I sommer debuterte James Hannaham på McSweeney’s med romanen God says no (Gud sier nei), om Gary Gray, en homofil kristen som forsøker å riste av seg sitt «åk» ved å blant annet sjekke inn på et avhomsingssanatorium. Vittige greier. Flamme tok en prat med debutanten og benyttet anledningen til å få også hans versjon av det gode liv:
James Hannaham:— Jeg tror vel at det gode liv egentlig er ganske basic, men på samme måte som et godt kjæresteforhold, vanskelig å få til, selv for dem som tror at materiell rikdom og teknologi fikser det for deg. Adekvat mat, rein luft og reint vann, husly, god mental og fysisk helse og tilgang til leger og tannleger, meningsfult samvære med andre mennesker, ideelt sett både gi og motta kjærlighet av et eller annet slag, givende arbeid, en viss grad av selvrealisering, frihet fra forfølgelse, diskriminering, og frykt, og et håp om at framtida kan legge grunnlag for et godt liv, og om vi går etter deluxe-utgaven: vi burde alle ha tilgang til og respekt for de forskjellige nytelsene knyttet til vår eksistens, inkludert fri sex, naturlig skjønnhet, musikk, vin, sport, lek, tanke– og ytringsfrihet — men vent litt. Beskriver jeg et faktisk sted på jorda?
En fin sjekkliste der fra James, men ikke et ord om skriving (kanskje selvrealisering), er det rart? Og hvem andre er glad for at han nevnte sport?
Mirjam Kristensen har nettopp sluppet fra seg sin fjerde roman, Et rikt liv (Forlaget Oktober). Vi ba henne liste opp låtene som beriker hennes eget skriveliv.
Sigur Rós: Hoppipolla (fra Takk, 2005)
– Det fungerer godt å sette på Sigur Rós-plater når man skal begynne å skrive. I skriveprosessen setter jeg meg ned med en kopp kaffe, åpner dokumentet, leser litt på det jeg skrev dagen før og så setter jeg på musikk til den videre skrivinga. Sigur Rós gir en slags filmmusikk-følelse, en kvalitet jeg forsøker å finne i mesteparten av musikken jeg spiller mens jeg skriver.
Varmestafetten er riktignok ingen Flamme-bok, men det er ikke langt unna: Den ene Flamme-redaktøren har redigert, den andre har skrevet – og våre venner i Yokoland har designet. Førstkommende fredag lanseres den på Internasjonalen i Oslo. Dørene åpner kl. 19.00; søttiårsjubilant Jan Erik Vold står først i køen. Stikk innom du også.
Kalde fakta om en, eh, varm bok: Samtlige bidragsytere er født etter Volds debutår (1965). Antologien består av to deler – én bolk med relativt streite artikler/essays; én bolk med relativt ustreite remikser. Svenske Pär Thörn har f.eks. gjort en Oulipo-inspirert, antonym remiks av et dikt fra En som het Abel Ek. Danske Gitte Broeng har skrevet en selvbiografisk versjon av «Funny». Norske Johan Harstad – selv Briskeby-beboer gjennom en flere år – har remikset JEVs lange hjemstavnsdikt «Bo på Briskeby Blues». Og så videre.
Fredag kveld kommer Mette Karlsvik, Øyvind Ådland, nevnte Broeng og Flamme-turbo Haagensen for å lese sine remikser. Etterpå blir det en eksklusiv konsert – trolig en one-off – med Vold og Håkon Kornstad. Arrangementet er et samarbeid mellom Gyldendal og Plastic Strip Press, som i disse dager gir ut 3cd/1dvd-boksen Jan Erik Vold: Vokal.
Vi sakser ennå litt fra siste Interview, dette fra en samtale mellom Aziz Ansari og Jason Schwartzman (sistnevnte godt kjent fra filmer som Rushmore og The Darjeeling Limited) hvor Schwartzman sier følgende på spørsmål om han har noen råd til yngre utøvere:
JS:— Jeg har egentlig ikke så mange råd å komme med annet enn, hvis du kan skrive så må du skrive. Hvis du virkelig har den evnen, så må den brukes. Ikke gi deg på det!
Flamme kan ikke annet enn samtykke. Kast dere som kan kastes over tastaturet, folkens.
AM:– Hva har du gjort i dag? AM: – Vært på jobbintervju. AM: – Hvor? AM: – Subway. AM: – Hva er dine beste egenskaper? AM: – ‘Serviceminded’, ‘samarbeidsvillig men/og selvstendig’, ‘pliktoppfyllende’. AM: – Er diktene i boka Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det selvbiografiske? AM: – ~80% ‘selvbiografiske’. AM: – Hvorfor setter du ‘selvbiografiske’ i anførselstegn, og hva er grunnen til at du ofte bruker anførselstegn? AM: – a) I tilfelle ‘min definisjon’ er ulik en ‘allmenn definisjon’. Da fungerer anførselstegnene mest som ‘tradisjonelle sitattegn’ ved at en annen definisjon/et annet vokabular siteres. b) Vanligvis bruker jeg anførselstegn ved ord som jeg vanligvis ikke sier/skriver. c) For å indikere at jeg ikke refererer til den bokstavelige betydningen av et ord/uttrykk. d) For å redusere/forhindre retorisk effekt. e) For å indikere at jeg har en vag/relativ oppfatning av et begrep. f) For å gjøre setningen eller ordet morsommere/mer ‘underholdende’ for meg selv og/eller andre. AM: – Hva refererer ‘selvbiografisk’ til i dette tilfellet? AM: – At jeg har brukt meg selv som modell for å skape en karakter, samtidig virker det som ‘jeg’ er en karakter jeg ‘skaper’ konstant ved å bruke ‘meg selv’ som modell. AM: – Hva tenker du på nå? AM: – ‘Karrieren min’, ‘litteratur-Norge’, ‘Karl Ove Knausgård’, (om/når jeg skal slette/ta en pause fra) bloggen min, Klassekampens bokmagasin, Dagbladet Fredag, Morgenbladet, ‘Jan Erik Vold 70 år’, ‘Bendik Wold 30 år’, ‘John Carew 30 år’, ‘Thomas Dybdahl 30 år’, ‘The Game (rapper) 30 år’, ‘de store debutantdagene’ på Litteraturhuset, ‘Karl Ove Knausgård’. AM: – Hvordan føler du deg nå? AM: – Som en ‘gonzo-journalist’ ‘omringet av Ikea’.
