Er det ikke sånn det er, kanskje? Vi kjøper og leser og sorterer dem. Og så deler vi på dem. Tror vi vet hva en annen kan like og sier, du, Ane/Bendik/Cato/ Diana/Erling/Frida/Geir/Hanne etc, har du lest Kristian Lundberg?, tror du kan like det altså, se her, lån med deg. Og så låner A/B/C/D/Etc med seg, og leser, og leser utlåneren inn i det lånte, for sånn er det også, ikke sant? Vi låner og tenker: hvorfor lånte han/hun meg denne?, prøver han/hun å si meg noe?, kommentere noe?, kritisere? Så leverer vi tilbake og sier kanskje noe sånt som: «Du som er så glad i regnet vil kanskje like den setninga om diktet og regnet på side 36 i Job?» Som du ikke husker. Men som du husker idet du leser den på nytt.

Dikten är på ett sätt ett ständigt
återkommande regn

Et stadig, tilbakevendende regn, blir det? Joda, liker den. Fin tanke. Regn, liv, dikt, i retur. Så kan vi kanskje slutte å si kom tilbake når noen går fra oss, men det regner!! i stedet.

Det heter seg at man ikke skal svare på anmeldelser. Hvilket lyst hode fant på denne regelen, og hvor mange pensjonspoeng hadde vedkommende opparbeidet seg i VGs Rampelys-redaksjon? Trykksaken GUSTAF ble «anmeldt» her på sida for en knapp uke siden. GUSTAF er et anagram for FAT GUS, og nå har feiten sendt oss følgende informative e-post (vi satte inn store forbokstaver for leselighetens skyld):

Jeg kan forsøke å svare på spørsmålene dine.
1. «… øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted)»
– Print finansieres så langt av Statens lånekasse for utdanning.
– Ingen bidragsytere honoreres.

2. «… stive fakturaer fra fysioterapeuten?»
– (hehe) Nei.

3. «Så hva er poenget med at dette bladet kommer ut i Oslo, og ikke f.eks. Brooklyn?»
– Hvis bladet hadde kommet ut i f.eks. Brooklyn, ville det ikke vært mulig å få kjøpt
i Norge.
– Få mennesker i Brooklyn behersker de skandinaviske språkene.

Tilleggsnote: Jeg er stor tilhenger av oversettelse og synes det er viktig; Sam Pinks skuespill er allerede oversatt og vil framføres på Sound of Mu i forbindelse med lanseringen av neste nummer (24. april). Intensjonen har vært å skulle «slå an tonen» med de to første numrene, hvor majoriteten av tekstbidragene er skrevet av amerikanske skribenter som har mange litterære berøringspunkter. Deretter vil magasinet i stor grad dedikeres til publisering av uetablerte skribenter fra Norge, Sverige og Danmark. Intervjuer med bidragsyterne vil publiseres på en egen nettside som lanseres i forbindelse med neste nummer.

Flesland, Bergen, i går klokka 14.08: Plutselig innser Frank Lande at det ikke er så stas å lansere bok i en by tett befolket av eks-kjærester. Særlig ikke når boka handler om amorøse relasjoner.

Om det ble skandale? Det vet bare dere som var der. Et av de heldigere resultatene av bergensbesøket er dette fine Upop-intervjuet.

Stikk stikk. Hva driver denne tommelen med? Og denne pekefingeren? Er det ganning? Er det voodoo? Og hvorfor går det utover vesle Kråkerøy utenfor Fredrikstad? Har vi ennå ikke tilgitt Gerhardsen for den tøysete talen i ’48?

Oppklaring: På et formiddagslig tokt i Mariboes gate 13, Oslo, hvor et visst vertikalt, horisontalt og diagonalt integrert bokkonsern holder til (enn så lenge: snart flytter hele sulamitten til Akersgata), snublet Flamme over et flott innrammet norgeskart merket med «kastes». Den utstøtte ble gjemt under Haagensens frakkeskjøter og fraktet trygt hjem til vårt krypinn i Hesselbergs gate, hvor de visjonære forlagssjefer sporenstreks lot ham/henne oppmonteres på vegg og gjenfødes som singelklubb-kart.

Derav stikkingen. Svart nål = ett singelklubbmedlem. Gul nål = fem. Rød nål = ti. Det blir litt av en nålepute når vi etter hvert skal pin-pointe alle de 108 medlemmene innenfor ring 2. Inntil videre har vi konsentrert oss om distriktsandelen. Vi brukte en god halvtime på å finne Kvaløysletta. (Hei, Siri! Er du glad for at det norske postvesenet ikke opererer med differensiert porto? Det er vi.)

Vidar Kvalshaug, ukas gjest i soundtrack-spalta, skriver: «I tillegg til at disse låtene har vært små hjelpere under arbeidet med min siste novellesamling Den første av dine aller siste sjanser (Gyldendal), er fellesnevneren at de kommer fra plater med relativt hårete omslag.» Småbildene nedenfor yter dem kanskje ikke rettferd, men skitt au. Her er Vidars spilleliste:

Bruce Robison: When It Rains
(fra EP-en It Came From San Antonio, 2007)
– Sommeren sjuognitti satt jeg på kjøkkenet i et ubebodd hus på Averøya og skrev roman. Broren min kom innom, vi kokte morgenens krabbefangst innendørs. Vinduene dogget ned og vi spilte denne historien. Bruce er broren til Charlie Robison som er gift med halve Dixie Chicks, men en langt bedre skriver og sanger. Han har en kul Austin-attitude med et hint av Texas flavour og en åpenhet for visens kompleksitet og måter å skrive på. Teksten er av den typen som angår minst halvparten av personene jeg har med i boka.

