Gode historier: verden er full av dem. Litteraturen er full av dem. Vi er ikke nødvendigvis like fulle av dem — vi har som regel noen få, til bruk og gjenbruk, men ikke like mange — og derfor tar vi i bruk verden, derfor tyr vi til litteraturen. Grei ordning det. Og en av disse historiene jeg tyr til i ny og ne, når det blir for varmt, eller for kaldt, eller for ingenting, er ei Lars Saabye Christensen forteller, om Olav Angell, i boka Angell 2002 (Gyldendal, 2002), om den gangen Saabye Christensen debuterte og fikk uventa drikkehjelp på forlagets (Cappelen) julebord av Olav Angell (en høy mann med ei rød flaske). De blir alvorlig snydens (såpass at LSC ikke husker et ord av de snakker om over glassene) og tar følge hjemover. Mesteren og debutanten. Og det er her , på hjemveien, at mesteren, at Olav Angell, går på trynet. Bokstavelig talt. Faller forover i snøen med hendene i frakkelommene. SMÆKK. Blod siler. Det ser alvorlig ut. Og en misforståelse oppstår: LSC må i politibil idet OA legges i sykebil. «De tror jeg har slått ham ned.»
Det var noe Boy George sa om Michael Jackson i – eller blir det til? – The Observer på søndag, han sa at vi alle likte de ville historiene som sirkulerte om at MJ sov i et oksygentelt og så videre, men jeg lurte også hele tiden på, sa han, om han hadde det bra, om han var særlig lykkelig, om noen tok ordentlig vare på ham: «To have Uri Geller as his only spokesperson at the end was quite depressing. I’m not being bitchy but he deserved better.» Og ja, gjorde han ikke det? Jeg kjenner for så vidt ikke Uri Geller og han kan være verdens beste talsmann og kompis, men samtidig tenker jeg det samme som Boy her: vi fortjener bedre. Vi fortjener gamle venner, livsledsagere og familie. Den slags.
Derfor, til ære for Popkongen som gikk bort sist torsdag, blåser FF støvet av en drikkelek som vi først kom over på konsert med skotske Arab Strap på Blå. De hadde pimpet hele ettermiddagen, fikk vi høre, og dét på følgende vis: Du kjøper et par kasser pils, finner fram bunken med Michael Jackson–plater fra hylla og for hver gang MJ synger hiii-heee innimellom strofene og versene sine: en god klunk fra glasset eller flaska. Arab Strap hadde begynte med «Black or White» og var fine i farta allerede halvveis. Hiii-heee.
Flamme er på ferie på øyer og kyster og prøver, som alle andre, å finne seg et svalt sted i sola. Det er ikke alltid like lett. Fortsatt god sommer, kamerater!
To Heaven by Water heter den nye romanen til Justin Cartwright og i den et sted skriver han om det han (med rette?) kaller den rastløse tida vi lever i: «And this may be one of the defining characteristics of our restless age, that all of us believe our lives could have been better or different.» Og selv for en sunnmøring i midlertidig utlendighet — i sola i en av Frankrikes gamle sjørøverbyer — høres det sant, så sant, så alt for sant ut. Så sant at det kanskje ikke er det? Jo. Nei. Vet ikke.
Okei, nå kan det bli litt stille her en stund framover. I uke 26 stenger vi kontoret for å finne – du vet – that summer feeling. De duse fargene. Det drømmende blikket. Tygg et strå og heng deg på. Vi reiser med Air France.
I Fernando Pessoas myteomspunne koffert fins også, etter sigende, en omfattende samling brev utvekslet med den britiske okkultisten, poeten, fjellklatreren og spionen Aleister Crowley (1875–1947). Sistnevnte gjestet Lisboa i 1930, og de to vennene lot seg avbilde mens de spilte sjakk på et lokalt etablissement. Under oppholdet fikk Crowley det for seg at han skulle feike selvmord, antakelig for å slippe unna en avvist elskerinne: Han etterlot sigarettetuiet sitt og et håndskrevet selvmordsbrev på en klippe nær feriebyen Cascais, og dukket først opp i Berlin noen uker seinere. Pessoa lot seg inspirere til å skrive en roman basert på tildragelsen, titulert Boca do Inferno, som riktignok aldri ble fullført.
Hva slags forhold hadde Crowley og Pessoa? Og hvem vant sjakkpartiet? Svar får du på Tronsmo klokka 17.00 i ettermiddag. Gjendikter Øystein Vidnes tegner og forklarer. Vel møtt!
Vi har allerede reklamert litt for årets Gullkalv-vinner Historien om deg og meg. Filmens enkle, men eksplosive konsept er at Emmeline (Berglund) og Kimmi (Behrens) – som etter et kort, hysterisk-ekstatisk forhold ikke har snakket sammen på to måneder – bestemmer seg for å bekjenne seg til hvert sitt kamera, og bytte teiper etter en uke. Underveis får de ikke lov til å kommunisere seg imellom. Nedenfor har vi intervjuet de to regissørene etter nøyaktig samme prinsipp: Emmeline og Kimmi har fått likelydende spørsmål, og besvart dem hver for seg, øyensynlig uten juks.
