Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens film: David Lynchs Lost Highway (1997).

Jeg er på vei hjem fra skolen nattestid sammen med to skolekamerater. Vi sykler. Vi går på barneskolen. Den ene går i A-klassen, den andre går i B-klassen. Den ene er i familie med meg, den andre er ikke i familie med meg. Det er gatelykter langs veien. Vi passerer kirken. Det blir helt mørkt, gatelyktene har sluknet. Vi sykler langs fortauet. Lenger framme ser vi en bil som står parkert ved fortauskanten, et blålys sirkulerer fra taket. Den oransje Baptistkirken lyser opp på den andre siden av gata. Idet vi nærmer oss, ser vi et bittelite skilt som er plassert midt på fortauet. Jeg klarer ikke lese hva som står på det, men like bak skiltet får jeg plutselig øye på en liten hund, en hund som ser ut som en rotte. Den løper i små sirkler, rundt og rundt, og i munnen har den en pølsebit. Den rullerende lykten fra taket på bilen kaster skygger i alle retninger.

Les mer » 

Da medlemmene av The Eagles gikk hver til sitt i 1980, lovte en pottesur Don Henley at gjenforeningen først ville finne sted «when Hell freezes over». Bandets gjenforeningsturné 14 år seinere kunne følgelig ikke hete noe annet enn «Hell freezes over».

For ikke å havne i en lignende klemme, sverger Flamme til Dylan-modellen: Vår litterære turnévirksomhet er både navnløs og endeløs, og vi tar – for nå å kryste siste dråpe ut av en fotballklisjé – «én kamp om gangen». Neste slag står på Samfundet i Trondheim, hvor Audun Mortensen, Bård Torgersen og Leifson Persbråten er hyret inn for å lese, konversere og musisere tirsdag kl. 19.00. Sistemann er kanskje ukjent for våre lesere, men utgjør de facto en av pilarene i orkesteret Rød Stær, som vil medbringe hypnagogisk pop fra traktene rundt svenskegrensa.

Nevnte vi at Audun Mortensen har skrevet årets diktdebut? Og at han fortløpende dokumenterer konsumpsjonen av sitt kontraktsfestede minstehonorar på denne bloggen? Han har fortsatt drøyt 49.000 igjen på konto, men lesere har så smått begynt å bekymre seg over poetens begrensede proteininntak.

«Når du er ung, blir du trist/ når du er ung, blir du trist/ Og så blir du høy/ Herregud,» synger Ryans Adams i låta «To be young (Is to be sad, Is to be high)» på plata Heartbreaker, og du tenker på den på vei bort fra Elvebakken skole, etter å ha snakka med tre klasser av 18-19-åringer og fortalt dem at det som venter dem når de blir voksne, når de vokser opp, er det triste. I større grad enn nå, og i større grad enn de kanskje er klar over: det triste. Men det er ikke bare kjipt, sier du, de blir — eller de kan fort bli — kreativ av det, genuint kreativ. Og de kan bli gladere av det, faktisk. Og de kommer til å snakke annerledes. Og de kommer til å huske alt det de huker nå litt annerledes. Det er litt som å stå på en annen planet, en naboplanet, men ikke i skyggen, bare like ved, med en kikkert og en letta pust. For du blir friere, tro det eller ei, med det triste. Sier du. Så går du. Og kommer på Ryan Adams. For han har jo også rett! Men det han synger om er adskilte følelser av tristhet og glede, som helt riktig hører ungdommen til: først blir du trist, så blir du glad (eller høy); og i det ligger hele poenget: at den voksne tristheten er, som et dna-molekyl, tvunnet om den voksne gleden. Det er to ting på en gang. Minst. Og ting betyr ikke én ting lengre som voksen. I den grad de noen sinne har gjort det. Så begynner det å snø! I det første kveldsmørket på fredag den 13. november begynner det å snø ,og du husker noe annet Adams har skrevet, ikke sunget, i diktet «enough rope» i boka Infinity blues:

and outside
it might as always be snowing now
for the lack of going out
or in
how sad
how sad

God fredag, venner og gamle venner.

Ifølge Nick Hornby og boka/filmen High Fidelity er det de eventuelle kulturelle referansene som to mennesker måtte dele, som gjør at de kan like og få lyst på hverandre. «It’s what you like, not what you are like,» heter det. Eller noe sånt. Og jeg måtte tenke i de baner da jeg snubla over David Albaharis petit «Shuttle survivors» i bladet Geist forleden. Albahari forteller om ei japansk jente han traff i Paris. Men ikke på en kafé eller aveny, han treffer henne på flyplassen, på Charles de Gaulle, på vei opp og bort. De hilser på hverandre. Han forteller at han er forfatter og at han liker flere av bøkene til Haruki Murakami. Ikke lest, sier hun. Men hun tror hun vet at en av bøkene hans filmes et sted i Japan akkurat nå. Den har noe med Norge å gjøre, sier hun. Norwegian Wood? sier han. Hun ser på ham: Hvordan visste du det? Er du fra Norge? Nei, men han kjenner bandet: Beatles, sier han. Jeg kjenner til Beatles, sier hun, men de er fra England, hvor er du fra? Og så videre. Det ble ikke ordnings over skylaget, med andre ord. Og fyren er fra Canada. Så er det også sagt.

