Velkommen til Flammes ukentlige oppsummering av nyhetsbildet. Vi har skrevet alle «vitsene» selv, i motsetning til Jon Almaas.
* Aftenposten følger forberedelsene til Barack Obamas Oslo-besøk, og rapporterer at politiet er i ferd med å vandelssjekke 3000 ansatte ved butikker og etablissementer i sentrum. «Mistenkeligepersoner kan bli bedt om å bytte vakter eller ta seg fri», heter det. Det høres ut som en minnelig ordning. Hvis noen lar denne sjansen til en ekstra fridag gå fra seg, er de pr. definisjon mistenkelige, og bør selvsagt plasseres i et avhørsrom. Eneste hake er at det vil bli plent umulig å få seg en kopp kaffe i sentrumskjernen 10. desember.
* Apropos hjemmets gleder. Ifølge The Atlantic er finanskrisa i ferd med å skape en generasjon av «boomerangers», unge voksne som flytter tilbake til foreldrene sine. Hele 13 prosent av amerikanske foreldrepar med voksne barn forteller statistikerne at en av deres sønner/døtre har flyttet hjem det siste året. Og trenden begynner så smått å gjøre seg gjeldende langs våre lengdegrader. Sist vi ringte Magnus Marsdal, var det mora hans som tok telefonen («Magnus sitter i badekaret og leser Monthly Review»). Selv har vi vurdert å flytte Flammekontoret til kjellerstua i Solhellinga på Hamar. Det avhenger riktignok av hvilke leggetider som dikteres fra høyere hold.
* Og apropos Hamar. Ifølge alle riksdekkende kanaler samt kulturminister Anniken Huitfeldt ble tidligere Venstre-leder Lars Sponheim ny styreleder for Norsk Tipping sist tirsdag. Brumlebassen fra Ulvik tar over etter nyslått finansminister Sigbjørn Johnsen, og har etter sigende planer om å la alle norske lag på tippebongen spille fra høyre mot venstre til enhver tid. Men ikke for langt til venstre, sier Sponheim med en feit latter. I en kommentar på Dagbladets nettsider sier en leser med brukernavnet «Erling» at dette åpenbart er en «takk for hjelpen-jobb» fra Stoltenberg: «Det er ok å ha venner som Storltenberg [sic] … ikke sant Sponheim? Fy fa**.. dette landet er gjennomkorrupt». Erling Lae?
To Flamme-forfattere (Audun Mortensen, Bård Torgersen) og et Flamme-band (Rød Stær) besøkte Samfundet forrige tirsdag, ideologisk furnert med de antipoetiske skriftene til Nicanor Parra og Witold Gombrowicz. Kveldens heading: «Antipoetisk poesi» (nettopp). Det ble en ganske dynamisk seanse, om vi selv skal si det, med hyppige kostyme- og sceneskifter: Litt opplesning, litt panelprat, noen spørsmål fra salen, litt opplesning igjen, en kort pause, deretter audiovisuelt show ved Rød Stær. (Lydsjekken varte i to en halv time; på den fronten har vi fortsatt noe å lære av pønken.)
Det sies forresten om Parra – som visstnok lever fremdeles, 95 år gammel – at han pleide/pleier å avslutte opplesningene sine med utropet «jeg trekker tilbake alt!». Vi stemmer i, Trondheim, og håper det ikke blir altfor lenge til neste gang.
Det var en gang i begynnelsen av det forrige årtusenets siste hundreårs sekstitall at Jack Kerouac tok seg noen dags– og ukesturer til kompis og kollega Lawrence Ferlinghettis hytte i Bixby Canyon i Big Sur-regionen av California. Ikke lenge etter skreiv han en roman om disse turene (men som en tur). Romanen heter Big Sur og er beskrevet av nevnte Ferlinghetti som en sliten, gammal roman, med en nedbrutt, innsunket, forfylla og fatalistisk Jack Dulouz — Kerouacs litterære alter ego — i hovedrolla. En mann som forsøker å overleve verdens uendelige grusomhet: «… wide awake, back to my horror which when all is said and done is the horror of all the worlds the showing of it to me being damn well what I deserve anyway with my previous blithe yakkings about all the sufferings of others in books.» Det er et velkjent tema: falne nerver og forsvunnede evner. Med velkjente størrelser som selvmedlidenhet og angst i sentrale biroller. Kerouac fant aldri ut hvor det skumle og grusomme og fryktsomme kommer fra, og hva vitsen med å leve er når døden omslutter alt.
