For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?
«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.
«All words destroys [sic]. When you have nothing more to say, your brain works,» står det skriblet på et av Bjarne Melgaards verker fra 2001. Utsagnet er paradoksalt, for Melgaards nyåpnede utstilling på Astrup Fearnley har usedvanlig mye å si oss – ikke bare visuelt, men også tekstlig. Disse maleriene må bokstavelig talt leses; til sammen inneholder de mer tekst enn en gjennomsnittlig utstillingskatalog. Det gjør museumsbesøket til en uvant opplevelse: Bildene må betraktes i flere omganger – først med fokus på farger og former, så med fokus på skriften, så tre-fire skritt tilbake for å analysere «det visuelle» i lys av «det litterære», deretter tre-fire skritt fram for å kontrollere at man faktisk leste riktig, osv. osv.
Modernismens menn og kvinner har ved en voldsom kollektiv anstrengelse forsøkt å utdrive det litterære fra maleriet. Men så tidlig som på tjuetallet gjeninnførte René Magritte «billedteksten» som kunstnerisk virkemiddel (La trahison des images, 1928–29), en motbevegelse som kulminerte med popkunstens appropriasjon av reklame- og posterdesign på sekstitallet. Melgard er altså ingen pionér, i så måte. Når maleriene hans likevel oppleves som «fornyende», skyldes det bl.a. at tekstene tilsynelatende stammer fra et større, sammenhengende manuskript. Mange av tekstene inngår i en føljetong med overskriften «Chemical diary», og at et fotorealistisk maleri av en chihuahua – prominent plassert på utstillingskatalogens bakside – har fått påskriften «Jealous/ A novel by Bjarne Melgaard/ New York 2030».
Hvordan ville så en roman av Bjarne Melgaard sett ut? Vi gjetter på en miks av Dennis Cooper og Kathy Acker. Sistnevnte namedroppes i John Kelseys katalogtekst «Rape and the City», hvor det ellers rapporteres at stuebordet til Melgaard er neddynget av «books by mainly gay women poets». Selv tolker Kelsey det romanmessige ved Melgaards seinere verker på denne måten: «The ‘novel’ … uses big painting to exhibit itself in the most shameless way possible. What it seems to want more than anything is to fail as a novel, and to display this in public, where its parody and ruination become exhibition value … So Melgaard enacts a sort of profanation of literature in the gallery, where language is put down (humiliated) in paint and ultimately sold off.»
Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble Lukas (eller Lucas) en klar navnevinner blant de nyfødte gutta av 2009. Byrået mener faktisk at noe sånt som 565 små menn fikk det en gang så bibelske navnet i løpet av fjoråret. Hvis alle disse vokser opp og leser diktene til vår Lukas, den eminente Moodysson, skal vi heller ikke se bort fra at vi går en bedre verden i møte. Lov å håpe. Lov å tenke litt langsiktig. Time vil show, som det heter i Flåklypa.
De som sover, befinner seg i forskjellige verdener;
de som er våkne, befinner seg i en og samme verden.
(Heraklit)
«Hypnagogia» er betegnelsen på overgangsfasen mellom våkenhet og søvn. Et bredt spekter av sansefenomener er knyttet til denne bevissthetstilstanden, herunder ymse hallusinasjoner, innbilte lyder, en følelse av å falle (jf. uttrykket «å falle i søvn»), søvnparalyse (en midlertidig lammelse av kroppen), samt den såkalte tetris-effekten, som kan oppleves hvis man har utsatt hjernen for en repetitiv aktivitet like før leggetid.
Den hypnagoge fasen kan være både fascinerende og skremmende. Den er avgjørende for folk som ønsker å erfare bevisst drømming: Ved å manipulere innsovningsfasen kan man «våkne opp» i en grenseløs drømmeverden, så å si som «ren ånd». For folk som lider av narkolepsi og søvnparalyse, er hypnagogia derimot forbundet med uhyggelige opplevelser. Ordet «mareritt» har sitt opphav i en mytisk omskriving av søvnparalysen – man så for seg at en kvinnelig vette («mare») satte seg på den sovendes bryst, omtrent slik.