Linda Klakken og nettstedet The Boring Store slapp sist uke — ga bort faktisk — første nummer av den litterære fanzina 7. Hvorfor tallet 7? Vi vet ikke. Gud, kanskje? Juli måned? George Costanza? Cristiano Ronaldo (fra da han var rød)? Ei gateadresse? Antall kroner på kontoen? Antall ølflasker i kjøla? Drømmen om å bli samurai? Hvem vet? Men vi vet at fanzina inneholder et flott intervju med Robert Fly og fine hilsener fra Jan Erik Vold og Patrick Hemingway (sønnen til Ernest). Vi vet også at den ikke lenger er å få tak i. Sånn er livet noen ganger. Men den som ikke har og gjerne vil se kan godt stikke innom Flamme og bla litt. Ledige plasser i vinduet. Hei så lenge.

Til glede for våre russisspråklige lesere linker vi her til Flammeaktuelle Vladimir Sorokins blogg, hvor han har skrevet om sitt norgesbesøk nylig, samt sin aller første nærkontakt med lutefisk. På bildet ser vi Sorokin gjøre seg klar til festmåltidet, med et glass Vikingfjord i høyre hånd og en liten grønn salat i høyre billedkant (en litt uvanlig tillegg til lutefisken, men VS insisterte).

Vladimir Sorokins Køen er «fantastisk lesning», ifølge Dagbladet. Ikke minst egner den seg for høytlesning, vil vi tilføye. Da forfatteren skulle presentere et utdrag på Litteraturhuset i forrige uke, flesket han like godt til med en av romanens ‘hete’ baderomsscener. (Merk hvordan programleder Knut Hoem – t.v. – krøker seg sammen i skandinavisk bluferdighet.)

Beklager den sjuskete bildekvaliteten: Kameraet er ikke overskuddsvare fra KGBs audiovisuelle filial, selv om det kanskje framstår slik.

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er miljøvern.

1) Hotell Terminus i Bergen sentrum er et miljøfyrtårn®. Dette bekreftes av en grønn dørhåndtaklapp på badet. Den første setningen er heftig: «Vi mener at alle har et ansvar for livet på Jorden.» (Man kan spekulere i om den store J-en i Jorden – fra fellesnavn til egennavn – skal gjenspeile dagens miljøbevissthet: fra felles prosjekter til «på egenhånd».) Videre påstås det at prosessen mot å bli sertifisert som miljøtårn har krevd «flere års intens innsats». Etter et linjeskift kommer avslutningen: «Nå inviterer vi deg til innsats!» Ikke et krav, ikke en gang en oppfordring, men en invitasjon. Vi er dobbelt invitert: først som gjester, videre som moralske aktører. På baksiden er fire konkrete tips, hvorav det siste handler om at det meste i Bergen er innen få minutter fra hotellet, og at man derfor kan gå eller låne hotellets «miljøsykler» – «Nyt en spasertur dit». Dette er sant. Det meste i Bergen er klart innenfor gangavstand, og faktisk er det ikke lønnsomt/praktisk/effektivt å komme seg inn i byen på noen annen måte; vi er allerede inne i byen. Det åpenbare alternativet skal allikevel gis moralsk valør. Flyturen til og fra Bergen blekner liksom litt i forhold til denne friske spaserturen; det føles så riktig.

Les mer » 

Et par fotnoter fra Flammes utflukt til Bergen denne uka, gjort i selskap med forlagets nyoversatte russiske mester Vladimir Sorokin. Etter frokost torsdag morgen velger VS å gå seg en lang tur på egen hånd i bryggebyen mellom de syv fjell. Jeg gikk, forteller han til oss senere på dagen, gjennom den nydelige parken (Nygårdsparken) og tenkte at her har kanskje Henrik Ibsen og Edvard Munch gått før meg, da en gjeng med ungdommer kommer mot meg fra mellom trærne, fæle ansikter har de og spør meg om jeg har noen piller å avse. Piller! Min drømmeverden kolliderte veldig med den virkelige verden, sier VS og ler.

På kvelden er det bokmøte og VS blir intervjuet av et godt panel om bøkene sine og livet som en gang sovjetrussisk — nå russisk — forfatter. Etter pausen er det salens tur. Ei jente spør: Hvordan var det å være forfatter bak jerneteppet? Sorokin svarer med et smil i stemmen (om ikke munnen): Uforglemmelig.

Mer snart. Inntil videre kan du lese om Sorokin i Bergen også her. Og se noen bilder her.

Triztán Vindtorn (1942–2009) kalles ikke bare «Norges eneste surrealist»; han var også den første her til lands som leste dikt akkompagnert av rytmiske klask på ei halvnaken kvinnerumpe. (Klaskeren var perkusjonist Finn Sletten; den klaskede en 22-årig stripperske fra Bodø by – derav den legendariske Dagblad-overskriften «Spilte på g-streng»). Vel, hvordan overgå Vindtorn? Stig Sæterbakken visste råd. Under Kapittel 09 i Stavanger kastet han skjorta og lot seg klaske – med pisk – av en innleid burleskdanserinne. Videodokumentasjonen er antagelig NSFW (med mindre du sitter i styret til Norsk Litteraturfestival).

Imponerende fleksing med brystmusklene, Stig. Men hva sa vi om Laphroaig?