Historien om deg og meg er en slags invertert versjon av Fucking Åmål. Det ene en dokumentar, det andre en fiksjonsfilm – begge forteller om to stupforelska jenter som stenger seg inne på et toalett. Bare at kronologien er omvendt: Når livet selv har regien, kommer det amorøse klimakset først, deretter alle problemene. For eksempel viser det seg snart at Kimmi har en samboer, mens Emmeline har – som hun lakonisk uttrykker det – «mann og barn». I en spesielt hjerteskjærende scene rundt 17:20 kommer babyen krypende opp i senga mens mor fortsetter å utgyte seg om sine kjærlighetsproblemer. Rundt 23:20 lar Emmeline kameraet gå mens hennes eget moderlige opphav freser gjennom telefonrøret at sex mellom to kvinner er «disgusting».

Dokumentarfilmen til Kimmi Behrens og Emmeline Berglund mottok hedersprisen under helgas utdeling av Gullkalven 2009. Også dét et paradoks: Mens medelevene ved Westerdals snekret annonser for Freia, DnB Nor og Osram sparepærer, valgte Kimmi og Emmeline å lage reklame for et produkt som ikke kan kjøpes for penger. Det er en gammel og uttværa historie, ja visst, men fy flate som vi tåler å høre den én gang til.

La TV3s reality-tilbud seile sin egen sjø i kveld – se Historien om deg og meg her.

For et par uker siden ga Agnes Ravatn ut boka Stillstand, en artikkelserie tidligere publisert i Dag og Tid hvor Ravatn oppsøker steder hvor ingenting skjer, hvor hverdagen kan, for dem som er glad i Petter Dass, skrives med både stor H og stor V. Stillstandsteder, kunne man også sagt. Så klart. Og hva kan man finne på ut sånne steder? Hva skjer med verden når den  er i gangfart? Sittefart? Det får den nesten lese boka som vil finne helt ut av, under her kan du lese noen spørsmål og svar Flamme og AR imellom.

FF: Las du mykje zenbuddhisme før du gjorde desse reportasjane?
AR: Nei, men eg hadde akkurat fått ny mobiltelefon som eg kunne sjekke e-post på, og dette dreiv eg mykje med, hugsar eg.

FF: Koss forstår du ordet ingenting?
AR: Det er litt situasjonsavhengig. Men det som iallfall er sikkert, er at ingenting også er noko, og dermed ikkje ingenting.

Les mer » 

Det har vært mye mas om de blodige sluttscenene i Lars von Triers Antichrist, som visstnok fikk Dagblad-journalist Gjermund Jappée til å BESVIME under pressevisningen i Cannes (selv om Jappée kjapt harpunerte sin egen vinkling ved å tilføye at han «bare hadde rukket å spise en bagett det siste døgnet»). Mon tro, da, hvordan den tapre kulturskribent ville ha reagert på 2 dikt om modernitet av Álvaro de Campos (alias Fernando Pessoa)? Knuste testikler er nemlig bare barnemat mot de pinslene Campos utmaler i «Triumfode» og «Maritim ode». I førstnevnte drømmer dikter-jeget om å bli kasta inn i fyrkjeler og tranchert av passerende tog; i sistnevnte fantaserer han om «å vere, i min passive kropp, alle kvinners kvinne/ som vart valdteken, drepen, lemlesta, skoren opp av piratane!».

Slikt bør selvsagt ikke leses på tom mage. Men hva betyr seksualvolden hos Campos? Og hvordan går det an å bli penetrert av selve, eh, moderniteten? Vi slo av en e-postprat med gjendikter Øystein Vidnes, som har grublet over slike spørsmål i en årrekke.

FF: Hvordan vil du karakterisere Campos’ seksualitet i disse diktene, Øystein?
ØV: Ja, kva skal vi kalle det? På den eine sida er det naturlegvis ei form for masochisme, men denne masochismen er meir enn berre seksuell. Campos skriv om ønskjet om å bli «opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg». Han vil at alt skal trenge gjennom han. Som han skriv mot slutten av «Triumfode»: «Tidsalderen min er stempla på alle fakturaene,/ Og eg føler at alle brev frå alle kontor/ Burde vere adresserte til meg». Han vil vere der det foregår, han vil vere sjølve staden der det foregår. Han lengtar etter identitet, kunne ein seie, ikkje «sin eigen» identitet, men alle sin identitet, alt sin identitet. Han lengtar bokstavleg talt etter å vere identisk med alt, og han dreg det endå lenger: For å oppfylle sin eigen lengt, skriv han, ville han «måtte vere Gud, Guden til ei motsett tru,/ Ein monstrøs og satanistisk Gud, ein Gud for ein blodets panteisme».

Les mer » 

Er det slutt da? Er det over? Er jeg tappa og drukket opp, pissa ut og tørka bort? I helga snakka Mikey Rourke med The Guardian og sa følgende om åra før den nye suksessen med The Wrestler: «Jeg gjorde ikke en dritt på 15 år. Jeg bodde i ei billig leilighet. Jeg hadde en Mini Cooper, men jeg hadde ikke råd til bensin.» Men over var det ikke. Fortsatt noe å gjøre. Fortsatt håp. Bare man har utholdenhet. Av samme hvilket merke. Det er ingen sak å se tilbake på Mickey Rourke i Diner og tenke at det ikke blir bedre. Så kul som han var, og morsom, og talentfull. Og se den sveisen! Slips har han også. Men på trynet gikk det. På trynet går det med alle. Og det kan altså fort gå 15 år uten at en dritt skjer. Femten år uten en dritt før du er der igjen. Før du står der du var. Og verden sier: velkommen tilbake, gamlefar. Kjekt å sjå deg.