Hvorfor nevne det? Fordi gode gamle Jay Farrar (fra Uncle Tupelo) og Benjamin Gibbard (fra Death Cab For Cutie) nettopp ga ut ei plate med låter basert på og komponert etter den gamle, slitne boka til JK. One Fast Move Or I’m Gone, music from Kerouacs Big Sur heter den, og er trist og veldig trist og oppløftende om hverandre. Åpningssporet «California Zephyr» er fantastisk reklame for å reise med tog, men ussel reklame for å leve som togrytter Kerouac: Now I’m transcontinental 3000 miles from my home/ I’m on the California Zephyr watching America roll by (toget) … I’ve hit the end of my trail can’t even drag my own body/ I’ve been driven mad for three years/ Too much fame keeps a body busy and the mind full of tears (mannen). Låta «These Roads Don’t Move» er lykkepillen på plata med linjer henta utelukkende fra de siste avsnittene i romanen, de eneste som er sånn passe happy: Something good will come of all things yet/ Simple golden eternity blessing.
Russiske Dmitrij Gluchovskij har gjort litt furore med debutboka Metro 2033, en spenningsroman fra Moskvas t-bane-tunneler som visstnok skal bli både film og dataspill etter hvert — sånn spinner litteraturen fra tid til annen. Men han gjorde ifølge svenske Dagens Nyheter fin liten sosial furore da han for noen år siden var russer i eksil: – Det var vanskelig å leve i eksil. Hver gang jeg traff ei jente måtte jeg redegjøre for mitt på syn på krigen i Tsjetsjenia. Og kom det fram at jeg har studert i Israel, måtte jeg stå til rette for konflikten i Midtøsten også. Jeg ville jo bare prate om kjærlighet.
Sånn kan det gå, Dmitrij! Han var når sant skal sies ikke på noen måte i Bergen i sine eksilerte år — men også jentene i Bergen er mer opptatt av krigen i Tsjetsjenia og konflikten i Midtøsten enn de er av sex. Hal-lo? Uansett heldig for DG at den russiske litteraturen er på opptur og at favorittforfatteren hans, Flammes egen Vladimir Sorokin (— Favoritten er Vladimir Sorokin, og Victor Pelevin, Zahar Prilepin er også bra, selv om han er nasjonalbolsjeviker), ikke viser noen tegn på å trøtne. Kom ut på norsk tidligere og høst og gode greier. Over får du noen bilder fra besøket hans i Bergen.
Dere husker kanskje at The Embassy valgte å legge ut tre – 3 – eksemplarer av sin siste singel til høystbydende på Ebay, som en kommentar til den «total(e) inflasjon som råder innen dagens popmusikk». Nå har Erik Bakken Olafsen gjort en litterær variant av samme stunt. Til helga lanserer han sin tredje roman, Pappa pupp, under åpningen av kulturhuset House of Foundation i Moss. Men boka foreligger i kun ett eksemplar, og selges til samme sum som Olafsen ville mottatt i minstehonorar ved et norsk forlag. «Kjøperen får eiendomsrett til manuset, enerett til å lese det, og får legge føringer for ferdigstillelsen, men må samtidig si fra seg retten til å mangfoldiggjøre den ferdige romanen», heter det i programteksten.
Fikst! Men hvorfor ikke like godt selge til høystbydende, for nå å stå løpet ut? Og programtekstens binære motsetning mellom litteratur (som visstnok er «masseprodusert») og billedkunst (som tviholder på sin «singulære varestatus») blir kanskje litt upresis. Sekstitallets «dematerialisering av kunsten» – gjennom event scores, performancekunst og generell konseptualisme – var vel nettopp et forsøk på å undergrave verkets varekarakter? Dessuten er boksamling stadig en høyt aktet fritidsgeskjeft blant middelaldrende advokater med eller uten antroposofisk livsanskuelse. Og sistnevnte har stadig mye å samle på, takket være en underskog av mikroforlag som utgir sine titler i små opplag, men med påkostet og visuelt tiltalende bokutstyr.
