I søndagens The Guardian — som egentlig heter The Observer — får kunstentusiasten Charles Saatchi spørsmålet om hvem han tror som kommer til å bli fortsatt omtalt i kunstbøkene hundre år fram i tid. Saatchi svarer:
— General art books dated 2105 will be as brutal about editing the late 20th century as they are about almost all other centuries. Every artist other than Jackson Pollock, Andy Warhol, Donald Judd and Damien Hirst will be a footnote.
Som kanskje er ganske deprimerende, men antagelig spot on. Og det samme kan helt sikkert sies om bøker om for eksempel norsk litteratur i dag datert 2105. Fire får plass og resten fotnoter. Hvem er dine fire?
Flamme er glad i bøker og Flamme er glad i øl og Flamme er glad i å snakke om øl når vi leser og bøker når vi drikker. Med fulle skuldre og lavt hjerte, så klart. Her følger — som forhåpentligvis første kvinne i en lang, men ikke alt for lang, rekke menn og kvinner — Trude Marstein i ølprat med FF. Skål!
Siste nummer av hobbytidsskriftet Ulvedager inneholder en liten journalistisk sensasjon: Frank Landes e-postintervju med David Foster Wallace, opprinnelig gjort for Aftenposten, men – utrolig nok – aldri publisert i avisa, verken før eller etter Wallaces selvmord. Den ytre foranledning for intervjuet er Preben Jordals oversettelse av Oblivion (norsk tittel: Glemsel), som Lande tillater seg å stille et par konkrete spørsmål om. Hva handler boka om, f.eks.? Men da får han seg en på truten, gitt: «In Anglo-American criticism, the idea that an author’s intentions have anything to do with a story’s meaning is called the Intentional Fallacy; I have no idea whether Norwegians are familiar with this Fallacy …»
Selv om Wallace etter hvert modererer seg («I meant no offence re the Intentional Fallacy»), er reaksjonen mildt skuffende. Hvorfor lener «postmodernisten» Wallace seg på et over 60 år gammelt kritikkdogme, uløselig knyttet til den nykritiske lesepedagogikken, og dermed – like uløselig – til modernismen? Pussig. Til gjengjeld leverer han et langt mer sjenerøst svar på Landes spørsmål om den politiske situasjonen i USA. Stikkordet er «cancer» (intet mindre): «If I forget that I am but a small part of something larger, that in many cases the welfare of the larger organism comes before my own (since without that larger organism, I myself cannot survive), then I have become somewhat cancerous in my approach to life.»
Et relevant notabene PS til den norske valgkampen, dette, fra den andre siden av Atlanteren – og livet. Kjøp Ulvedager og les mer.
Hva hører forfattere på når de skriver? Nærværende spalte er en kontinuerlig dokumentasjon av nettopp dét. Nå er turen kommet til Monica Isakstuen Stavlund, som nyss har romandebutert med Avstand² (Tiden), og passende nok – vi tenker da på boktittelen – innleder sine svar med en smule meta-prat:
– For det første: Jeg har gruet meg litt til disse spørsmålene, som jeg tenkte ville komme en eller annen gang. Jeg har lest om hva andre forfattere hører på mens de skriver og tenkt at jeg blir nødt til å juge når min tur kommer. For jeg er jo en sånn som aller helst vil ha det helt, helt, helt … stille. Ikke en lyd skal det være i rommet når jeg skriver, og musikk på øret er utenkelig. Men så er det tiden mellom en skriveøkt og en annen. Den har vært fylt av musikk som skulle få meg opp eller ned – alt ettersom. Ok, her kommer det:
EPA: Blomster/Flowers (fra Blomster/Flowers, 2006)
– Da jeg flytta til Fredrikstad for 3 år siden, med det mål for øyet at jeg skulle skrive, var jeg samtidig nødt til å finne meg en sånn vanlig jobb. Jeg endte hos Griff Design, og der traff jeg Rune Østhagen som er vokalist i EPA. Gladbandet sitt, i alle fall gladskiva si, i alle fall gladlåta over alle gladlåter, nemlig «Blomster». Og siden jeg er av typen som hører samme sang om og om igjen, har jeg sikkert hørt på denne over 500 ganger. Rask hoderegning tilsier at den dermed har fulgt meg gjennom hele skriveprosessen og fått meg til å smile minst tre ganger i uka.