«Jeg liker ikke at du tar med deg andre menn opp i senga,» sier Garp til kona i filmen (og sikkert også boka) Garp. Kona er skrivelærer ved universitetet og leser unge menns elendige noveller på sengekanten. Garp, forfatter også han, blir sjalu. Og greit nok det, ikke sant? Men så kommer jeg på en passasje fra essayet Guds finger, skrevet av Geir Gulliksen: «Se på et menneske som leser. Den som leser, og som er oppslukt av boken, er et menneske som gir seg over til en annen, et annet. Dermed er det også mulig for deg å oppleve sjalusi overfor litteraturen, fordi den du elsker gir seg over til en annen, til et annet, når du ser henne søke tilbake til boken med begjærlig interesse. Se på henne. Hun lar en annen, et annet, arbeide i seg.» Og da blir det litt farligere med en gang. Legg til at kona til Garp forførte en av disse usle, unge novellistene og vips er vi langt, langt utpå. Man skulle kanskje være litt forsiktig med å gi ut bøker? I alle fall tenke over hva slags skader vi kan hende påfører streite og skeive par landet over? Ufrivillig, men like fullt. Og — om ikke annet og i mangel av noe bedre — komme med en uforbeholden unnskyldning først som sist, til dem som måtte rammes i nær eller fjern framtid av ei ikke tilsikta Flammebok: Sorry, folkens, det var virkelig ikke meningen!

«It’s hard to wear a bass and not look cool. It’s like sitting in an Aston Martin,» påsto Blur-bassist Alex James i selvbiografien sin. Og det er vel sant nok. Men du trenger strengt tatt ikke noe strengeinstrument for å se kul ut – det holder med vanlig stripegenser, hestehale og et par eurytmi-triks plukka opp på Steinerskolen. Selv ikke fottøy er påkrevd, viser det seg.

Glass Candy spiller på Blå i kveld. Supportband er Desire – en nykomling som ærlig talt høres ut som en kloning av førstnevnte. Men dette er tilsikta og helt i tråd med filosofien til Italians Do It Better, skal vi tro deres felles produsent og knotteskruer Johnny Jewel: «Every release, every record cover, every band that’s added is an opportunity to solidify the concept of the label and to project the psychology of the label further.»

Tøft nok. Vi har forresten skrevet mer inngående om labelen før, her.

Alle trenger en venn iblant, synger som kjent den smått kontroversielle Elg, og FF slår herved et slag for de firbente vennene blant oss. De som, som regel, alltid er der. De som ber om alt og får alt, bør få alt i alle fall, fordi de også gir alt. Du vet. Og i anledning publikasjon av Haruki Murakamis nye roman, 1Q84, i Japan — folk skal ha gått bananas der borte; Harry Potter-tilstander, ifølge rapporter; roman til massene, finanskrise til tross — lar vi navnesøster Murakami slippe til med det hun liker aller best: mjau og kos.

Like før helga lanserte Flamme Forlag sin nye tematiske gjendiktningsserie på litteraturfestivalen i Lillehammer. En av de første tre ut er Michael Ondaatje, hvis 13 dikt om familien er gjendikta av Espen Stueland, også han poet så klart, men med ganske god rutine etter hvert på gjendiktning; vi spurte ham hvordan forholdet var mellom dikteren og gjendikteren i ham?

Espen Stueland: Good, good. De kan lære av hverandre. Har vært så heldig at alt jeg har gjendiktet har vært lystprega, eller igangsatt av meg selv (uber/unten/zwischen-ICH; med ett unntak, en erfaring som har styrket meg i troen på at det bare bør være overskuddsprega, lyst, skrive-, dikte- og leselyst, bak, unter, hinter)

FF: Hvordan vurderer du entusiasmen som ligger i gjendiktinga opp mot entusiasmen i streit skriving? Er det mer eller mindre den samme? Eller handler det også om andre ting?
ES: Den beste entusiasmen oppstår der den ikke er venta. Overalt og ingensteder. (Mener ikke å være kryptisk.)

FF: Hvordan vurderer du poeten Ondaatje sånn opp mot evigheten?
ES: Jeg skal høre med evigheten. Vent litt, bare.
(… … …)
– Ja. Det går helt fint. Jeg holder linja.
(… … …)
(… … …)
[pausemusikk] (fy f……………………)
(… … …)
(… … …)
– Ja, fortsatt. Okey!
(… … …)
– Ja. Jeg er her. Men …
(… … …)
– Det gjaldt Ondaatje … Ondaatje!
[her ble samtalen brutt. Det koster 599 kroner minuttet og jeg tror kredittkortet går i manko.]

Michael Ondaatjes 13 dikt om familien, gjendikta av Espen Stueland, kan, for dem som vil, leses mer om og bestilles her. De to andre første bøkene i gjendiktningsserien her og her.

De tre første titlene i Flammes gjendiktningsserie er nå lagt ut for salg. Én bok koster kr. 149; bestiller du samtlige her fra nettsida får du dem for kr. 395 – altså tre bøker til prisen av (knaste knaste) … to komma sekstifem. Tilbudet gjelder så lenge sola skinner. Bestill her, her eller her.

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting.

Jan Erik Vold kaller juni «hvit». En provokasjon, nesten – for er ikke januar den hvite måneden her til lands? Og poeten kaller juni «mild», enda generasjoner av norske skolebarn har lært seg å synge «kom mai, du skjønne milde». Ordvalget er kontraintuitivt, men Volds penn overbeviser oss: Klart juni er hvit. Klart juni er mild. «Juni-diktet» – en tekstskulptur som løser seg opp foran øynene dine mens du betrakter den.