Manifest er på mange måter det sakprosaistiske motsvaret til Flamme. Eller omvendt: Flamme er det skjønnlitterære motsvaret til Manifest. Vi er begge skamløst subjektive i vårt forleggeri. Dessuten er vi gjensidige husvenner, dvs. vi har uinnskrenket rett til å ankomme hverandres kontorer uanmeldt, plyndre kjøleskapet og sovne på kontorsofaen med en halvspist kaviarblings på magen (om så er ønskelig).
Men Manifests sjefredaktør Håkon Kolmannskog er ikke bare en god kollega og åndsbror – han er også en autoritet på alt slikt som har med arbeiderkamp å gjøre. Derfor har vi stilt forlagsgründeren et par spørsmål om hans forhold til 1. mai:
FF: Går du i 1. mai-tog, Håkon? Hvis ja, under hvilken parole?
HK: Eit kvart humant og danna menneske går i tog 1. mai. I år er det freistande å gå under «Krisas årsak: Kapitalismen!», men det blir vel «Riv muren – anerkjenn Palestina!» denne gongen også.
FF: Hvis du skulle sitere en skjønnlitterær forfatter i en 1. mai-tale – hvem ville det blitt, og hvilket sitat?
HK: I desse «verdikamp-tider», der finanskrise, miljøkrise og matvarekrise på eit blunk kan bli overskygga av HomoKarinMonsen-debattar, må det vel bli Bertolt Brecht: «Først mat, så moral.»
I kjølvannet av Clint Eastwoods nye film Gran Torino har den hmong-amerikanske forfatteren Sharon Her kritisert filmskaperen og Hollywood-ikonet for feil framstilling av hmongfolkets kultur og tradisjoner, og at dette blir alvorlig fordi hmongfolket er en minoritet uten anerkjente talsmenn. Dette har skapt nettdebatter hvor mange beskylder Eastwood og filmen for å være rasistisk, ufølsom, sårende, trakasserende og uten evne til å sette seg i den undertrykkedes sted. Særlig bruken av rasistiske skjellsord sårer mange. Som opplever det som et hån at en gammel hvit mann sier guling x antall ganger bare for å gi kinotilskuerne såkalt comic relief. Og selv om man selvsagt skal være svært forsiktig med å fortelle folk hva de skal føle eller hvordan reagere, ei heller trekke i tvil et menneskes eller en befolkningsgruppes utsatthet, burde nettopp bruken av uttrykket comic relief få de krenkede til kanskje å tenke seg om en gang til. Kanskje tilbake på (eller blir det til?) den amerikanske ståopp komikeren Lenny Bruce som på sekstitallet i USA leverte noen etter hvert legendariske og definitivt risikable monologer om og mot rasisme: «Er det noen niggere her i kveld?» kunne han begynne og skape det svenske sirkuskonferansierer liker å kalle absolut tystnad. Hvor han gikk derfra? Ja, hvor går man derfra? Bruce: «Are there any niggers here tonight? I know that one nigger who works here, I see him back there. Oh, there’s two niggers, customers, and, ah, aha! Between those two niggers sits one kike-man, thank God for the kike! And there’s another kike. Three kikes. Three kikes, one guinea, one greaseball. Three greaseballs, two guineas. Two guineas, one hunky funky lace-curtain Irish mick. That mick spic hunky funky boogey. Two guineas plus three greaseballs and four boogies makes usually three spics.» Poenget med de rasistiske skjellsorda? Ufarliggjøring, gjennom såkalt comic relief. Mer Bruce: «The point? That the word’s suppression gives it the power, the violence, the viciousness. If President Kennedy got on television and said, Tonight I’d like to introduce the niggers in my cabinet, and he yelled niggerniggerniggerniggerniggerniggernigger at every nigger he saw, boogeyboogeyboogeyboogeyboogey niggerniggerniggernigger till nigger didn’t mean anything any more, till nigger lost its meaning — you’d never make any four year old nigger cry when he came home from school». For kanskje, bare kanskje, ønsker Clint Eastwood og Nick Schenk (forfatteren av) å uttrykke noe av det samme i Gran Torino? Walt Kowalski, filmens sentrale skikkelse, er på ingen måte en ståopp komiker, men kanskje kan selve filmen sies å være det? En slags overført slektning av Lenny Bruce som lar de rasistiske skjellsordene hagle helt til de ikke lenger betyr det samme? Helt til vi bare ler og ikke får lyst å ta livet av hverandre bare fordi vi er niggere, gulinger, degoser, pakkiser, potetludder, satans sønner og så videre? Det er lov å håpe.
Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår 
Mandag er som vi vet fra både nyhetsbildet og popmusikken selvransakelsens dag. Den er døra du møter deg selv i. Hvordan har du det? Hvordan går dagene? «I leave home in the morning and see where the day takes me, I just wander like a nomad,» sa Will Sheff fra Okkervil River til Sidney Time Out forleden til akkurat det. Et godt stykke unna Jahn Teigens gamle arbeiderklassesentiment anno 1982 og låta «Klar dag»: Jeg fåkke lov til å jobbe selv om jeg har kjempeløst/ Jeg kan gjerne gå å sløve, men jeg takke det som trøst.
Jeg husker at en kompis besøkte meg i mitt første forsiktige studieår i Bergen by (men ikke lenger hvilken kompis) og at han, etter første dobesøk på Hulen, proklamerte at forskjellen på et vanlig drikkested og et studentdrikkested er at studenter ikke søker lyssky sengepartnere på doveggen men heller slår fast at «Platon tok feil». Vi lo litt av det den gang. Så hører vi Martin Kolberg si på landsmøtet til Arbeiderpartiet at det var Ronald Reagan og Margaret Thatcher som tok feil. Og så husker vi Hanif Kureishi i Edinburgh sist høst si til oss fra scena at han «ble født i London på femtitallet, vokste opp i en britisk velferdsstat som gjorde det mulig for en sønn av en fattig pakistansk innvandrer å utdanne seg, før Margaret Thatcher kom og ødela alt». Vi lo litt av det også. Før vi gikk på do og tusja på dører og vegger.