FF:Like mye som en dokumentar er dette en slags filmatisert parterapi. Er filmens sterkeste drivkraft personlig eller profesjonell? Kimmi: Jeg vil si at filmens sterkeste drivkraft er personlig, uten tvil. Den var jo på en måte en del av studiet ved Westerdals, men hele ideen er vår. Vi hadde ingen baktanker med filmen, annet enn at vi selv skulle få noe ut av det, og selvfølgelig at den skulle være god nok til å få godkjent av læreren. Emmeline: Vi hadde fått i skoleoppgave å lage en dokumentar. Jeg er fra tidligere kjent for å elske personlige dokumentarer, så det var ikke veldig rart at jeg ville gjøre dette. Men, for min del var dette først og fremst personlig. Jeg ante ikke hva Kimmi følte og tenkte om ting, og trengte å vite en gang for alle om vi egentlig var to jenter som elsket hverandre, eller om jeg måtte gi slipp på henne. Jeg må ærlig innrømme at jeg dagdrømte om en happy ending, selv om det på det tidspunktet virket lite sannsynlig.
De hadde kulturkamp på 50-tallet også. Se bare hvor lumpent den kontaktsøkende studinen Geri (ovenfor) blir behandlet av datidas eksperter og smaksdommere. Er det rart hun et par tegneserieruter seinere befinner seg på en dekadent swingersklubb med fri flyt av sigaretter, drinker og, eh, tungekyss?
Geris dramatiske dannelsesberetning har tittelen «I Joined a Teen-age Sex Club», og ble i fullt alvor utgitt av Harvey Comics i 50-åra en gang. Les hele greia her. Fremskrittspartiet burde vurdere et opptrykk.
Leste forleden i Dagbladet at høgskolelektor Geir Zakariassen ønsker seg mer reality-tv på norskpensum, gjerne på bekostning av f.eks. Ibsen. Slike serier kan nemlig «by på intellektuelle utfordringer og tematisere viktige problemstillinger» i vel så stor grad som de gamle «honnørtekstene».
Vi har tenkt det samme som Zakariassen. Skal Flamme komme på pensum, må det bli via tv-mediet. Derfor legger vi i disse dager siste hånd på sujettet til vår egen reality-serie. Arbeidstittelen er «Vår nye Flamme», og vi synes selv vi har snekret et nokså originalt konsept. Opplegget blir omtrent sånn: Tolv unge mennesker kjemper om en praktikantstilling ved Flamme Forlag. I hver episode får deltakerne en ny forlagsrelatert utfordring – stifting av boksingler (hvem er raskest?), salgstelefoner til bokhandler (hvem pusher flest bøker til Notabene Surnadal?), manusbehandling (hvem skriver flest refusjoner på en time?). Ved arbeidsdagens slutt blir en deltaker stemt ut. Her er regien viktig: Evalueringen av den enkelte deltakers innsats må være egnet til å framprovosere krampegråt, panikkangst, intern splid eller oppbrakte aviskronikker om «brutaliseringen av arbeidslivet». I den grad forlagssjefene Wold & Haagensen ikke ser seg i stand til å gi slike tilbakemeldinger selv, vil man hente inn gjestedommere fra andre forlag – fra toppen av hodet: f.eks. Bjørn Smith-Simonsen.
Utvelgelsen av deltakere blir altavgjørende for seriens suksess. For å signalisere at forlagsbransjen i prinsippet er «en mulighetenes arena», liberal og «open-minded», må alle minoriteter (muslimer, homofile, tjukkaser, lesere av «smal» litteratur) være representert. Vi akter selvsagt ikke å la noen av disse vinne. Talent og arbeidsinnsats er i det hele tatt uvesentlig; gjennomgående vil serien belønne de av deltakerne som utmerker seg med intrigemakeri, sommerlig påkledning og «interessante» politiske holdninger. Seere med god oppdragelse vil dermed sitte klistret til tv-skjermen uke etter uke, dirrende av moralsk panikk: «Det skal ikke være mulig.» Seere med dårlig oppdragelse vil også sitte klistret, men i en tilstand av indre jubel.
Hva tror dere? Dette må da bli god knall? Watch your back, mr. Ibsen. Påmelding til nyflamme@tvnorge.no innen 1. august – legg ved fargefoto.
I spalta «Litterært soundtrack» bekjenner skjønnlitterære forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Jon Øystein Flink, aktuell med romanen Sex, død og ekteskap (Cappelen Damm), revolterer mot konseptet ved å nominere plater, ikke låter – en gest vi velger å repressivt tolerere. Ordet er ditt, barrikadestormer:
Leif Juster: Den få’kke du! (2005)
– Tuliattn-tei, sann. Ja da, alle nordmenn kjenner n’Leif, men flere burde se og sette seg inn i sangeren Juster. Kun han og han alene kan gaule «gitaristen la i vei med humpetittn-takt. Trompetittn gaula som en harahund på jakt. Tromma sa bompa og saksofon’ sa væææ, siddlidi siddlidi siddli våttn tattn tæææ» og ikke bare komme unna med det, men få det til å svinge noe inn i helvetes bra. Den få’kke du er en utsøkt og svær samling av Justers 78-plateinnspillinger, og lyden er knallgod. Når det gjelder Sex, død og ekteskap, så hørte jeg mye på denne cd-en før, under og etter skriveprosessen, men i likhet med Gammeldanskompisarna er denne musikken ikke nevnt direkte i boka. En oppmerksom leser vil likevel kunne finne et par vridde sitater her og der. Favorittlåt: «Hurraguttcharmøren».
To Heaven by Water heter den nye romanen til Justin Cartwright og i den et sted skriver han om det han (med rette?) kaller den rastløse tida vi lever i: «And this may be one of the defining characteristics of our restless age, that all of us believe our lives could have been better or different.» Og selv for en sunnmøring i midlertidig utlendighet — i sola i en av Frankrikes gamle sjørøverbyer — høres det sant, så sant, så alt for sant ut. Så sant at det kanskje ikke er det? Jo. Nei. Vet ikke.
Leif Juster: Den få’kke du! (2005)
