Ghostbusters i sin tid, måtte nevnes), med George Clooney, Vera Farmiga og Anna Kendrick i de største rollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gremmet du deg?
MO: Ja. Den var langdryg i partier.
FF: Forsto du mer av livet?
MO: Nei.
FF: Ble du mer glad i deg selv?
MO: Nei. Men jeg ble mer glad i Clooney.
FF: Er emosjonell isolasjon ei god løsning på tilværelsen?
MO: Neppe.
FF: Er det noe spesielt tiltrekkende ved folk som reiser veldig mye?
MO: Ja, så lenge det ikke er kjæresten min.
FF: Skjønte du hvor det bar da Clooney plutselig la på sprang?
MO: Ja. Gjorde ikke du?
FF: Har du måttet si opp folk noen gang?
MO: Nei.
FF: Er lediggang et hån mot menneskeverdet?
MO: Vi trenger å få brukt oss, for noen er lediggang avgjørende positivt i perioder, lediggang over lengre tid er ødeleggende for de fleste.
FF: … og hvor mange reisemil legger du bak deg årlig sånn cirka?
MO: Det varierer voldsomt. På en uke i høst var jeg i Canada, på Island, i Trondheim, Tromsø, Bergen, Ålesund og Stranda. Det grensa til galskap. Det første halvåret i år har det blitt et par turer til Sunnmøre og et par–tre turer til Stockholm, Göteborg, Estland, Trondheim, Edinburgh, Melbourne og Brasil.
Poet og forlagsvenn Peter Lindforss er, som mange andre, olympisk tv-titter om dagen, og har i den anledning — kanskje inspirert av våre utøvere, kanskje sine egne — forfattet følgende olympiske leilighetsdikt.
OS 2010
Jag satte upp ett mål
Jag skulle bli konstigare
än alla mina vänner
Jag skulle träna varje dag
tills mina lår var groteska
och min stavföring var perfekt
Jag skulle träna in varje detalj
så att jag kunde slå en norrman
på hemmaplan
så jävla bra skulle jag bli
att man talade om mig i tredje person
Jag skulle vinna olympiskt guld
Och när jag dog
skulle dom säga: Vilken duktig jävel
Han hade kunnat bli bra på vad som helst!
Så er Mammutsalget over oss igjen. Billige bøker i bøtter og spann. Vi setter over til Flammes egen Linn Strømsborg, som jobber på Ark Storgata for en aldri så liten tilstandsrapport. Hvordan er det i butikken i dag? Henger du i hop? Har det boklesende norske folk gått bananas?
LS: Bananas er bare fornavnet. Eller etternavnet om man skal si at de er Klin Kokos Bananas. Vi åpna klokka åtte i dag, da var det kø, (ok, bare tre stykker utenfor, da, men en liten kø), vi har ballonger overalt, folk raser bokstabler i all iveren og mange har alt rukket å løpe byen rundt for å leite etter akkurat den ene boka vi hadde tre eksemplarer av. Det beste med å jobbe i bokhandel under mammut er at vi selger like mange bøker som til jul, men kundene er så ekstremt mye hyggeligere, fordi de kjøper alt til seg selv og stikker rett hjem i godstolen med kakao eller øl eller kaffe ved siden av seg og begynner å bla. Vi hadde ikke overlevd vinteren uten. Helt klart.
Engelske the Guardian kom nylig med en rekke kjente forfatteres skriveregler, Richard Ford en av dem. Den amerikanske forfatteren sa blant annet at forfattere ikke må få unger; ikke lese anmeldelser, ikke skrive anmeldelser, ikke krangle med kona tidlig på mårran eller seint på kvelden, ikke drikke når du skriver, være raus med kolleger og gi faen i alle som vil deg vondt. Så vet vi det. Margaret Atwwod, på sin side, ber oss huske blyant når vi reiser (penner lekker), og kanskje be aftenbønn når vi står fast. Mens Zadie Smith ber oss ikke romantisere arbeidet som må gjøres: det er bare setninger, og den som kan skrive gode, kan skrive gode, det fins ingen særegen livsstil forbeholdt forfattere. Og hold deg unna klikker og grupper. Og si det som det er, fortell sannheten. Og Jonathan Franzen? Interessante verb er egentlig ikke så veldig interessant, sier han. Og husk at leseren er en venn, ingen tilskuer. Så vet vi det også.
Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Where the Wild Things Are (originalversjonen), regissert av Spike Jonze, skrevet av Jonze og Dave Eggers (etter ei bok av Maurice Sendak), med Max Records som lille, sinte, søte Max. I andre sentrale roller: Catherine Keener, James Gandolfini, Lauren Ambrose, Pepita Emmerichs og Mark Ruffalo.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja
FF: Gråt du?