Fire debutanter på Flammes høstliste i år, samt en tobakksglad russer, en begjærlig danske, en lykkelig svenske og det sedvanlige singeldryss. Her får dere filmversjonen av spetakkelet, folkens. Vel bekomme. Og: god bokhøst.
Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er sport.
I løpet av forberedelsene, de 9,58 sekundene og minuttet etter Usain Bolts hundremeterrekord for noen dager siden, snakket NRK-kommentator Steinar Hoen to ganger om Bolts «markedsverdi», i tillegg til å påpeke at publikums billettinnkjøp hadde vært «vel verdt prisen», ettersom Bolt «leverte varene». Handelsmetaforene og markedsorienteringen ble dessuten ytterligere bekreftet av Bolts berømte til-værs-pekende armpositur, som både ble utført av ham selv og dessuten simulert som en vare på tribunen, i form av skumgummiarmer, «Bolt arms».
På Wikipedia kan man lese at Steinar Hoen etter høydehopperkarrieren har jobbet som aksjemegler og nå driver et investeringsfirma. Derfor var det ikke ex-idrettsutøveren (og europamesteren) som kommenterte på statskanalen, men investoren, som så åtte aksjer springe oppover hver sin bane og øke sin markedsverdi proporsjonalt med hastigheten.
Er kulturarbeiderne venstresidas svar på Stein Erik Hagen? Dvs.: Tilhører de en privilegert elite som helst bør utstyres med munnkurv, fordi de ellers kan komme til å skade den sosialistiske sak? Det virker nesten sånn, når man leser reaksjonene på oppropet «Kulturkampen» (fjollete navn) i gårsdagens DN og dagens KK. Ifølge valgforskerne er initiativet et durabelig selvskudd. «Blir det en kamp mobilisert av dem som tilhører den såkalte finkulturen, er dette ikke gunstig for de rødgrønne,» advarer Bernt Aardal. «Da vil bildet av at Frp er partiet for den vanlige kvinne og mann befeste seg ytterligere.»
Ikke overraskende vinner Aardals analyse gehør langt ut på venstrefløyen. Mange radikalere har jo selv et uavklart forhold til «finkulturen» (et tragisk etterslep fra ml-epoken). Dessuten forestiller man seg åpenbart en «Goebbels-effekt» i de lavere sosiale strata, altså at deler av arbeiderklassen «avsikrer sin pistol» så snart en kunstner tar ordet. Det siste er nok delvis sant (dessverre). Men dét betyr ikke at nasjonens kunstnere bør sperres inne i kjeller- og loftsboder til stortingsvalget er unnagjort. Stein Erik Hagen er og blir en uspiselig fisk, en selvfet multimilliardær med en dårlig sak. Kulturarbeiderne er nettopp arbeidere – med en velbegrunnet frykt for konsekvensene av et sterkt Frp. Skal de ikke få lov til å kjempe for sine egne arbeidsplasser akkurat som folk i andre sektorer? Når ble det god venstrepolitikk å ofre åndens arbeidere til fordel for, ja, håndens? Det høres nesten ut som kulturrevolusjonen all over again.
Nøkkelen til Frps suksess er kombinasjonen av kulturpopulisme og nyliberalisme. «Egalitarismen» i kulturpolitikken skal dekke over en nådeløs forskjellsdyrkelse i den økonomiske politikken. Men nettopp fordi det ene elementet betinger det andre, holder det ikke å prøve å «skifte tema» hver gang kulturpolitikk står på agendaen. Utfordringen er å formidle at Frps politikk ikke tjener arbeidere i noen sektor.
Ved en tilfeldighet kom vi over denne artikkeloverskriften på nettet: «Flytende ord. Digitalisering i norsk litteratur fra Jan Kjærstad til Ole-Petter Arneberg». Det viser seg at John Brumo, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved NTNU, har skrevet en såkalt «paper» om digitaliseringstematikk hos en del norske forfattere. Forskningsfunnene ble nylig lagt fram under årets NorLit sessions i Stockholm.
