Vi er ikke blaserte. Ennå. Det er fortsatt like moro slash nervepirrende å få en kasse nye bøker inn på kontoret, signere på den krøllete leveringslista med budets evig defekte kulepenn, lete febrilsk etter kontorsaksa (hvor er du når vi trenger deg?), flerre opp plaststrips og gråteip og forsiktig, forsiktig løfte ut de første eksemplarene – viktig her å unngå fingermerker/sikleflekker! –, for så la øynene flakke nervøst over omslag, rygg, kolofon, deretter sidelangs på jakt etter trykkfeil, typografiske blundere, grumsete bildegjengivelse, feilpaginering, feilparkering, feilernæring etc. etc. (på dette tidspunktet pleier Haagensen skremme sin kollega med et utrop av typen «skrives Ondaatje med tre a-er?», så Wold kvepper til og nesten svelger sin egen tunge – slår heller aldri feil).
Ritualet ble gjentatt – punkt for punkt – i går ettermiddag. Denne gang med tre forskjellige bøker i eska, ergo tredoblet nervepirr:
F°31 – Michael Ondaatje: 13 dikt om familien, konsist gjendiktet av Espen Stueland.
F°32 – Álvaro de Campos / Fernando Pessoa: 2 dikt om modernitet, hysterisk gjendiktet av Øystein Vidnes.
F°33 – Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd, post-post-ironisk gjendiktet av Gunnhild Øyehaug.
Og barna framstår ganske velskapte, synes vi. Det dreier seg altså om tre første titlene i Flamme Forlags gjendiktningsserie – som lanseres på Lillehammer, Søndre Park, Paviljongen, fredag (i morgen!) kl. 16.00. Det blir opplesning ved Espen Stueland, Øystein Vidnes og superreserve Ragnfrid Trohaug. Sees der.
Hva har Steven Soderbergh, Current 93 og American Apparel til felles? Alle tre lanserer nye produkter i disse dager – henholdsvis en spillefilm (The Girlfriend Experience), ei plate (Aleph at Hallucinatory Mountain) og et klesplagg (disse rumpeløse, øh, strømpebuksene). Og samtlige prosjekter involverer Sasha Grey, en 21-årig hardpornostjerne som digger Squarepusher og leser Nietzsche, Brecht og Baudrillard.
Denne frk. Grey høres litt ut som en Abo Rasul-karakter, gjør hun ikke? Vi begynte å lure selv, særlig da vi oppdaget at hun også angir Situasjonistisk Internasjonale som inspirasjon på Myspace-sida si. Men detta ække kødd. Se bare hvor samvittighetsfullt folka på IMDb har oppdatert filmografien hennes (Sasha Grey’s Anatomy er allerede spilt inn, så der røyk den vitsen). Grey gikk inn i pornobransjen som 18-åring for å «utforske» sin egen seksualitet «i et trygt og kontrollert miljø», og har deretter skapt seg en karriere som ifølge The New York Times «has been distinguished both by the extremity of what she is willing to do and an unusual degree of intellectual seriousness about doing it» (researcherne i NYTimes har åpenbart hatt det kjekt på jobb de siste ukene).
Dels handler dette om halvgamle menns kåtskap, som vanlig. Men vi vet: Hipsterismen rapporteres dau. Pornobransjen erklærer seg halvdau. Ikke så underlig da, kanskje, at disse to gebrekkelige industriene forsøker å lene seg mot hverandre i blesten. Porno kan selge hipsterprodukter – hipsterisme kan selge pornoprodukter. Good thinking, Batman! Den politiske legitimeringen ligger allerede innbakt i Greys karakter, til middelklassepublikummets husvalelse: Hun er smart. Hun er «kunstner». Hun vet hva hun gjør. Å joda, her er opplyst falsk bevissthet i bøtter og spann – jf. gamle Sloterdijk: «To be intelligent and still perform one’s work, that is unhappy consciousness in its modernized form.»
Nevnte vi at Sasha setter pris på 30 år gammel skotsk maltwhisky? Coming up: et romanprosjekt med Ole Robert Sunde.
