Britiske Zadie Smith var visstnok filmanmelder i tre måneder for kanskje tre år siden og på et gammalt lanseringsintervju gjort i Stockholm kom Flamme over denne kommentaren fra den lovende forfatteren om tida som kritiker: «It was a really good exercise. But I have to admit, after three months I couldn’t take it anymore. It was too much like a real job, I was completely stressed by it». Og det må man ikke være, det må vi prøve å unngå: stresset. La oss ta det med ro, heller. Og finne jobber som ikke ligner på jobber. Og leve liv som ikke ligner på andre liv.
Månedarkiv for juli, 2009
Gratulerer med dagen, Catherine, kunne vi skrevet og Kate Bush ville tatt det til seg, slik hun en gang tok det til seg, forteller hun, på vei til skolen (eller kanskje det var i skoleplanen?) da en gutt ropte bye, bye, Catherine og Kate snudde seg og svarte bye, bye, bare for å oppdage at gutten ropte til en annen jente like bak henne, jenta het Catherine. En annen gang, forteller hun, besvimte plutselig moren hennes, og faren måtte legge mora på sofaen og gi henne munn til munn og hjertemassasje (heter det det?), mens hun, altså mora, fortalte mora siden, allerede hadde forlatt kroppen sin og svevde like oppunder taket og så ned på ektemannens stadig mer desperate gjenopplivningsforsøk. Hva er det du holder på med, forsøkte hun å si til ham. Jeg har det helt fint her oppe. Så kom Kate inn i rommet, lille Kate, og moren falt tilbake i kroppen sin, tilbake til livet.
Og i dag er hun altså 51 år gammel, femti pluss en, og Flamme gratulerer fra bunnen av sjela og lanserer i samme sleng en boksingel — Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år — skrevet fritt etter utvalgte sanger signert Bush. Anne Oterholm er med, forfattersjefen, det samme er Brit Bildøen, Erlend Erichsen og Anna Kleiva. Knall saker.
You can come up on the boardwalk and just meet somebody like THAT. You know, in a split second. And it can turn into a serious relationship, like me and Janet. I met her a couple of weeks ago, but we hooked up tonight, together, and I’m probably gonna be with her for … the rest of the summer.
Men ikke for å si noe om fargen på draktene eller hvilke lag som opptråde som lag og hvilke som ikke gjorde det. Flamme så nok for få nok etapper til å mene noe fornuftig om sånt, men vi så den siste, vi så Paris, sjampisturen, hvor det skulle spurtes og oppsummeres. Og i løpet av disse to delene får TV2s kommentatorpar Paasche og Kaggestad en melding fra to 80 år gamle jenter som har sett hvert minutt, heter det, og hva skal de finne på nå som det er slutt? Paasche: «Dere får leve et år til!» Vi kunne ikke sagt det bedre. Lev et år til, folkens, så tar vi det derfra.
«I’ll never pause again, never stand still,/ Till either death hath closed these eyes of mine/ Or fortune given me measure of revenge,» sier Warwick i Shakespeares King Henry VI. Skumle ord. Som ofte faller meg inn i ledige stunder. Jeg har kanskje noen minutter til overs (til overs fra hva?) og tar meg kanskje en runde Pacman på Macen. Gode, gamle Pac. Og vet så klart, mens jeg spiser flyvende punktum med de mangefarvga spøkelsene i hælene, at de tar meg om jeg står stille. Det er derfor jeg aldri lar Pac stå stille. Stillstand er døden. Og kanskje, tenker jeg, har dataspillene, som et generasjonsdefinerende medium, fra Pacman den gang da (ca 1980) fram til Playstation 3 og alt det der i dag, bidratt til en stadig større bevegelsestrang og mobilitet blant oss mennesker? Kanskje tenker vi det samme om verden som vi gjør om spillet på skjermen: hvis vi stopper opp så dør vi. Er det sånn? Er det alltid videre som gjelder? Og er det ikke sånn haien har det? Må ikke den alltid være i bevegelse? Så er det kanskje det dataspillene liker å understreke: at vi er tobente haier, at vi er generasjon på generasjon menneskelig rovfisk. Get ready!