I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?
Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.
Fluxus forbindes gjerne med Yoko Onos bestselger Grapefruit og en stripe naivt-lekne performancer med prefikset flux: fluxsports (1970), fluxmass (1970), fluxdivorce (1971), fluxhalloween (1977), fluxwedding (1978), fluxfuneral (1978 – etter grunnlegger George Maciunas’ altfor tidlige bortgang). Mindre kjent er gruppas sterkt politiske orientering tidlig på sekstitallet. Maciunas understreket tidlig at «Fluxus objectives are social (not aesthetic)», og knyttet ideologisk an til det sovjetiske tjuetallstidsskriftet LEF (redigert av Osip Brik og Vladimir Majakovskij).
Maciunas’ radikalisme ble langt på vei støttet av resten av gruppa, men grensen var nådd da han i april 1963 sendte ut Fluxus News-Policy-Letter No 6. Mens tidligere nyhetsbrev for en stor del hadde konsentrert seg om organisatoriske praktikaliteter, ble det her lagt fram detaljerte beskrivelser av ulike aksjoner – de fleste i kategorien «propaganda through sabotage and disruption»: For å skape trafikkaos på Manhattan, ble broer og tunneler foreslått blokkert med lastebiler dekket av Fluxus-postere. Postgangen skulle likedeles forsinkes ved at man stappet byens postkasser fulle av «thousands of packages (containing heavy bricks etc) addressed to various newspapers, galleries, artists etc, bearing no stamps & bearing as return address various galleries, concert halls, museums». Videre anbefalte Maciunas at konserter og operaforestillinger ble sabotert med røyk- og stinkbomber, at store partier murstein eller palmer(!) ble levert til gallerier hvor det holdtes vernissage, og at Fluxus-medlemmer produserte en falsk utgave av The New York Times som kunngjorde at byens største museer var nedlagt (en idé The Yes Men realiserte 45 år seinere, riktignok med et litt annet innhold).
Det fins dem som husker ansikter, ikke navn, og det fins dem som husker navn, ikke ansikter og Flamme er av sistnevnte sort i dag. Vi har et ansikt — TV2 Nyhetskanalens anker søndag — men husker ikke navnet, men vi husker hvorfor vi har det her: fordi det, i løpet av et innslag om den etter sigende kommende utdanningsmilliarden, klarer å stille følgende spørsmål til — hvem var det?, en eller annen universitetsrektor?, husker ikke — uansett, TV2 får ordet:
TV2:— Men er det så viktig med mange studenter? Hvorfor må det tallet økes hele tiden?
Og man kunne sagt: hørt på maken? Og man kunne sagt: Greit nok at pengebruk bør problematiseres i nyhetsjournalistikken fra tid til annen, og greit at landet vi lever i er mer eller mindre delt på midten hva gjelder ideologisk forankring, men vi kan vel være enige om at en utdannet befolkning er en god ting, er å foretrekke, noe å strekke seg etter?
Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av F°42, Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det,sist onsdag. En cut-up-versjon kan sees her. Det fins flere helsetninger i tekstversjonen, men den er antagelig en god del kjedeligere.
Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen
Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.
Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.
Lansering i kveld klokka åtte, galleri 0047, dvs. her. Gratisreklame her og her og her. Vårt festbudsjett: NOK 1500,- eks. mva. Ditt festbudsjett: én diktsamling à NOK 220,- + fire alkoholenheter à NOK 20,- = NOK 300,-.
I sommer debuterte James Hannaham på McSweeney’s med romanen God says no (Gud sier nei), om Gary Gray, en homofil kristen som forsøker å riste av seg sitt «åk» ved å blant annet sjekke inn på et avhomsingssanatorium. Vittige greier. Flamme tok en prat med debutanten og benyttet anledningen til å få også hans versjon av det gode liv:
Sigur Rós: Hoppipolla (fra Takk, 2005)
Vi sakser ennå litt fra siste Interview, dette fra en samtale mellom Aziz Ansari og Jason Schwartzman (sistnevnte godt kjent fra filmer som Rushmore og The Darjeeling Limited) hvor Schwartzman sier følgende på spørsmål om han har noen råd til yngre utøvere:
AM: – Hva har du gjort i dag?
Det fins dem som husker ansikter, ikke navn, og det fins dem som husker navn, ikke ansikter og Flamme er av sistnevnte sort i dag. Vi har et ansikt — TV2 Nyhetskanalens anker søndag — men husker ikke navnet, men vi husker hvorfor vi har det her: fordi det, i løpet av et innslag om den etter sigende kommende utdanningsmilliarden, klarer å stille følgende spørsmål til — hvem var det?, en eller annen universitetsrektor?, husker ikke — uansett, TV2 får ordet:
Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av 