Flamme Forlag har, som de fleste andre, fulgt Cannes-festivalen på veldig god avstand gjennom aviser og tv-program og bitt seg merke i særlig én film som forhåpentligvis er på vei til Norge faderlig fort: Bright star av Jane Campion. En film om poeten John Keats, som døde bare 25 år gammel, og kjærlighetsforholdet hans til Fanny Brawne. Keats spilles av Ben Whishaw, Brawne av Abbie Cornish, og sistnevnte har sagt følgende om paret og filmen og tittelen på filmen: «De falt veldig for hverandre men fikk ikke lov å være sammen. Keats døde i alt for ung alder, men mot slutten skriver han, du vet, et dikt som heter Bright star som handler om hvor høyt han elsker Fanny. Jeg tror det jeg liker best ved det er at du faktisk kan kjenne smerten som ligger i det. Følelsen av at hun er hans absolutte favoritt i hele verden og at han elsker henne så høyt.»
Bright star, would I were stedfast as thou art—
Not in lone splendour hung aloft the night
And watching, with eternal lids apart,
Like nature’s patient, sleepless Eremite,
The moving waters at their priestlike task
Of pure ablution round earth’s human shores,
Or gazing on the new soft–fallen mask
Of snow upon the mountains and the moors—
No—yet still stedfast, still unchangeable,
Pillowed upon my fair love’s ripening breast,
To feel for ever its soft fall and swell,
Awake for ever in a sweet unrest,
Still, still to hear her tender-taken breath,
And so live ever—or else swoon in death.
Tidligere i år ga forresten Flamme Forlag ut en boksingel med noen av kjærlighetsbrevene og lappene fra Keats til Brawne. Den kan sees nærmere på og eventuelt bestilles her.
Forlagsvenn Peter Lindforss hilser Flammes lesere på en solrik mandag (av alle ting) med to nyskrevne dikt adressert sin mangeårige venn Leonard Cohen. Vel bekomme, folkens!
När jag ännu var nästan ung, reste jag till Grekland. Av skäl ännu inte förklarade, mötte jag en man jag alltid önskat möta. Han acceeptererade mig, som någon galning från Norr, och tog mig till sig. Jag kämpade med kärleken, han arbetade hela tiden. Han visste en del, som aldrig fallit mig in. Han var mycket snäll och älskvärd. Han sa: «Kom ihåg attt aldrig skada dig själv eller någon annan.» xxxxDet var ett klokt råd. Så jag åkte hem och gjorde tvårtemot. xxxxPrecis som det var tänkt.
När jag ännu var nästan ung, mötte jag en man som förändrade mitt liv. Ibland säger jag att han förstörde mitt liv, men det är inte sant. Ingenting av det här är sant. Vi råkar bara finnas till.
*
Det finns inte mycket att säga
Om vad som hände och inte hände
Att leva i fönekelse
är en vacker plats att vistas på
Sådana platser kallas för Ingenstans
Vi beger oss dit för sprit och mat och sex
Sedan går vi hem. Uppfyllda och tomma.
*
Og selv om Peter Lindforss åpenbart er en svenskskrivende poet er diktene til LC opprinnelig skrevet på engelsk og ligger under her i sin første form, for dem som vil se.
I lørdagsutgaven av Guardian Review sto det et fint essay om kunstneren Richard Long, som trolig har gjort mer for verdens munn- og fotmalere enn noen julekortaksjon. Long er riktignok høyst funksjonsfrisk, men har likevel valgt å lage kunst – såkalt Land art eller Earth art – ved hjelp av føttene. Et symptomatisk verk er «A Line Made by Walking» fra 1967, som han «malte» nettopp ved å bruke en duggfrisk engelsk gresslette som lerret, og sine egne joggeskosåler som, eh, pensel. I motsetning til så altfor mange menneskeskapte spor i landskapet, ble «A Line Made by Walking» utslettet av naturen i løpet av en dag eller to, og eksisterer nå kun som foto.
Verket bør nok forstås i lys av 60-tallskunstens intense fascinasjon for den rette linja, initiert av komponisten La Monte Youngs «Composition 1960 #10» (1960), som i sin helhet lød «Draw a straight line and follow it». En av de friskere oppfølgerne, ved siden av Longs vesle natursti, er Victor Burgins Photopath fra 1967–69, hvor kunstneren monterte digre, rektangulære svart-hvitt fotografier av gallerigulvet på gallerigulvet – slik at fotografiene framsto «perfectly congruent with their objects». Og ja, apropos: Forlaget Attåt gjorde forleden et opptrykk av Douglas Hueblers «The Line Above» (1970), som rett og slett består av en vertikal strek med bildeteksten «The line above is rotating on its axis at a speed of one revolution each day».