Når litteraturen i noen grad er avhengig av «massedistribusjon», har det framfor alt å gjøre med mediets beskaffenhet. Et maleri kan eksistere i ett eksemplar, og samtidig (gjen-)kjennes av millioner takket være fotografisk reproduksjon og/eller utstilling i offentlige museer. Ei bok må derimot «eies» – eller i hvert fall «lånes» – for at individet skal få noe forhold til den. Dvs.: Dette behovet svekkes nødvendigvis i takt med skjønnlitteraturens bevegelse fra formalisme til konseptualisme. For eksempel er det ikke nødvendig å dra til Moss for å si noe halvveis vettugt om Erik Bakken Olafsens siste verk. (Hva romanen Pappa pupp «handler om», er selvsagt en annen sak.)
Sist torsdag ble Brageprisen delt ut i Gamle Logen. Forfatter og forlagsredaktør Lotta Elstad var der – iført kosebukse. Vi knipset dette bildet da hun etterpå stakk innom vår lanseringsfest for F°45, og forsøkte høflig å foreslå den forfinede sjangerbenevnelsen «haremsbukse», også kjent som sesongens mest behagelige trend. Men nei; Lotta holdt fast på at kveldens kledebon var ei kosebukse, og eller også (på hennes andre hjemspråk): et par mysbyxor eller mysbrallor.
FF: Men hva er forskjellen på ei haremsbukse og ei kosebukse? LE: Hvorvidt det dreier seg om ei haremsbukse eller ei kosebukse, avhenger av bæreren.
FF:Gjør vi rett i å tolke antrekket som en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje? LE: Du må gjerne oppfatte ting akkurat som du vil, men ifølge meg selv er ikke dette en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje, ettersom jeg verken kommer med subtile kommentarer generelt eller mener det råder en generell hyggestemning i norsk bokbransje. Hvis jeg var deg, ville jeg nok heller tolket det dit hen at mysbrallor kan fungere som en ganske så usubtil kommentar til den verbale og fysiske volden i norsk bokbransje generelt (og på Litteraturhuset spesielt), eller eventuelt at klesskapet attakkerte vedkommende denne morgenen.
Neida, forlagsredaktør Haagensen har ikke begynt med hair-extensions. Han har heller ikke fått sparken i Flamme. Sakene hans er ikke pakket ned i en eske, men høflig skjøvet til side – for temporært å gi plass til Kjerstin Aukrust og hennes feite laptop + ditto feite ordbøker. Mens Haagensen har feriert i Larvik-traktene, har Aukrust sittet i hans stol og jobbet med oversettelsen av François Le Lionnais’ La Peinture à Dora (en framtidig Flamme-singel – men mer om dét siden). Hva er så hospitantens opplevelse av kontormiljøet? Vi inviterte til medarbeidersamtale.
FF:Hva synes du om oppmøtetiden her på kontoret? KA: Den passer meg utmerket. Det praktiseres fleksitid, og man har en grunnleggende respekt for b-mennesket. Det setter jeg pris på.
FF: Og lunsjrutinene? KA: Jeg likte fredagslunsjen [utflukt til Food Story, Thv. Meyers gate, red.anm.] bedre enn torsdagslunsjen [tørre rundstykker fra Meny, red.anm.]. Og jeg synes folka på Flamme spiser litt for lite, og for langsomt. Man kan få komplekser av mindre.
FF:Har du gjort deg opp noen mening om HMS-arbeidet? KA: Da coverlappene skulle sprayes på de nye boksinglene, skjedde sprayingen utendørs. Det var bra for både helse, miljø og sikkerhet. Men det er litt rotete her, det må sies. Og den dassen i oppgangen er jeg ikke særlig begeistra for. Jeg merker at jeg går sjeldnere på do enn jeg vanligvis gjør.
Protagonisten i Linn Strømsborgs Øya nedprioriterer Beach House – «du sier at du skal på Beach House, jeg sier at jeg aldri har hørt om dem» – til fordel for en opplesning ved Pedro Carmona-Alvarez. La oss håpe dette er renspikka fiksjon. (Ikke et vondt ord om Pedro, altså.)
