Et «grusomt talent» og «ledende monster» er på vei til Norge – i skikkelse av Vladimir Sorokin, den nye russiske litteraturens «enfant terrible» (alt dette ifølge litteraturkritikken). Sorokin er konseptualist, kvas-entusiast og såkalt kultforfatter, i hjemlandet anmeldt for spredning av pornografi og forfulgt av den Putin-servile ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen», men også akademisk hyllet og populærkulturelt omfavnet som c-kjendis og deltaker på russisk reality-tv.
Lenge så det ut til at Sorokin skulle få en gjesteopptreden i Skal vi danse, men i stedet kulminerer norgesbesøket i tradisjonelle «bokbad» ved h.h.vis Logen i Bergen og Litteraturhuset i Oslo. Fett nok. I vestlandshovedstaden intervjues han av Ingunn Lunde og Martin Knudsen onsdag 4/11 kl. 19.15; her øst for fjellan skal Knut Hoem friske opp sin gamle skolerussisk torsdag 5/11 kl. 20.00. Fri éntre begge kvelder.
Den ytre foranledning for besøket er vår oversettelse av Køen, Sorokins debutroman fra 1985. Dessuten er det i høst 20 år siden Muren falt. Sorokin var i DDR da det skjedde, og har sitt å si om dette og mangt. Vi gleder oss.
Tid og sted: Søndag 11. oktober, Vallerveien, Bærum Katten var: Kosesjuk, flørtete, haleviftende Mulig navn: Wendy Mulig gjengtilknytning: Rotary Favorittbok: Johann Borgen: Lillelord Sist lest: Håkan Nesser: Menneske uten hund
«Den vanskelige andreboka» er det noe som heter i journalistikken og forleggeriet, og det viser til de store problemene en skjønnlitterær forfatter kan oppleve med å fortsette skrivingen etter at han eller hun har fått sitt første verk publisert. Linn Strømsborg, en av Flammes tre debutanter av året, har med sin nye boksingel, Øya, gjort kål på denne påståtte og tidvis påviselige vanskeligheten på rekordtid. Ikke før har blekket tørket på sidene til og prislappene blitt pillet av omslaget på debuten Roskilde, før Øya altså er klar det lesende, musikkelskende folk. Sånn er festivalsesongen, ikke sant? Det går unna. Så om du var i Middelalderparken i år kan det alltids hende at Linn så deg et sted i folkehavet eller dokøa eller vannspeilet og oversatte oppsynet ditt til prosa. Bare en måte å finne ut det på. Mens alle oss som ikke var der kan glede oss over enda et (lite) kapittel i Roskildegjengens festivalliv. Sandra, Stian, Therese og et par til. Våte frokoster blir det, avtalte konserter og plutselige gjensyn. Lydsporet til tusenvis av liv.
Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang:Ridley Scotts Gladiator (2000)
Når jeg tar den enkleste utveien, når jeg gir opp og legger meg etter en uutholdelig dag, hender det at jeg får denne tanken i hodet: Ro, tenker jeg, tenk på ro, bare skyv alt unna og tenk på ro. Jeg lukker øynene, puster tyngre, og stort sett framkaller jeg det samme bildet: Jeg befinner meg i en uendelig hveteåker, sola så sterk at det hele får en gyllen dimensjon, gjenskinn i hvert enkelt hveteaks, noe guddommelig, et slags paradis. Jeg flyter rolig gjennom åkeren, fingrene mine rører forsiktig ved hveteaksene, jeg slapper av og er overbevist om at jeg i løpet av noen sekunder vil sovne.
Men: På et eller annet tidspunkt, det slår aldri feil, går det opp for meg at dette er en scene i Gladiator. Dette er på ingen måte min egen erindring, men en gjort av filmens hovedperson Maximus, spilt av Russel Crowe. Og i dette øyeblikket, når jeg innser at jeg nok en gang har innbilt meg at jeg drømmer tilbake til et førmoderne gårdsliv sammen med kone og barn, ja, for i horisonten av hveteåkeren står nemlig dette og venter på meg, da … ja, da ler jeg nokså pinlig berørt for meg selv. Men var det ikke dit jeg ville? Jo. Nei. Nei! Jo!
Vi satt en gång på Hydra medan natten föll och till slut blev helt svart omkring oss. Då sa Leonard: «När jag sjöng på Isle of White var jag så påtänd att jag inte visste var jag befann mig.» «Men du fixade det ju», sa jag. «Tack vare The Army», sa L. Vågorna rullade in och vi var höga på LSD. «Du älskar fortfarande den där kvinnan,» sa Leonard, «Jag försöker låta bli,» sa jag. «Kan du tänka dig,» sa Leonard, «att jag hatar mina barns mor. Hon lurade mig och jag känner mig fortfarande lurad.»
Vi satt tysta en lång stund.
På det tidiga åttiotalet var Hydra fortfarande en relativit trivsam plats. Det gick att bo och äta billigt och ingen brydde sig särskilt om sådana som Leonard Cohen, eller mig för den delen. Vi kunde göra ungefär vad vi ville. Vi gick till Bill’s Bar och drack, sedan gick vi till Antonio’s och drack och det brukade sluta i hamnen, längst ut till höger, med någon form av drog och ett paket cigaretter. «One day I will write a book about you, Leonard,» sa jag. «You do that, Peter, you do that,» sa Leonard och gav mig en kyss.
Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:
Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.
Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:
Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.
For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».
Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.
Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er reklame.
Siden «omdømmebygging» og «verdiskapning» i dag er blitt synonymer (grunnet god omdømmebygging av omdømmebyggerne selv), er det åpenbart et dårlig klima for å bedrive seriøs kritikk av markedsføring overhodet. Derfor er det også symptomatisk, at når Radioselskapet på P2 forrige onsdag skulle se «kritisk» på fenomenet «viral markedsføring», inviterte de Kristian Bye, «daglig leder for Norges største interaktive byrå Apt», og Tor W. Andreassen, markedsføringsprofessor fra BI. Byes rolle var å snakke om hvor «engasjerende» viral markedsføring kunne være. Professoren derimot, var «litt skeptisk» til at «forbrukerne» kanskje ikke kjente til avsenderen (og dermed intensjonene) til det de spredde rundt, og påpekte at det var snakk om både etikk og moral (slik Jagland i Søndagsavisa på samme kanal påpekte at et lavendelbad med et glass rødvin etter fem mil på ski i marka ikke bare var beroligende … det var også avslappende).
«Panelet» gir et fint bilde av hvilke posisjoner det er mulig å forestille seg i dagens fraværende reklamedebatt: Enten er man ung og kreativ og snakker om det engasjerende potensialet i brukernes interaksjon, eller man er eldre og mer konservativ, og snakker om det «moralske ansvaret» man har ovenfor forbrukerne når man lager reklamekampanjer.
Siden debuten med diktsamlinga Start i 1983 har Frode Grytten, store novelle– og romansuksesser til tross, titt og ofte beklaget at han ikke ble poet. Eller sanger. Men så, eller nå, eller akkurat nå, skjer det altså igjen: Frode Grytten og dikt og papir: i Flamme Forlags nye boksingel Norge og andre dikt, hvor «tittelsporet» er henta fra Det norske huset – resten nyskrevet. Vi spurte poeten om hvordan det føltes å se dikt på omslaget sitt igjen.
Frode Grytten: – Ja, dikt! Hm. Det var ikkje meininga, altså. Men arbeidet med Det norske huset gjorde at eg turte å skrive noko som likna på dikt, i det minste, leiken og sjangerrøret gjorde det mindre skummelt. Eg bygde ned forventningspresset til meg sjølv ved å skyve det grafiske foran meg. Så brått kom desse tekstane jumpande opp bakken til meg. Men dikt? Nei, eg veit ikkje, eg. Eg er framleis ein fuskar i diktfaget. Eg kjem til å halde meg til prosaen framover. Normalprosamannen, det er meg det.
Uanfektet av verdens dummeste «kunstdebatt» (eller nettopp i et forsøk på å kvalifisere diskusjonen?) åpner OCA i kveld en utstilling av originalmanuskriptet til Sol LeWitts «Sentences on Conceptual Art». Artikkelen ble første gang publisert i magasinet 0 to 9, redigert av Vito Acconci og Bernadette Mayer, vinteren 1969. Vi aner ikke om det påpekes i utstillingen, men et morsomt sidepoeng er at redaktør Acconci – selv poet og performancekunstner – opprinnelig lot LeWitts artikkel utsettes for et konseptuelt stunt: I det aktuelle nummeret av 0 to 9 gjennomførte han en rekke «word transfers», hvor han flyttet det siste ordet i bidragsyternes tekster nederst på sida og presenterte det som sitt eget verk. I LeWitts artikkel isolerte han følgelig ordet «art» (fra sistesetningen «These sentences comment on art but are not art»), og satte inn følgende note nederst i høyre hjørne:
——————
moving art
– V.H.A.
——————
Snedig, heh? Nåja. Filosof Peter Osborne vil i kveld kl. 19.00 holde et foredrag hvor han trekker paralleller mellom LeWitts sentenser og Friedrich Schlegels Athenaeum-fragmenter fra 1798–1800. Hvis du ikke rekker innom, kan du trøste deg med at det uansett er tanken som teller – ifølge konseptkunstens far er utførelsen «… a perfunctory affair».
Et «grusomt talent» og «ledende monster» er på vei til Norge – i skikkelse av Vladimir Sorokin, den nye russiske litteraturens «enfant terrible» (alt dette ifølge litteraturkritikken). Sorokin er konseptualist, kvas-entusiast og såkalt kultforfatter, i hjemlandet anmeldt for spredning av pornografi og forfulgt av den Putin-servile ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen», men også akademisk hyllet og populærkulturelt omfavnet som c-kjendis og deltaker på russisk reality-tv.
Vi satt en gång på Hydra medan natten föll och till slut blev helt svart omkring oss. Då sa Leonard: «När jag sjöng på Isle of White var jag så påtänd att jag inte visste var jag befann mig.» «Men du fixade det ju», sa jag. «Tack vare The Army», sa L. Vågorna rullade in och vi var höga på LSD. «Du älskar fortfarande den där kvinnan,» sa Leonard, «Jag försöker låta bli,» sa jag. «Kan du tänka dig,» sa Leonard, «att jag hatar mina barns mor. Hon lurade mig och jag känner mig fortfarande lurad.»
Backworld: The Devil’s Plaything
Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober: 
Uanfektet av verdens dummeste «kunstdebatt» (eller nettopp i et forsøk på å kvalifisere diskusjonen?) åpner 