Lørdag formiddag, Oslo tinghus: forlagsvenn Linda har nettopp fått ja fra sin utvalgte Kristin, og Kristin fått ja fra sin utvalgte Linda. Like etter bar det til Rodeløkka og bryllupsfest med taler, dans, poesi og alt godt. Flamme gratulerer paret av hele sitt hjerte og tipper dette er begynnelsen på a beautiful marriage.
… byr ikke på pimp, men poesi. I dette tilfelle et raust utdrag fra Flukten fra Europa, boksingel nr. tre i en foreløpig navnløs trilogi. Om bare alle tappekraner brakte den samme trøst og husvalelse. Skallebank fikk vi heller ikke.
Det fins visstnok en komedie of sorts om en 40 år gammel jomfru som, skal sies, FF ikke har sett, men kom til å tenke på da monsterballaden Almost paradise ble spilt på en av våre riksdekkende radiokanaler i morges. Det som ble tenkt: hva er egentlig verst av å være jomfru på 40 eller en fan av monsterballader ved fylte 40? Å ha uskylden inntakt ved 40 kan vel ikke være så mye verre enn å brøle linjer som «I thought that dreams belonged to other men/ cause each time I got close they’d fall apart again» på kjøkkenet en tidlig morgen? Og man tenker videre at: disse monsterballadene: de er åpenbart skrevet for ungdom med innlevelsesevne og kjøpekraft, men tematikken er såkalt voksen (umulig kjærlighet, farlig begjær): og hva skal man da som voksen, en gang ungdom, tenke om det som blir meldt? Evig håpløshet, evig regn, evig motvind, flyktig dødsangst. Hva går det an å tenke om det som ikke bærer galt avsted? Er det ikke bedre da å bevare uskylden, folkens? Og koste monsterballadene inn under senga hvor de kanskje hører hjemme, og hvor de evner å skremme vettet av minst én voksen mann jeg kjenner ganske godt.
Den unge parisianske kokk og kokebokforfatter Clotilde Dusoulier, som også driver den populære matbloggen Chocolate & Zucchini, har ingen vansker med å forklare det gode liv for Flammes matkresne redaktører og lesere (kanskje ikke like kresen som frøken Dusoulier, men like fullt).
CD: For meg handler det gode liv om både en slags opprydding i og sortering av livets bestanddeler, samt at man konsentrerer seg om de enkle tinga som gjør en lykkelig. Og så, når du har fått til det, kan du spise de enkle tinga som gjør deg lykkelig, som for eksempel mørk sjokolade med sukrete pistasjnøtter, eller moden ost på hjemmelaga surdeigsbrød.
Bård Torgersens foreløpig navnløse singeltrilogi har latt seg avfyre som en tretrinnsrakett: I F°10, Bird imitator, beveget dikter-jeget seg i skytteltrafikk mellom terapeutens divan og hjemmets lune rede. I F°20 trasket han rundt på Grønland i Oslo, på jakt etter en illegal innvandrer som kunne fôre ham med noe smertestillende. Nå fullbyrdes trilogien med F°30, Flukten fra Europa – hvor dikter-jeget ganske riktig forlater kontinentet i en oppblåsbar gummibåt, liksom en baklengs-versjon av fluktruta til pillelangeren i Jens Bjelkes gate. Ikke dermed sagt at de tre bøkene har samme hovedperson; snarere dreier det seg vel om den samme mentaliteten – en selvforaktende, dypt pessimistisk livsanskuelse – installert i tre forskjellige mannsskikkelser.
F°30 lanseres på Robinet (Mariboes gate 7 a, Oslo) i kveld kl. 18.00. Bård kommer til å stille seg på en krakk bak en av tappekranene og lese høyt med sin mjuke baryton. Det blir fint.
Hva har Steven Soderbergh, Current 93 og American Apparel til felles? Alle tre lanserer nye produkter i disse dager – henholdsvis en spillefilm (
I lørdagsutgaven av Guardian Review sto det 
Det fins visstnok en komedie of sorts om en 
Den unge parisianske kokk og kokebokforfatter Clotilde Dusoulier, som også driver den populære matbloggen 
