Tatt fra et intervju gjort for noen måneder siden med skuespillerne Natalie Portman og Scarlett Johansson (fra da de lanserte filmen The other Boleyn girl):

Journalisten: Jeg hadde tenkt å spørre dere om f-ordet. Tenker dere på dere selv som unge feminister?

Både Johansson og Portman ler.

Journalisten: Det er kanskje et snuskete ord, jeg vet ikke?
Portman: Det er på en måte litt snuskete, ja.
Journalisten: Det er ikke spesielt sexy?
Portman: Nei.
Johansson: Jeg vet ikke … jeg mener … jeg vet ikke om … for min del er det slik at … jeg var heldig og vokste opp med ei, du vet, veldig sterk mor og eldre søster som var likedan, og jeg følte aldri at jeg måtte bevise noe for andre bare fordi jeg er ei jente. Og jeg vokste opp i New York hvor det er mange karrierekvinner og jeg følte aldri behovet for å knytte neven og rope FEMINISME RARARA!! Fordi alle sa liksom: du har muligheter, du er din egen person. Så jeg vil ikke nødvendigvis kalle meg selv feminist.
Portman: Ja, vi har nok begge vokst opp på måter som gjør at man kan dét for gitt, men dette er blitt en sak for meg for første gang i livet, egentlig, på grunn av presidentvalget. Nå som vi har en kvinne som stiller og hører alt det folk sier om henne, føler jeg meg for første gang som en feminist.

Det nye f-ordet er altså feminist. Ikke det litt mindre, mer vulgære ordet på fire bokstaver. Gir i så fall en ganske annen spin på Babybirds gamle rockelåt The F-word: «The f-word’s here/ But the f-word’s bad/ Cuss my mother/ And cuss my dad».

Vi hadde ærlig talt håpet på Norge rundt, men et innslag på Norge i dag er heller ikke å forakte. Klikk her for det endelige beviset på at Flamme er et allemannsforlag. (Litt skummel lue, Jens! Ellers folkelig innsats fra begge to.)

Frode Grytten og Jens Hauges uhyre stilige hybridbok Det norske huset lanseres altså i disse dager – turnébussen har foreløpig planlagt følgende stopp:

• Lørdag 18. april klokka 13.00: Opplesning og signering ved Frode Grytten på Norli Galleriet, Bergen.
• Tirsdag 21. april klokka 17.00: Opplesning og signering ved Frode Grytten på Tronsmo bokhandel, Oslo.

Boka er i handelen fra tidlig i neste uke, men kan med fordel forhåndsbestilles.

Ingenting er vel som gode lister? Her er får du en henta fra Susan Sontags dag- og notatbøker datert 1949, med litt av den tidas homseslang:

gay: «a gay boy», «a gay girl», «the gay kids»

straight (east), jam (west), normal (tourist): «he’s straight», «he’s very jam», «I lead a jam life», «a jam friend of mine», «I’m going normal»

«drag»: «be in drag», «go in drag», «a drag party»

«86»: «he 86’d me» (kaste ut, forvise fra et utested)

act «swishy», «I’m swishy tonight» (feminin, femi)
«I’m fruit for —» (jeg er gal etter)
the «head», the «john» (toalett)
T.S. (tough shit)
«he’s gay trade», «take it out in trade» (one-night stands)
«go commercial», «I’m going commercial» (gjøre noe for penger)
«get a (have a) head on» (få ereksjon)
«a chippie» (jente som liker one-night stands, ikke for penger)
«fall off the roof» (ha mensen)

Så hvem er du frukt etter? Eller heter det bananas på norsk? Som i «å være bananas etter krompen»? Og er du kanskje litt svisjete i dag? Eller ramla du av taket i går kveld? Og kanskje har protopunkebandet MC5s låt «Kick out the jams» fra 1969 fått ny betydning for noen av oss?

Fins det intellektuelle popmusikere? I Norge? Svenskene har The Tough Alliance, Karin Dreijer og Embassy. Vi har Röyksopp, Happy-Tom og … Morten Abel? Sistnevnte kvalifiseres fordi han i sin tid rappa en albumtittel fra T.S. Eliot. Høymodernisme, mann! Og pensum på engelsk VK1. Mens TTA hermer casuals-stil og sampler Debord. Rart svenskene ikke reiser en mur langs norskegrensa først som sist.

