For en uke siden gikk den amerikanske forfatteren og musikeren Jim Carroll bort. Vi ba forfatter og musiker Per Ivar Martinsen, som også er Carrolls oversetter i Norge, skrive en nekrolog.

JIM CARROLL 1949 – 2009

Ved lesning av arbeidene til Jim Carroll er det fåfengt å sondere mellom mannen, myten og den streetwise dopmisbrukeren: gjorde han strøjobber for Warhol, var han løpergutt for Velvet Underground, kompisen til Ginsberg, elskeren til Patti Smith, og ikke minst, tror vi på hans selvbiografiske skildringer fra tidlige tenår i The Basketball Diaries?

Født med irske aner på Manhattan, fikk han status som tenåringslegende på bakgrunn av publiserte utdrag (bl.a. i The Paris Review) fra dagbøkene han skrev fra han var 12 til 16 år – den utbrente Jack Kerouac ga sitt bifall: «At 13 years of age, Jim Carroll writes better prose than 89 percent of the novelists working today …»

Carroll drømte om å etablere seg som poet, og debuterte med en tydelig Frank O’Hara-inspirert diktsamling, Organic Trains, utgitt av den 17 år gamle poeten selv i 1967. De snaut 500 eksemplarene inneholder 16 bråmodne dikt skrevet på lange, rastløse t-bane-turer på kryss & tvers gjennom New York City. I 1973 fikk 23 år gamle Carroll et litterært ry med den Pultizer-nominerte diktsamlingen Living At The Movies.

Les mer » 

Slavoj Zizek holdt foredrag på Museet for Samtidskunst i går – passende nok med Matias Faldbakkens utbrente bilvrak midt imot, som en verdig opponent (riktignok taus, men Zizek snakket så lenge at det uansett ikke ble tid til spørsmål fra salen). Mye er allerede sagt om slovenerens talent som entertainer, stand up-filosof, zappe-teoretiker etc. etc., og gårsdagens show levde sånn sett opp til forventningene. Zizek er genuint livlig, og engasjerende, og han «gir alt» på scenen – men i likhet med profesjonelle humorister har han en lei tendens til å gjenta seg selv. Han tar f.eks. ikke fem øre for å repetere blødmer fra sin 20 år gamle debutbok. Det er litt som å være på konsert med en gammel rockedinosaur: Man blir sittende og vente på den hiten, og den, og smiler i øm gjenkjennelse mer enn fordi det egentlig er så himla «gøy».

Men for all del, her fantes også nye momenter (holdt på å skrive: «sketsjer»). Det er forfriskende å møte en filosof som ikke bare leser Goethe og Melville, men som fortløpende gir seg i kast med samtidsfenomener som Kung Fu Panda og Jonathan Littells roman De velvillige. Sistnevnte er ellers et unntak – langt de fleste av Zizeks eksempler er plukket fra enten Hollywood eller den tidligere østblokken (inkl. Balkan), to ekstreme ytterpunkter i klodens etterkrigskultur. En tanke, derfor: Burde ikke denne fyren snart påspanderes et gjesteprofessorat i en av de skandinaviske hovedstedene? Se for deg den keitete, konfliktsky «sosialdemokratiske kroppen» (Solstad) på Zizeks disseksjonsbord. Empirigrunnlaget ville utvides betraktelig – vitserepertoaret likeså.