MO: Ja.
FF: Fikk du frysninger?
MO: Ja.
FF: Ble du inspirert?
MO: Ja, jeg var på en god vib, jeg hadde drukket en ålesunder under bordet kvelden før.
FF: Må være skryt. Er det en barnefilm?
MO: Den er for alle (men ikke for de aller minste).
FF: Var det en god skuespillerprestasjon av Max Records?
MO: Ja!
FF: Kan det være bra å leve helt i sin egen verden?
MO: Det kan være nødvendig i perioder, men vi kan ikke bli der inne. Helt alene dør vi.
FF: Er det en film for folk med delt omsorg?
MO: Ja.
FF: Er det en film for barnløse?
MO: Ja.
FF: … og om du har et rimelig avklart forhold til ditt eget sinne?
MO: Nei, det er ukjent terreng.
Det er ingen hemmelighet at Flamme er glad i film. Det er heller ingen hemmelighet at vi ikke liker å få filmer ødelagt (eller spoiled, som det vel heter på filmspråket) av inngående kampreferat i ellers intetsigende anmeldelser. Derfor, når vi lar filmskaper Margreth Olin, ingen ringere, hospitere en liten stund som filmanmelder på nettsida, vil vi anstrenge oss for å ikke å ødelegge noe som helst for noen som helst. Det blir 10 ja/nei-spørsmål, verken mer eller mindre. Eller som de sier på svensk hockeyspråk: det blir bare känsle. Først ut: A single man (2009), regissert av Tom Ford, med Colin Firth, Julianne Moore, Matthew Goode og Nicholas Hoult i hovedrollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Nei.
FF: Har Colin Firth noen gang vært deiligere?
MO: Nei.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja og nei.
FF: Var det ikke litt vel mange close-ups av Firth og Nicholas Hoult?
MO: Nei (lett å tilgi).
FF: Er du enig i at frykt ligger til grunn for all diskriminering?
MO: Dypest sett, ja.
FF: Har du lest After many a summer av Aldous Huxley?
MO: Nei.
FF: Er det en film for homofober?
MO: Ja.
FF: Er det en film for homofile?
MO: Ja.
FF: … og hvor ofte legger du dine brød i frysen?
MO: Jeg har bare isbiter i fryseren. Jeg var alltid redd for å være hjemme alene som liten, men jeg var sinnssykt glad i å spise frosne boller og frosne bær. Så jeg løp med hjertebank ned i kjelleren hvor fryseren stod og spiste i smug. Det beste var isbiten som ofte var i midten av bollen. Jeg spiser fortsatt isbiter slik andre spiser godteri.
Erich Fromm er ikke akkurat filosofisk hot shit for tida, enda han har lagt det idémessiget grunnlaget for så vesentlige norske kunstverker som Arild Asnes 1970 (jf. Flukten fra friheten) og Frida med hjertet i hånden (jf. Om kjærlighet). Tror ikke Deleuze kan skilte med noe tilsvarende, gitt. Men fins det fortsatt visdom å hente f.eks. i Fromms 1956-bestselger? Boka har følgende observasjon som premiss: «Folk flest oppfatter kjærlighet først og fremst som et spørsmål om å bli elsket og ikke å elske, om ens evne til å elske.» Det moderne mennesket tar sin egen kjærlighetsevne for gitt, og legger all energi i å finne – evt. bli funnet av – «den rette». Men kjærlighet er en kunst, framholder Fromm, og den må følgelig tillæres på samme vis som andre kunstarter: «Denne innstilling – at ingenting er lettere enn å elske – er fremdeles den vanlige oppfatning, til tross for overveldende bevis på at det motsatte er tilfellet.»
Kom til å tenke på disse fromme (heh) formaninger da vi skumleste The Sartorialist her forleden. Vanligvis handler det der i gården om slipsknuter, skjørtelengder og de beste skomakerne på Lower East Side. Men like oppunder valentindagen postet Scott Schuman en bildeløs post som for en gangs skyld ikke handlet om klær, men om det som på engelsk heter «grace», og som vi knapt har på norsk (verken språklig eller sosialt). Kommentartråden er rekordlang – 550 innlegg, and counting – og dessuten ganske interessant. Samlet kan den leses som kartlegging av slike små, hverdagslige gester som aldri blir synlige for flere enn to personer, men som får verden til å henge sammen. Det handler om alt fra å sette ut kjærestens vitaminglass om morgenen til å gå på «trafikksida» når man er ute og promenerer. Tråden har allerede reddet et ekteskap, ser det ut til (søk på «Madame H»). Mon tro hva den da kan gjøre for all verdens single?