Men altså: Ole-Petter Arneberg? Vår egen Ole-Petter? OP, blant venner? Den samme OP som forsøkte å stange seg inn på Revolver her forleden, som en vilter småokse (uten synderlig hell)? Ja, han ja. Arneberg og Kjærstad – to mastetopper innen norsk dataprosa, ifølge akademia. Vi kunne ikke unngå å sende Brumo en begeistret e-post, og be ham utdype.
FF:Hva kvalifiserer denne unge slyngelen til en sammenligning med Jan Kjærstad? JB: De er grunnleggende ulike som forfattere, men deler viljen til å la den digitale virkeligheten bli skildret i sine tekster. Kjærstads Homo Falsus er trolig den første norske roman hvor digitale prosesser er en integrert del, både tematisk og formelt. Mens Kjærstads roman (fra 1984) er skrevet i en tid hvor denne teknologien var ny, spennende og truende, er Arneberg en «digital native», dvs. han har vokst opp med digitale teknologier. Selv om de ganske forskjelligartede tekstene i MEPÅNO indirekte forteller om velkjente tema som ensomhet, usikkerhet og identitetsproblemer, er formen preget av en fortrolighet med digital kultur som altså har muliggjort noen andre tekstuttrykk.
FF: Interessant. Kommer du til å jobbe mer med dette perspektivet? JB: Ja, jeg planlegger en bok om medier og modernisme, med lesninger av Obstfelder, Brekke, Fløgstad og noen til som belyser forholdet mellom litteratur og medieutvikling. Tesen er altså at det ligger en mediehistorie skjult i litteraturhistorien.
Tid og sted: Søndag 16. august, Valdresgata, Oslo Katten var: Uinteressert, lett på tå, vrang Mulig navn: Hermes Favorittbok: Ikke, Jan Erik Vold Sist lest: Ville ikke ut med det.
Vi skal ti år tilbake i tid. Til 1999. Vi skal til Freehold, New Jersey. Hjembyen til Bruce Springsteen. Som Bruce har kommet tilbake til etter alle disse åra. Og synger en sang. Synger sangen sin. Om Freehold. Hvor alt rulles opp. Fra fødsel til ungdom til første kyss og første øl og første gitar og første konsert og alt det der. Og det er det første kysset vi skriver om her. Sånn egentlig. Fordi Bruce outer hvem dama er. Han synger:
I got my first kiss at the YMCA-canteen on a friday night.
Maria Espinoza, baby, where are you tonight?
You were thirteen but way ahead of your time.
I walked home with a limp but I felt just fine.
That night in Freehold.
Fint, ikke sant? Men vi begynner å lure litt. For er det ikke noe kjent med det navnet? Maria Espinoza? Hun som jobba i Dagbladet? Som er i Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet nå. Gift med Tom Stalsberg. Gode Tom. Var det virkelig hun som hånglat med The Boss den gang da? Vi må spørre. Vi spør. Maria svarer.
Maria Brit Espinoza: Jeg skulle gjerne gitt Bruce Springsteen hans første kyss, men det var altså ikke jeg som hadde gleden av det. Har ikke hørt liveopptaket – men skal ile hjem og se om jeg finner det i hylla.
Akk, ja. Men det kunne vært. Og det er god trøst også i det. Som kunne vært. Som vi kan ile hjem til.
I søndagens The Guardian — som egentlig heter The Observer — får kunstentusiasten Charles Saatchi spørsmålet om hvem han tror som kommer til å bli fortsatt omtalt i kunstbøkene hundre år fram i tid. Saatchi svarer:
EPA: Blomster/Flowers (fra Blomster/Flowers, 2006)
Er kulturarbeiderne venstresidas svar på Stein Erik Hagen? Dvs.: Tilhører de en privilegert elite som helst bør utstyres med munnkurv, fordi de ellers kan komme til å skade den sosialistiske sak? Det virker nesten sånn, når man leser reaksjonene på oppropet 