Ei nonne er ei kvinne som har viet seg til et liv i en kristen orden. Begrepet er mest forbundet med Den katolske kirke hvor man finner majoriteten av nonner, men det finnes også ortodokse, lutherske og anglikanske nonner. På norsk brukes ordet nonne ofte, også innen Den katolske kirke, om alle kvinner som har avlagt ordensløfter, mens man på andre språk i sterkere grad forbeholder det for de som lever et kontemplativt liv i kloster, til forskjell fra de som lever et apostolisk liv og kalles religiøse søstre eller bare søstre. Man kan finne begge former for religiøst liv innenfor en og samme orden, for eksempel hos Dominikanerordenen, som i Oslo har nonner i Lunden kloster, og søstre på Katarinahjemmet. Både nonner og andre søstre tiltales som søster, overhodet for et hus tiltales normalt som moder eller moder superior. Ordet nonne kommer av det latinske nonna, en hunkjønnsform av nonnus, dvs. munk, som opprinnelig var en tituleringsform for eldre personer. Nonna kunne også bety dadda på barnespråk. (Kilde: Wikipedia)

Dadda, altså. Eller pappa. Eller mamma. Eller hva du vil. Som er et av de første orda, fra det første språket, fra den gang verden var stor og uvirksom. Og Dikt fra ei nonne er på sett og vis det samme. Den er de første orda og det første språket til forfatter, bokhandler, superhelt, superskurk og levende legende Terje Thorsen. Den er en voksen manns debutsamling, en poesiens månelanding og forfatterens første steg. Det blir sniklansering av spetakkelet i Stavanger, på Kapittel, fredag kveld (for de som er der), og streit lansering (for alle andre sniker) på Tronsmo neste onsdag. Mer info om det etter hvert.

Det er lov å puste ut, folkens. Kultursektoren er fredet i fire nye år. Fire år – tenk bare hvor mange elitistiske, selvheklede lampeskjermer vi kan rekke å tre ned over hvermansens hode på den tida! Tanken er nesten til å få gåsehud av. En passende markering av valgseieren kunne f.eks. være en lør- eller søndagslig ekskursjon til Munch-museet på Tøyen; ikke for å studere maleriene (folkelighetsalarm!), men de temporært oppstilte pengeskap på plenen utenfor, hele 22 i tallet og ganske identiske (bortsett fra fargen på dørene). Kunstneren heter Lars Ø. Ramberg, verket heter La Distinction – du vet, etter boka til Bourdieu. Og dermed er en (kultur-)politisk fortolkning allerede antydet: Høyresida liker ikke «smaksdommere». Høyresida liker «verdier» (og bevaringen av dem). Men liker høyresida verdibevaring utstilt som «kunst»? We guess not.

Det er også mulig å lese verket som en kommentar til finanskrisa (oppstilt på lang, lang rekke får pengeskapene en viss likhet med gravstøtter, særlig sett bakfra, dvs. fra Finnmarksgata, dvs. fra gata hvor Rune G. vokste opp, og landsfader Einar G. regjerte landet), eller – kanskje enda morsommere – som en replikk til debatten om lokaliseringen av Munch-museet, hvor høyresida iherdig har argumentert for at kunstskatten «ikke er sikker nok på Tøyen» (grunn god nok til å etterforske angjeldende høyresiderepresentanter for medvirkning til tyveriet av «Skrik» og «Madonna», spør du oss).

Men framfor alt – politikk til side – stimulerer La Distinction lekedriften til barn i alle aldre. Tenk onkel Skrue, tenk Benny Bankboks, tenk David Toska. Klikk nedenfor for flere bilder.

Les mer » 

Det var vanskelig ikke å legge seg med knyttede never i natt, rød-grønt flertall til tross. Så mye å irritere seg over! Ai ai. Og da tenker vi ikke primært på Frps bitre utfall mot valgtaper Venstre – som visstnok ble «straffet» fordi «Lars» har markert avstand til «Siv» (selv er vi overbevist om at «Lars» først og fremst ble «straffet» for ikke å ha vært en trygg nok garantist mot Frp-regjering, jf. «Olas» gjentatte svik i Oslo-politikken). At Venstre går nedenom og hjem, er ellers ikke noe som burde frata radikale folk nattesøvnen: Forhåpentlig innvarsler Venstres undergang den endelige desintegrasjonen av det kronisk vinglete, Morgenblad-lesende småborgerskapet i byene, som tror at det å gå rundt og kalle seg «liberal»/«dannet»/«kosmopolitisk» i seg selv er et samfunnsomstyrtende forehavende.

