I gamle dager var vollgrava tenkt som en permanent beskyttelse mot barbarenes angrep utenfra. Viktige festninger og store slott var ofte, om ikke alltid, rammet inn av en slik. Med vann (åpenbart), gitterporter og vindebroer som basic. Krokodiller, kobraslanger og løver (!) for de litt mer avanserte. Sommerfugler, apekatter og kjempeekorn. Hvithaier, blekkspruter og sleipe steinvegger. Nå har Flamme, i samarbeid med Oslo kommune — tusen takk, Erling, synd du måtte gå av — begynt arbeidet med å grave ut sin egen. Vi skrur tilbake tida. Det måtte jo skje!? Krokodiller og slanger er på vei. Litt verre med løvene. Og sommerfugler får vente til sommeren. Hvithaier har vi byttet ut med blodigler og blekkspruter med rokker, isi pisi. Så om du går forbi og vindebroen er oppe, får du enten rope eller ringe eller kaste en stein på døra (bare ikke hopp uti!). Så tar vi det derfra.
Månedarkiv for september, 2009
Linn Strømsborgs debutbok Roskilde finner stadig nye fans i Sverige og Danmark såvel som moderlandet (for dem av dere som har veldig lyst på den men ikke råd akkurat nå kan den vinnes gjennom Roskildefestivalens egen romankonkurranse), og under her supplerer Linn leserne sine med en spilleliste skreddersydd Roskildelesing. For dem som har Spotify er det en smal sak å sette lista sammen, alle andre må kanskje være litt mer oppfinnsom, men den som vil får det alltids til. Finn frem penn og papir og Les mer.
Du ringer,
jeg sier det er godt å høre stemmen din.
Jeg har det bra.
Du spør om det er noe som plager meg.
Jeg sier at alt er fint.
Du spør om jeg er sikker.
Jeg sier at jeg trives.
Du spør om jeg er helt sikker.
Jeg sier at det er mange fine mennesker her, og at jeg er glad.
Du sier at det er dumt jeg er så langt unna,
og at du ikke vil at jeg skal være trist.
— dikt/fotografi av Victoria Hageselle Durnak.
En av de snedige følgene av «internettrevolusjonen» er at det ikke lenger er grunnlag for å hevde at et band er «for lite påaktet», «et ubeskrevet blad», «en underdog», etc, etc. Det er altså vanskelig å være «oppdager» – og praktisk talt umulig å påberope seg unikt liebhaberi for en «skjult skatt», rett og slett fordi ingen «skatter» lenger er «skjulte». Selv det smaleste musikalske prosjekt har potensial til å samle en tallrik fanskare via mp3-blogger og ulike nettfora. Connaisseuren er dermed dau. Grei skuring, for så vidt, og ingenting å sutre over.
I stedet for å påstå at Prefab Sprout «dessverre enn mindre påaktet» enn et annet relevant åttitallsband, The Smiths, kan denne musikkanbefalingen dermed gå rett til smaksdommen: Paddy McAloon er en bedre låtsnekker enn Morrissey. Så, der var det sagt. Ny plate er ute nå – Let’s Change the World with Music heter den (intet mindre). Ovenfor et gyldent øyeblikk fra den andre enden av karrieren. På ingen måte «a hidden gem», bare – du vet – veldig, veldig bra.
I går ettermiddag ble så Terje Thorsens Dikt fra ei nonne lansert på Tronsmo Bokhandel. Over kan de av dere som ble forhindret se noen akkompagnerte og levende bilder fra festen. Og under et utdrag fra et intervju med Terje i Dagsavisa, hvor Turid Larsen spør og TT legger ned loven:
Har du ambisjoner om å skrive mer?
– Nei!
Neinei, Terje, hva kan vel forlaget ditt si til det? Gratulerer, det var godt så lenge det varte.
Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang: Wong Kar-wais In the Mood for Love (2000).
Tittelen på denne filmen bør tas bokstavelig, jeg ser den når jeg er i den stemningen. En av de få, om ikke eneste, DVD-boksene som snakker til meg fra hylla hjemme i leiligheten. Situasjonen er alltid den samme: Jeg er alene når jeg ikke har lyst til å være alene, utenfor er det mørkt, og jeg ser ikke helt muligheten for å kontakte noen uten at det blir påtrengende, og dermed verre for meg selv. Jeg er ikke hysterisk, jeg klarer meg, det er fortsatt ikke ille nok til at jeg går drastisk til verks. Og da hører jeg stemmen, spørsmålet, ja, for den forholder seg til meg som et spørsmål før jeg setter den på: «Are you in the mood for love?», og i bekreftelsen forsvinner det, jeg er «In the Mood for Love». DVD-en tas ned fra hylla, jeg studerer coverbildet, mannen som står bak det litt drømmende rødlige skjæret fra en kvinne. Tenker på kjæresten min, at jeg har lyst til å ringe henne, men setter heller på filmen.
I ettermiddag blir det opplesing og lansering av debutsamlinga til Terje Thorsen på Terje Thorsens absoutte hjemmebane: Tronsmo bokhandel. Og alle som har sett mer enn 70 episoder av Seinfeld vet at hvem som helst som har lyst til å få snøret i bånn trenger hjemmebanefordelen. Så stikk innom klokka 17:00 i dag og se hvor langt snøret til Terje rekker. Du får deg sikkert ei kald flaske eller et romtemperert glass også, skal du se, bare du smisker litt med de rette folka.