Og apropos The Embassy. Duoen gjorde nylig en «omvendt Radiohead» ved å legge ut kun tre – 3 – eksemplarer av sin nye singel til høystbydende på Ebay. Presseskrivet forklarer: Total inflation råder inom popmusiken idag, då den mångfaldigas och distribueras obegränsat genom datakopiering. Mot bakgrund av detta faktum släpper Service nu The Embassys nya singel You Tend To Forget på 12″ vinyl i tre exemplar, med artwork av Carl Hammoud.

Les mer » 

(Dagbladet.no): «Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske.»

Det er Erlend Røys (1943–2009), den kjente miljøforkjemperen og forfatteren, som sier dette i en kommentar fra det hinsidige. Dagbladets reporter kom i kontakt med Røys under en spiritistisk seanse på bakrommet til Human Rights Service tidligere denne uka.

Det er ikke mer enn to måneder siden Røys kollapset over en torskemiddag hjemme på Fagerborg. Nå befinner han seg etter eget utsagn «i himmerik». Der har han ikke tenkt å leve i stillhet.

– Sannheten er at hvis jeg ikke hadde vært død, kunne jeg ikke uttalt dette, sier Røys. Han er sterk kritisk til resten av venstresida, som han mener ikke evner å ta tak i problemet:
– Temaet innvandring er tabu i den norske offentligheten. Enhver form for islamkritikk blir forsøkt marginalisert. Det føles utrolig mye lettere å kritisere islam fra den andre siden.
– Du hevder at standpunktet ditt blir uglesett, men verdens suverene supermakt er åpenbart enig med deg?
– Bush var ikke særlig populær, var han? Men det var riktig å gå til krig mot islam. Først når muslimene dør, våger de å innrømme at de er enige med oss. Jeg har fått mange muslimske venner her oppe.
– Men hvorfor skal dagens mennesker lytte til de døde?
– Husk: Det er de beste som dør. Dessuten er vi flere enn dere.

(Takk til alle engasjerte deltagere i Erlend Røys-debatten så langt i dag! Dette er tydelig et emne som engasjerer. På grunn av manglende kapasitet til å moderere debattene i ettermiddag stenger vi dem for dagen, men fortsetter diskusjonen med og blant dere lesere i morgen. Mvh. vaktsjef/db.no)

Halve forlaget tilbrakte påska i et sommervarmt Berlin. Når han ikke spradet opp og ned Feurigstrasse eller åt kopiøse mengder Flammkuchen, snublet han f.eks. over en ganske snedig utstilling ved Kunst-Werke i Mitte, «Vorspannkino» kalt. Utstillingens tematikk er som skapt for pseudointellektuelle kafésamtaler utenfor Filmens Hus (elendig kafé, forresten): Hvilke åpningssekvenser er «best gjennom tidene», «mest nyskapende» og «sterkest medvirkende til sjangerens utvidelse»?

Vi snakker nemlig om en sjanger – ikke så mye innen filmmediet som innen feltet for billedkunst/grafisk design. Åpningssekvensen har ikke bare til oppgave å introdusere seerne for filmens univers; i løpet av to-tre minutter skal den også presentere navnene på et knippe mer eller mindre sentrale bidragsytere, fortrinnsvis v.h.a. tekst. Dermed blir regissøren ofte pent nødt til å tre et skritt til side, og vips er en ny profesjon født. Utstillingen ved Kunst-Werke gir mye plass til pioneren Saul Bass, som har designet fortekstene til bl.a. Grand Prix, Vertigo og Psycho (samt i nyere tid: Casino). En mulig (post-)moderne arvtaker er Kyle Cooper, som har spesialisert seg på thrillere (Mimic, Se7en, Dawn of the Dead).