Nei, valgnattas primære kilde til frustrasjon var Synovates valgdagsmåling (betalt av NRK og Dagbladet), som ga SV en knalloppslutning på 9,8 prosent, og Rødt ett mandat. For det gikk ikke lang tid før raddiser landet over satte juksesjampisen i halsen. En feilmargin på nesten fire prosent – hvordan er det M-U-L-I-G? Var alle Synovates utspørrere samla utenfor Sandaker videregående, eller hva? Spleisa dere på en maxitaxi? Hadde dere et statistikerparty å rekke inne i sentrum? Vi skal ikke kreve noens avgang, men en unnskyldning – og et forsøk på oppklaring – hadde vært på sin plass. Til gjengjeld skal vi pliktskyldigst sope opp restene av de knuste plasma-skjermene våre.

Du våkner etter ei lang natt og tenker på valget. Du tenker på det Kristin Halvorsen sa om at SVs tilbakegang skyldes den mest polariserende valgkamp og valgkampdekning noensinne i Norge og lurer på om hun ikke har et poeng. Har ikke dette valget vært tilnærma lik amerikanske politiske tilstander med en nesten utelukkende hvem-journalistikk i riksdekkende medier, heller enn en hva og hvorfor? At alle partier uten en opplagt statsministerkandidat går tilbake (sett bort fra Senterpartiets 0,1 prosentpoeng) later til å være svar nok.

Du tenker med forbløffelse på hvordan Siv Jensen, som har seriøse ambisjoner om å styre Norge en eller gang i overskuelig framtid, ikke nøler med å fornærme alle som ikke har stemt på henne. Fremskrittspartiet har 22,9% oppslutning, et historisk godt valg for partiet, og søker makt, samtidig som Jensen utroper FrPs velgere til de «tøffeste i landet» og de eneste som klarer å tenke selv. Hun sier altså at 73,1% av oss, inkludert Frp’s samarbeidspartner Høyre, ikke kan tenke selv. En ikke veldig samlende framtoning fra wanna-be-statsminister Jensen.

Les mer » 

TV-Journalist: Sov dårlig i går.
TV-Fotograf: Sov som en stein.
TVJ: Ja?
TVF: Ja, klart det.
TVJ: Lå oppe og leste Bruno K. Öijer.
TVF: Brutalt.
TVJ: Hm?
TVF: Brutalt. Høres brutalt ut.
TVJ: Neida. Bare noe han skrev. Om å ligge tett inntil hverandre. Om å kjenne…
TVF: Kjenne hva da?
TVJ: Ingenting. Glem det.
TVF: Åkei.
TVJ: Om at noen holder rundt deg i senga. Om å kjenne armene til noen som holder rundt deg.
TVF: Og?
TVJ: Ingenting. Jeg bare. Han bare skrev at fordi noen holder rundt deg på natta, når du ikke får sove og er redd, og dét gjør deg mindre redd, altså hvis det gjør deg mindre redd, at noen er der og holder rundt deg, og du skjønner at det er derfor du blir mindre redd, så har du forstått hva det vil si å…
TVF: Hva det vil si å?
TVJ: Ingenting. Hva det vil si å dø. Hva det vil si å leve med vissheten om at vi skal dø. Han skrev at å kjenne det, samtidig som du blir holdt, var som å ha plukket en fjær fra dødens drakt og…
TVF: Mhmmm.
TVJ: Og sveve over byen på den. Eller med den. Sveve over markene. Vektløse fordi vi endelig skjønner hva alt går ut på. Glem det. Hvem er det vi venter på her? Siv?
TVF: Nei, Kristin. Siv er senere.
TVJ: Åkei. Hvordan er hun i dag?
TVF: Siv?
TVJ: Kristin.
TVF: Som vanlig. Jovial. Sikkert sovet godt i natt.
TVJ: Kjeften.
TVF: Men svevde ikke. Hun var ikke vektløs. Definitivt ikke vektløs. Så absolutt beina på bakken. Dykkerbelte kanskje? Eller har hun ikke skjønt hva alt sammen går ut på ennå?
TVJ: Kjeften.