Lansering: Terje Thorsen, Dikt fra ei nonne
Sted: Tronsmo bokhandel, Tullinløkka, Oslo
Tid: Onsdag, 17:00
Nyttige uttrykk å lære til den tid: «Dritbra, Terje!», «Du ruler, mann!», «Eat your heart out, Ted Berrigan!», «Jeg tar to eks!», «Gidder du å signere, eller?»
I dag runder den verdenskjente New Jersey-gutten seksti år og Flamme hilser til ham – og alle andre som føler de har råderett – med halt hevet hånd og ei god, gammel strofe:
Everybody needs a place to rest.
Everybody wants to have a home.
Don’t make no difference what nobody says.
Ain’t nobody like to be alone.
Ikke sant? Grattis, Bruce, ser deg på stadion.
I dag er det ti år siden den første episoden av TV-serien The West Wing ble sendt på amerikansk fjernsyn (jeg husker ikke i farta når den premierte her hjemme, kanskje året etter?), en av etter hvert mange TV-serier som på mange måter har forandret eller skjøvet god TV i det vi kan kalle litterær retning. Med flertydighet og plotutvikling og tredimensjonale karakterer og alt det der. Mannen som skapte serien, og skrev hovedparten av episodene de fire, fem første åra, heter Aaron Sorkin, den samme som skapte og skrev Sports Night (en litt streitere sitcom, med episoder på 20-21 minutter, men allikevel med mange av de samme kvalitetene) og som etter The West Wing lanserte Studio 60 on the Sunset Strip som dessverre ble kansellert etter bare én sesong (men la oss ikke rippe opp i det nå, det kan fort bli stygt). The West Wing var det, eller Presidenten som den heter på norsk, hvis første episode (piloten) altså ble lufta for første gang — men langt fra den siste — den 22. september, 1999. Den hengivne Sorkin-fan vet riktignok at mannen også, i sin tid, skrev manuset til filmen The American President (1995), med Michael Douglas som president og alenepappa, og at det var som et resultat av den at serien ble til (det fins sågar hele scener og replikker som Sorkin tok med seg fra filmen til flere av de første episodene, for eksempel «A Proportional Response»). Sorkin har sagt om serien at han ville — som narrer og historieforteller i tusen år før ham — fortelle om lederne i landet, det være seg presidenter, konger, prinser og hoff. Og at den store fordelen med TV vis-á-vis film er at han på TV kan hoppe forbi den faktiske hendelsen handlingen omfatter (en tale, en debatt, en stemmegivning, et militært angrep, hva som helst), eller inn like etter, og sånn slippe unne den plagsomme begynnelsen og den plagsomme slutten. Jeg kunne, sier Sorkin, utelukkende konsentrere meg om det som virkelig teller: midtpartiet: vilkår og konsekvenser. Så pell dere hjem, kjære venner og uvenner og nøytrale, i alle fall de av dere som har et par sesonger stående på hylla, og kjør noen episoder fra midt i mellom. Det er der det alltid skjer. Også i reprise.
Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er spillefilm.
Away We Go (regissert av Sam Mendes og skrevet av forfatterparet Vendela Vida og Dave Eggers, kjente for flere romaner og oppstarten av tidsskriftene McSweeney’s og The Believer i San Francisco) er en «indie-film». Dette forstås tjue minutter uti filmen, når den kvinnelige hovedpersonen går ut av den gamle bilen, mot det amerikanske åkerlandskap, mens en Ryan Adams-aktig sang fader inn. (Filmmusikken kan i sin helhet best beskrives som «Ryan Adams».) Hvis kriteriene for indie-film er unge, ressurssterke mennesker som «ikke finner seg helt til rette her i verden», men som til slutt «finner ut av det allikevel», mens de hører på «Ryan Adams», så kommer jeg på to indie-filmer til: Garden State og Lonesome Jim. Budskapet i disse tre filmene er det samme: Hjemmet er vårt eneste handlingsområde, og den eneste måten vi kan utgjøre en forskjell fra foreldregenerasjonen, er gjennom valg av klesstil. Indie-filmer (slik jeg altså forhåpentlig feilaktig har definert dem) forkler et konservativt budskap i en «progressiv stil».
Filmen følger paret Verona og Burt i starten av trettiåra som plutselig venter barn, og deretter legger ut på en reise rundt i Amerika for å finne ut hvor og hvordan de kan oppdra barnet. De besøker (etter min hukommelse) fire forskjellige familier som alle blir representanter for atypiske familietilværelser, og alle viser seg å være dårlige i forhold til den etablerte modellen. Vi møter de alkoholiserte foreldrene som ser på hundeløp og forsømmer barna, og det liberale venneparet i Montréal som adopterer barn fra alle verdenshjørner og tilsynelatende lever det perfekte Sound of Music-livet. (Noe vi lærer at de selvsagt ikke gjør; de er ulykkelige fordi de ikke kan føde sine egne barn, og de fører en ungdommelig livsstil over evne.)