Det fins mange dikt om hunder. Wisława Szymborska har skrevet et spesielt hjerteskjærende et. Men dikt for hunder, til hunder – dikt som hunder kan forstå? Ikke fullt så mange. Skjønt det evig framsynte litteraturkollektivet Oulipo har selvsagt vært på saken. Problemstillingen ble tatt opp av grunnlegger François Le Lionnais under et møte 1. juli 1963:
… Le Lionnais foreslo deretter at man kunne skrive dikt som utelukkende anvender de menneskelige begrepene som kan bli forstått av forskjellige dyr. Slik ville det skapes dikt for hunder, kråker, rever, etc. Dikt kunne også skrives i en terminologi som er felles for flere arter. Le Lionnais luftet muligheten for å skrive dialoger mellom en sel og en bokfink, eller mellom en rev og en gresshoppe.
Forslaget er i liten grad tatt til følge, men i François Caradecs Veuillez trouver ci-inclus fra 1990 fins faktisk en egen seksjon med åtte dikt til navngitte hunder – «Poèmes pour chiens». Diktene inkorporerer den enkelte hundens navn på en måte som forblir skjult for det menneskelige øyet, men som oppfattes av hunden når strofene leses høyt. Et dikt til Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel Flush (som hun selv forærte opptil flere vers, og som Virginia Woolf seinere biograferte) kan følgelig se slik ut:
My mistress never slights me
When taking outdoor tea.
She brings sweet cake
For her sweet sake,
Rough, luscious bones for me.
Tok du den, di fillebikkje?
Så er altså huset som John Keats bodde i for alle disse åra siden, på Hampstead i London, gjenåpnet for publikum. Den som vil kan nå sitte i det samme vinduet hvor John en gang satt og kanskje høre den samme nattergalen og kanskje skrive det samme geniale diktet. Det er bare å hoppe på et fly eller tog eller båt. Ta gjerne med en boksingel. Det var en nattergal, ikke sant?
Så var fellesferien veldig godt i gang og ingen later til å være hjemme. Men høsten kommer, folkens, som vi vet, og den blir antageligvis en mellomting av deLillos’ «varme farger gjør meg øm og rar/ får meg til å forstå at døden er bra» og Dagbladets svineinfluensalammede Norge. Flamme tenker å ta det med ro i helga, finne oss en plett vi kan like og bla i gamle bilder. Bli med.
For et par dager siden var det 40 år siden de tre første menneskene gikk på månen. President John F. Kennedy kalte det rett nok et nasjonalt mål (to meet the following national goals) i sin «romtale» til den amerikanske kongressen holdt 25. mai, 1961: «I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the Moon and returning him safely to the Earth», men vi liker å tenke at hele verden var med, ikke sant? Before this decade is out, sa han også, før tiåret er omme, og NASA leverte altså varene, på det berømte kusehåret mer eller mindre, den 21. juli, 1969. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. I samme anledning har Buzz Aldrin sluppet selvbiografien Magnificent Desolation: The Long Journey Home from the Moon, og hvem mer naturlig i vår norske samtid å spørre om den enn Johan Harstad? Som ga ut Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet? i 2006. Har du lest den nye boka til Buzz, Johan?
JH: Har ikke lest den, usikker på om jeg kommer til å gjøre det. Fra beskrivelsen av den ser den ut til å gå i det samme som to av de tidligere selvbiografiene hans, Return to Earth og Reaching For the Moon, så det kan være jeg hopper over denne, ja.
FF: … men du har ikke glemt gutten?
JH: Han er ikke glemt, vanskelig det, men jeg brukte flere år på å lese alt jeg kom over om ham, så gjennom timevis av dokumentarer og intervjuer og leste gamle avisportretter og det som verre var, så jeg fikk behov for en pause.