At David Foster Wallace var en beundrer av Roger Federer er, etter essayet «Federer as Religious Experience», ingen hemmelighet (essayet begynner forresten sånn: Almost anyone who loves tennis and follows the men’s tour on television has, over the last few years, had what might be termed Federer Moments. These are times, as you watch the young Swiss play, when the jaw drops and eyes protrude and sounds are made that bring spouses in from other rooms to see if you’re O.K.). Siste helg var det gode, gamle William Trevors tur til å trekke fram tennisstjerna, i et intervju med the Guardian sa han (om skriving):  «For meg er skrivinga et stort mysterium. Hvis jeg ikke opplevde det sånn så hadde det ikke vært bryet verdt. Ikke bare har jeg ingen anelse om hvordan det jeg skriver på skal slutte, jeg vet ikke engang hva de to neste setningene skal si. Det er ikke noe å analysere i det. Hvis en stor tennisspiller som Roger Federer skulle prøve å forstå hvorfor han er så god, så blir han bare dårligere. Noe skjedde med  ham for tolv måneder siden, han mista spillet sitt, men så kom han tilbake. Ingen kommentator har foreslått eller kommer til å foreslå at Federer vet hvorfor.» Et mysterium, altså. Et livslangt mysterium. Skitt.

Ytterst få kunstnere er i stand til å snakke intelligibelt om sine egne verker. Matias Faldbakken er et unntak. I ovenstående video samtaler han – nypomadert og relativt velformulert – med kurator Øystein Ustvedt om utstillingen Shocked into Abstraction, som stadig er å se på Museet for samtidskunst. Foruten å tilkjennegi sin reaksjon på denne avstemningen på VG-nett («Er Matias Faldbakkens verker verdt flere titalls tusen kroner?» – hvorpå 65,97% pr. i dag har svart: «Nei, dette er ikke noe å samle på!»), røper Faldbakken bl.a. at han begynte sin kunstneriske karriere som tegner, og at den nye utstillingen er komponert etter et prinsipp om anti-design: «Hovedsaken når det gjaldt installeringen av denne utstillingen var … at tingene kom innenfor dørene. Derfor den litt flyttelassaktige installeringen. Jeg pekte – den skal hit, den skal dit – og så er ting blitt stående der de ble plassert av montørene.»

Om vi forstår Faldbakken rett: Den generiske kunsten er likevel ganske mediumspesifikk, når det kommer til stykket – fordi «white-cuben er mediet», som han selv uttrykker det. Formalismen sniker seg inn bakveien, under dekke av «utstillingsdesign». Derfor betoningen av vilkårlighet, skjødesløshet. Skjønt «det tilfeldige» er som regel planlagt, på et eller annet nivå: Mitt favorittverk fra utstillingen er nettopp de grønne flisene bak Faldbakkens jakkeskuldre, hvor en stor, lyserød flekk nede ved gulvet bringer assosiasjoner til både gjengvold (blodspor?), Stopp Tagging-kampanjen og Rauschenbergs Erased de Kooning Drawing (1953). Verket kunne vært en ready-made, i den forstand at slike flekker er å se overalt i bybildet – som en slags halvt utvisket, halvt tilstedeværende «kunst» leserne av VG-nett garantert ikke ville samlet på.

Tid og sted: Søndag 6. september, Christies gate, Oslo
Katten var: Uinteressert, suveren, konge på haugen
Mulig navn: Teddy
Mulig gjengtilknytning: T-banden
Favorittbok: Snømannen, Jo Nesbø
Sist lest: Jenteloven, Annette Münch (skuff)