Det amerikanske bandet Eels, med Mark Everett i spissen, er i disse dager aktuell med plata End Times, ei konseptplate såkalt, selv om konseptet er gammalt og tynnslitt og lett gjenkjennelig for så alt for mange av oss: kjærlighetsbruddet, kjærlighetssorgen. Everett har mista dama si og vet ikke hva han skal ta seg til (annet enn spille inn noen låter). Han føler seg, sier han (ja, sier) i låta «Apple Trees», som en som har forsvunnet i mylderet, som en av mange millioner andre på planeten: «And I picked one tree that I could see about eight trees back in this one row in the middle. Just one in a billion. And that’s how I felt.» Den gamle følelsen av å ikke lenger være han eller hun eller den i øynene til en han eller hun eller den andre. Følelsen av å være hvem som helst. Enda et tre. Full av forskjeller som ingen lenger ser. Og vi husker alle Johan Harstads litterære nummer til ære for Buzz Aldrin, den evige toeren, forloveren, skyggen, nissen, hjulet, han hvis navn du husker men person du glemmer, pakket inn i mylderet. Og kanskje husker vi også at den østerrikske hertugen Franz Ferdinand ble drept den gang da av serbiske Gavrilo Princip (et navn som minner mistenkelig om Priklopil, Wolfgang Priklopil, villmannen som kidnappa Natascha Kampusch), men ikke at det lå syv andre mordere klar på forskjellige steder langs Ferdinands reiserute for dagen. Og tenk å være sjettemann som aldri fikk ta livet av Franz! Og tenk å være fetteren hans igjen. Eller naboen. Eller naboens nabo. Tenk at vi alle forsvinner i mylderet vi alle forsvinner i. Like greit at vi har popmusikere som Everett. Og like greit at vi ikke ser forskjell på trær.
Til alminnelige så vel som ualminnelige tider har det blitt diskutert hvorvidt skjønnlitteraturen er best når den inkluderer eller når den økonomiserer: en krangel som i etterkrigsamerika ble kalt the Leaver Outers vs. the Putter Inners — og som for så vidt blir kalt det ennå — og som for så vidt ruller og går i beste velgående den dag i dag — og som vi får et lite hverdagsgløtt inn i på de første sidene av Helen Weavers memoar og epokebok, The Awakener, fra tida si sammen med gjengen/klikken som siden skulle bli kalt Beatgenerasjonen. Denne begynte klokka sju på mårran en søndag i november da Allen Ginsberg, Jack Kerouac (to putter inners av verste/beste sort) og kompani står på døra hennes, nettopp hjemme fra Mexico, haika hele veien, og egentlig kompis med samboeren (het Helen også hun) og invaderer stuen hver sine ryggsekker og soveposer. I første samtale med Kerouac spør han henne hva hun syns om helten Thomas Wolfe og Weaver svarar at «joda, jeg liker Thomas Wolfe, men han ville skrevet bedre om han skrev mindre, han manglet disiplin og var heldig som hadde en så god redaktør som Maxwell Percy, Henry James derimot …» Kerouac er lidenskapelig uenig og kommer med det på noen måter oppsiktsvekkende utsagnet: «en god forfatter trenger ingen redaktør, skriving kommer fra Gud og så fort du har skrevet noe ned er det en synd å redigere det.» Et interessant utspill, JK, og et som ville gjort jobben vår her på Flamme veldig mye enklere, om ikke: overflødig.
For en tid tilbake gjorde vi leserne oppmerksom på platedesign-trenden «kitschy landskapsbilde m. forstyrrende grafisk element i neonfarger». Siden den gang har Fuck Buttons gjentatt designtrikset på sin andreplate, så vi føler at vi ikke var helt på jordet. Nå som 00-tallet ugjenkallelig er forbi, skal det likevel innrømmes at sirkelen nok var desenniets designtrend nr. én. Noen nevnt, mange glemt (med klokka fra venstre): Hot Chip – Made in the Dark, Joy Orbison – Hyph Mngo, Stereo – Yearbook 2, No Age – Losing Feeling, Owen Pallett – Heartland, Grouper – Dragging a Dead Deer Up a Hill.
Hvordan forklare denne interessen for det sirkulære? Skyldes det ganske enkelt at cd-er og vinylplater er runde? At sirkelen ligner en null, som i «nullnull-tallet»? At den for muslimer symboliserer «ubegrenset lys og guddommens kjerne» (=«snikislamisering»)? At Wilco helt på tampen av forrige tiår (mars, 1999) ga ut Summerteeth med ei gedigen tyggegummiboble på coveret? Vi heller mot Banksys konsise analyse: «Most things look better when you put them in a circle.»