Nå har Beach House valgt seg «Norway» som førstesingel fra tredjeplata Teen Dreams. Er de dermed «norgesvenner», liksom Bonnie Tyler, Horst Tappert og bestefar Cosby? Et hyttekjøp i Trysilfjellet ville hjelpe. Eventuelt et – heh – strandhus ved en eller annen fjord. Følg med på Finn dått n-o.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Flammes gamle «IT-dude» har flyttet til Malaysia for å gründe en sweatshop. Vi søker derfor en ny frilans webutvikler for teknisk støtte og vedlikehold av forlagets nettsider. Arbeidsmengden begrenser seg til noen få timer i måneden. I tillegg vil det være noe mer arbeid i forbindelse med videreutvikling og større oppdateringer av nettsidene. Nettsidene er bygget med Open Source-systemet WordPress, utbygget med noen få, sentrale plugins, bl.a. cforms II (som brukes i forbindelse med bestillinger osv.). Nettsidene designes av Yokoland. Publisering utføres av forlagets to ansatte. Det meste av kommunikasjon med både designer og forlag foregår pr. e-post.
Stillingen lønnes med timebetaling etter avtale.
Kompetansekrav:
* Erfaring med tilpasning av åpne publiseringsystemer (fortrinnsvis WordPress).
* Gode ferdigheter: CSS og HTML.
* Grunnleggende kjennskap: PHP og MySQL.
Arbeidsoppgaver:
* Oppdatering, vedlikehold og backup av WordPress.
* Oppdatering av theme og plugins.
* Tilpasning av design etter anvisninger fra designer.
* Teknisk støtte til brukere.
Send oss en kortfattet søknad på post (at) flammeforlag (dot) no.
Frist: 5. desember.
Hva har Tina Rygh og Ola Innset til felles? De kjenner hverandre ikke, men er begge unge, pene og flinke til å skrive. Det var tre ting – og skulle duge i massevis til å legitimere deres tette pardans i Fº45, Flammes første splittsingel. Dertil kommer at de begge leker seg med kjente og kjære (populær-)litterære sjangrer: De uekte korpsmedlemmene som tok bussen (Tina) er et art brut-aktig «eventyr for voksne»; nærmest en splatterversjon av Roald Dahl. Jeg har aldri vært i Brooklyn. Eller kanskje (Ola) er tilsynelatende et featureintervju med Will Sheff, frontfigur i Okkervil River, men viser seg snart å være en dokumentasjon av alt som skjedde rundt intervjuet, ikke selve en transkripsjon av selve samtalen.
Splittsingelen lanseres på kontoret til Spoon Train Audio, Smedgata 25 b, i kveld (torsdag 19/11) klokka 19.00. Forfatterne leser og spiller pingpong. Denne kvelden praktiserer vi «DJ-demokrati», dvs. at iPod-kabelen stilles til disposisjon for deg og dine venner: Send oss en e-post for påmelding (30 min. pr. deltager). Husk å oppgi DJ-alias.
Det var en gang i begynnelsen av det forrige årtusenets siste hundreårs sekstitall at Jack Kerouac tok seg noen dags– og ukesturer til kompis og kollega Lawrence Ferlinghettis hytte i Bixby Canyon i Big Sur-regionen av California. Ikke lenge etter skreiv han en roman om disse turene (men som en tur). Romanen heter Big Sur og er beskrevet av nevnte Ferlinghetti som en sliten, gammal roman, med en nedbrutt, innsunket, forfylla og fatalistisk Jack Dulouz — Kerouacs litterære alter ego — i hovedrolla. En mann som forsøker å overleve verdens uendelige grusomhet: «… wide awake, back to my horror which when all is said and done is the horror of all the worlds the showing of it to me being damn well what I deserve anyway with my previous blithe yakkings about all the sufferings of others in books.» Det er et velkjent tema: falne nerver og forsvunnede evner. Med velkjente størrelser som selvmedlidenhet og angst i sentrale biroller. Kerouac fant aldri ut hvor det skumle og grusomme og fryktsomme kommer fra, og hva vitsen med å leve er når døden omslutter alt.
Sist torsdag ble 
Protagonisten i Linn Strømsborgs 