Vår favoritt er likevel Jean-Luc Godards intro til Le Mépris, hvor åpningstitlene frekt nok blir opplest. Regissørens hevn over de grafiske designerne? Muligens. Og så savnet man en croissantsmulende Audrey Hepburn fra den morgenrøde åpningssekvensen til Breakfast at Tiffany’s. Ellers ingen anmerkninger. Bring denne utstillingen til Norge, snälla nån. (Eller legg ut flere av åpningssekvensene på YouTube.)

Påskekrimmen får de andre forlaga ta seg av. Det er nok av mordgåter i verden, tenker Flamme og deler heller ut gratis klemmer til dem som måtte trenge det. Fra tamilene utenfor Stortinget til de etterlatte fra jordskjelvet i Italia. Så blir vi litt mindre ensomme. Så blir vi litt mer. Er du glad? Er du trist? Er du gåen? Kom hit. La disse fine folka tar seg av deg. Noen av dem har rett nok nisselue på seg, men var det ikke sånn at jula varer helt til påske?

Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja. ble sniksluppet på Flammes ettårsfest 1. april. Her stiller vi forfatteren tre kjappe. Som blir til fire til slutt.

FF: Hvordan ble boka til?
SS: Boken ble til i februar, mens jeg ventet på å høre fra Cappelen Damm angående den nye romanen min. Sånn sett er den et resultat av perfekt timing: jeg hadde akkurat levert manus og gikk her og tråkket da Flamme minnet meg om muligheten av en boksingel, som vi jo hadde snakket såvidt om i høst en gang. Essayet ble skrevet på rastløshet og søvnløshet alene. Tre døgn. Og så kranglet jeg litt med dere om tittelen. Og så var det gjort.

FF: Er det meninga leserne skal ta deg på ordet og skille seg? Vil det gjøre deg mest fornøyd fra et — høhø — kunstnerisk ståsted?
SS: Ja. Forutsatt, selvfølgelig, at de gifter seg på nytt, og skiller seg på nytt, når det har gått litt tid!

FF: Kan du kanskje si litt mer om det fine bildet på side 2?
SS: Det er av meg og min eldste datter, som boken også er dedisert til. Det er hun som har tatt det, nå for litt siden, i et speil. Far og datter sammen, et lite monument over en engstelse som har vært stor, men som heldigvis er for nedadgående.

FF: Ellers noe du vil legge til …?
SS: At det er påfallende, hvordan vi ofte gifter oss og skiller oss av samme grunn. Vi gifter oss for å realisere våre drømmer. Og vi skiller oss for å realisere våre drømmer. Slik holder vi det gående. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei …

Les mer om utgivelsen her.

Den grønnøyde forlagskatten Murakami fylte ett år i går og her er noen levende bilder av jubilanten. Til toner og poplyrikk signert Randy Newman. Framført smått over the top av Megan Mullally. Men det tåler vi på en bursdag. Den følsomme lille jenta har ennå ikke gjort som sin navnebror Haruki, levert internasjonalt bestselgende romanmanus, men vi krysser fingrene for neste år. Tanjoubi omedetou! Eller noe sånt.

Torsdag i forrige uke – én dag etter Flammes fødselsdag – rundet Singelklubben 200 medlemmer. Forlagsredaktørene fikk dermed en unnskyldning for å opprettholde sin strenge brus-og-kake-diett i ytterligere 24 timer. Mannen som brøt den magiske grensa heter Anders Hestdalen, og har allerede – ganske på eget initiativ – infiltrert det norske forsvaret som Flamme-spion. En sak for Harald Stanghelle? På bildet ovenfor er han i full sving med å beise en granlegg (trolig en slags dekkoperasjon). Vi telegraferte Anders et par personlige, men forhåpentlig ikke altfor nærgående spørsmål:

FF: Hvordan lyder refrenget i singelhiten om Anders Hestdalens liv?
AH: Den ville selvsagt ikke kommet ut før om 30 år eller noe. Men jeg tror den ville bygget på Springsteens «Born to run» og vært selvrealiserende og romantisk med linja «He found the place he really wanted to go, and there he walked in the sun./ Yeah, he found the place he really wanted to go, and there they walked in the sun.»

Les mer »