Hva slags musikk bør man lytte til mens verden går under? Arbeidet med endetidsromanen Jern (Cappelen Damm) har ansporet Torgrim Eggen til å reflektere over dette og hint. Han foreslår følgende akkompagnement til apokalypsen:
David Bowie: Oh You Pretty Things
(fra Hunky Dory, 1971)
– Mitt forhold til David Bowie er nesten like gammelt som denne låta, som kommer fra et av hans musikalsk beste og tematisk mest besnærende album. Da jeg skrudde sammen Jern, en fortelling om en religiøs/politisk dommedagssekt, var jeg på jakt etter et sett populærkulturelle referanser de kunne grokke i fellesskap. «Oh You Pretty Things» var en nesten 40 år gammel lissepasning fra Bowie, som her er midt inne i sin periode av Nietzsche-fascinasjon. Det fins en inspirasjon fra Arthur C. Clarkes sci-fi-roman Childhood’s End her også, noe som bringer oss naturlig over til …
I går kveld ble altså vennskapslinja GBG–Oslo på nytt trukket da Jan Erik Vold, Claes Hylinger og Magnus Hedlund leste og prata og møtte publikum på Tronsmo bokhandel. Fullt hus. Gode historier. Sjampis på is. Festskrift i nytt opplag. Ikke rart V-tegnet dukker opp i Flammes lille snutt. Hold ut i vintermørket, venner, og varm dere, hvis det blir for ille, på Hylingers og Hedlunds prosa. Bøkene ligger på bordet.
I valget mellom kampen og flukten
velger vi flukten
I valget mellom det som er og det som ikke er
velger vi det som ikke er
I valget mellom det som har vært og det som skal komme
velger vi det som skal komme
I valget mellom voksenlivet og barndommen
velger vi barndommen
I valget mellom virkeligheten og fiksjonen
velger vi fiksjonen
I valget mellom fisk og fugl
velger vi fugl
I valget mellom ild og vann
velger vi vann
I valget mellom mange land
velger vi Varmland
Og du er hjertelig velkommen
Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble Lukas (eller Lucas) en klar navnevinner blant de nyfødte gutta av 2009. Byrået mener faktisk at noe sånt som 565 små menn fikk det en gang så bibelske navnet i løpet av fjoråret. Hvis alle disse vokser opp og leser diktene til vår Lukas, den eminente 
Til alminnelige så vel som ualminnelige tider har det blitt diskutert hvorvidt skjønnlitteraturen er best når den inkluderer eller når den økonomiserer: en krangel som i etterkrigsamerika ble kalt the Leaver Outers vs. the Putter Inners — og som for så vidt blir kalt det ennå — og som for så vidt ruller og går i beste velgående den dag i dag — og som vi får et lite hverdagsgløtt inn i på de første sidene av Helen Weavers memoar og epokebok, The Awakener, fra tida si sammen med gjengen/klikken som siden skulle bli kalt Beatgenerasjonen. Denne begynte klokka sju på mårran en søndag i november da Allen Ginsberg, Jack Kerouac (to putter inners av verste/beste sort) og kompani står på døra hennes, nettopp hjemme fra Mexico, haika hele veien, og egentlig kompis med samboeren (het Helen også hun) og invaderer stuen hver sine ryggsekker og soveposer. I første samtale med Kerouac spør han henne hva hun syns om helten Thomas Wolfe og Weaver svarar at «joda, jeg liker Thomas Wolfe, men han ville skrevet bedre om han skrev mindre, han manglet disiplin og var heldig som hadde en så god redaktør som Maxwell Percy, Henry James derimot …» Kerouac er lidenskapelig uenig og kommer med det på noen måter oppsiktsvekkende utsagnet: «en god forfatter trenger ingen redaktør, skriving kommer fra Gud og så fort du har skrevet noe ned er det en synd å redigere det.» Et interessant utspill, JK, og et som ville gjort jobben vår her på Flamme veldig mye enklere, om ikke: overflødig.
David Bowie: Oh You Pretty Things