Les mer » 

Forfatter og biograf Deborah Baker som blant annet skrevet boka A Blue Hand – The Beats in India om beatforfatterne Allen Ginsberg og Peter Orlovskys reise og opphold i India på begynnelsen av 60-tallet — ei fin bok, for dem som liker fine bøker — er ikke blitt noe klokere på det gode liv, sier hun, av å biografere andres.

— Jeg er redd versjonen min av det gode liv blir litt kjedelig. Jeg tror Allen Ginsberg levde et godt liv og hadde all grunn til å dø i fred, lykkelig over å ha levd et liv til det ytterste, han var gode venner med praktisk talt hele verden og verden ble et bedre sted av han levde i den. Jeg beundrer særlig reisetalentet hans, evnen til å ikke bare forstå men sympatisere med vilt fremmede kulturer og mennesker. Men det å gjenkjenne hva et godt liv er og måtte innebære gjør det desverre ikke lettere for hver enkelt av oss, meg selv inkludert, å leve det. Alas.

I det nye tidsskriftet GUSTAF kommer hermetegnene «tett som hagl», hevdet Dagbla’ i dette usedvanlig poengterte og trendfølsomme ideer-oppslaget. Vel. Når sant skal sies, er det bare Brooklyn-forfatter Tao Lins bidrag (særlig teksten «The Gay Stepdad») som har en unormalt høy hermetegn-frekvens. Til gjengjeld har Tao Lin figurert i radioshowet til Hipster Runoff, som vel må sies å være nyironiens kommandosentral, og hvor gåseøyne, doble klammer og omvendte apostrofer surrer rundt ord og formuleringer som knott rundt en bleksvett speiderleder (eller noe).

La det ellers være sagt: GUSTAF #1 er en sjeldent stilig trykksak, øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted). Kvaliteten på tekstene er også gjennomgående høy, enda de angloamerikanske bidragene muligens stikker seg noe ut på bekostning av de skandinaviske. Det skulle ikke forundre oss om redaktør Audun Mortensen luter litt til den ene siden (stive fakturaer fra fysioterapeuten?), for blikket hans er åpenbart strengt vestvendt – her fins bidrag av en pen vifte jevnaldrende amerikanske blogglitterater som tilsynelatende kjenner hverandre og/eller samarbeider: Ikke bare Tao Lin, men også Brandon Scott Gorrell og Sam Pink (som står bak mine to favorittbidrag, de Lynch-skumle tvillingbrødrene «The Menstrual Play» og «The Kindness Play»).

Les mer » 

I disse dager, såkalt, slipper storforlaget Faber en biografi om Tom Waits, ingen ringere, Lowside of the road, heter den, skrevet av Barney Hoskyns, og om vi skal tro engelske The Guardian systematisk motarbeida av såvel Waits, som Kathleen Brennan, kona hans, og hele vennegjengen rundt. Ingen ville snakke med Hoskyns, skriver TG. Men bok er det blitt, lell. Og et sted i boka snakker Tom Waits — ikke til Hoskyns åpenbart — om at det ble for mye drikking i slutten av tjueåra og begynnelsen av tredve. At han helst oppsøkte det utslitte i verden. Og helst slet seg selv ut. Med flaskehjelp. «Drinking and smoking and staying out all night long … it wasn’t good for me,» siteres Waits, «I knew that I wanted to change but I didn’t really know how to do it.» Og er ikke det skummelt å høre på en fredag? Før det blir fredagsøl? Og gudskjelov for det? Se forresten opp for Tom på Flamme Forlag i ikke alt for fjern framtid. Nei, vi sier ikke mer.

Ti ting du ikke visste om Frank Landes Intervjuer:

1. Innmaten er trykt i rødt og svart.
2. En av tekstene låner tittel fra denne låta.
3. Boka setter ny norgesrekord i kursivbruk.
4. Den korteste teksten er på én linje.
5. Den lengste er på 16 sider.
6. Kurt Nilsens gitarformede hytte spiller en viktig rolle i flere av tekstene.
7. Det samme gjør Ungkaren 20 vs. 40.
8. Lande låner noen grep fra en Foster Wallace-bok som snart kommer i filmversjon.
9. Ben Gibbard har en rolle i nevnte film. Antakelig hans spillefilmdebut.
10. Hvis du stryker en følsom hånd over boka, vil du merke at det grå feltet med tittel og forfatternavn er preget ned i coveret. (Vi gjør oppmerksom på dette fordi effekten er nesten usynlig, enda den kostet flesk.)

Boka har slippfest på Kunsthøgskolen (Ullevålsveien 5, Oslo) torsdag kl. 20.00. Boka vil bli solgt til rabattert pris. Men obs: Kredittkort gir verken bok eller lesk fra baren. Ta med cash.

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?

Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.

Les mer »