Da Dag Solstad skrev romanen Medaljens forside (1990) på oppdrag av Aker, gjorde han et stort poeng – ikke bare i tittelen – av at boka var skrevet med påholden penn: Perspektivet er lagt ikke til arbeiderklassen, men til industriherrene, uten at dét ser ut til å ha strupet forfatterens kreative motor. Tvert imot: Romanen er blant Solstads mest fascinerende, nettopp fordi den setter i spill – performativt, som man sier på litt.vit. om dagen – motsetningen mellom makt og ånd, mellom oppdragskunst og «autonom», seinmodernistisk kunst. Hvis mesenatet var bra nok for Rembrandt og Velázquez, hvorfor skulle det ikke duge for Dag Solstad?
Nå tror jeg ikke Solstad egentlig ønsker seg bort fra sin kunstneriske frihet. Men som mang en kultursosiolog har påpekt, kan den strukturelle undertrykkelsen på «det frie markedet» iblant være vel så plagsom som den før-kapitalistiske mesenens direkte herredømme, og i slike stunder er det alltids fristende å dra en Velázquez. Særlig hvis du i tillegg er i akutt pengenød. Det siste var tilfelle da multikunstneren Momus, alias Nick Currie, ga ut plata Stars Forever i 1999: Currie satt neddynget i gjeld etter et søksmål fra den kjønnsopererte synthesizer-pioneren Wendy Carlos, som ikke tok seg selv uhøytidelig nok til å verdsette Momus-låta «Walter Carlos» (sangteksten foreslår, kort fortalt, at Wendy foretar en tidsreise og gifter seg med sitt tidligere jeg, Walter). Løsningen ble å gi ut en plate hvor 30 fans – fra Cornelius til The Indiepop List – fikk sitt navn skrevet inn i pophistorien mot en donasjon på 1000 dollar pr. snute.
Filmregissør Monty Miranda, som er mannen bak den fornøyelige filmen Skills Like This, hvor en håpløs forfatter forvandles til en håpefull bankraner, burde, som alle filmregissører bør, ha en viss idé om det gode liv. De er jo de nye historiefortellerne, ikke sant? Så hva tenker den godeste, og antagelig smått travle, Monty om det gode liv?
— Jo, takk som spør. Og takk for at du har sett Skills Like This. Jeg skulle mer enn gjerne svart på det lille spørsmålet ditt, men jeg tror ikke jeg har et like lite svar. Å rane banker betyr plutselig noe helt annet for meg. La meg vite hva du finner ut av underveis. Og ha det bra så lenge.
Det skal vi gjøre, MM, vi lover. Og god helg og lykke til og lalala. Og til alle andre: se filmen hans. Helt åkei den.
Drillo, altså. Gamle mannen. Drar til Düsseldorf og vinner med det norske landslaget. Første seieren siden 2000 og fåkkings 7. Mot Tyskland, ingen ringere. Blir det bedre? Ja, jo, om vi hadde vunnet alle kamper siden 2007 hadde det nokså åpenbart vært bedre, men skal kjerringa først reises er vel Tyskland på utebane et godt sted å gjøre det? Drillo, altså. Hva skal vi si til det her? Vi ringer rundt til fotballfolket vårt.
Les svar fra Frode Grytten, Oddmund Vaagsholm, Jens M. Johansson, Karl Ove Knausgård og Thomas Marco Blatt.
Det er ikke en veldig norsk tradisjon, vi vedgår det, men Flamme Forlag er et bløtt dyr og legger følgende valentindagstilbud på bordet: forlagets splitter nye boksingel Brev til Fanny Brawne av John Keats, ingen ringere; kjærlighetsbrev fra dikteren til dikterens muse, med tilhørende kjærlighetsgodis, for bare 60 kroner. Så om du har en hjertevenn eller en venn med hjerte stikk innom Flamme i Hesselbergs gate øverst på Grünerløkka og vi selger så langt beholdningen rekker. Singelklubbmedlemmer får som alltid singelen i postkassa (om enn uten kjærlighet, men ikke uten kjærlighet; ja, dere skjønner). Tilbudet står til og med valentindagen — lørdag 14/1.
I januar i år fikk Jan Ove, fetteren til Linda Klakken, en alvorlig kreftdiagnose. Nå har Linda satt i gang en innsamling av bøker — Bokløftet 09 — hvor hun ber forfattere land og strand rundt levere egne bøker fra da og nå. Gjerne signerte. Gjerne med en hilsen. Målet er å sette i stand et lite bibliotek til gutten til inspirasjon og oppmuntring. Så langt har forfattere som Lars Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen, Jon Fosse, Gunnhild Øyehaug, Kjartan Fløgstad, Agnes Ravatn, Jo Nesbø, Rune F. Hjemås, Øyvind Rimbereid og Henrik Langeland med flere bidratt og Linda håper på mange flere. Ingen for smale. Ingen for små. Forfattere som føler kallet kan kontakte henne på epost — lindaklakken (at) hotmail (dot) com — eller sende bøker i posten: Linda Klakken, Erika Nissens Gate 2, 0480 Oslo.
— Jeg tror på bøker som trøst og glede, sier Linda til Flamme Forlag, som selvsagt oppfordrer alle til å bidra. Kom igjen, forfattere.
Mens palestinerne sitter i hver sin ruinhaug og spiser dårlig hermetikk, står disse gamle jødene i sitt beste lørdagsantrekk og forteller vitser. Noen vil sikkert kalle det utidig og arrogant, gitt den lite lystige situasjonen i Midtøsten – men på den annen side: Fins det noen bedre form for konfliktforebyggelse enn fredelig utveksling av morsomheter på tvers av landegrensene? Send flere videokameraer til Gaza! Vårt tips er at palestinerne er ganske gode på, eh, svart humor.
En strofe fra låta «Young Adult Friction» (snedig tittel) av The Pains of Being Pure at Heart (toskete bandnavn) har snurret infernalsk på vår indre jukebox de siste dagene: «I never thought I would come of age/ let alone on a moldy page». En kandidat til nærværende boklåt-føljetong? Nei, faktisk ikke. Her er regelverket ubøyelig: Låta må ha «bok» eller «litteratur» i tittelen (evt. samme ord oversatt til engelsk, svensk, trøndersk eller et annet av popens førstespråk). «Young Adult Friction» får i høyden hederlig omtale for sitt forsøk på å seksualisere en ellers ikke-erogen sone, folkebiblioteket, med linjer som «We came, they went, our bodies spent/ among the dust and the microfiche».
Ellers: Martin minner oss om Elvis Costellos formfullendte «Everyday I Write the Book». En gammel favoritt! Julie fra Bergen har sendt inn en lang liste med nominasjoner (se nedenfor), og foreslår i samme slengen at låter med «poesi» i tittelen også burde inkluderes. Okay, Bergen, dere skal få den. Men grensen går ved «prosa».
Jeg satte mitt håp til verden heter Cathrine Grøndahls nye diktsamling. Den første på fem, seks år. Flamme intervjuer poeten i et par ledige stunder mellom jobb og familieliv.
Norli er kan hende på konkursens rand, men Finansminister Kristin Halvorsen flørter med Flamme. Vi er seife, folkens! Og synger som Bowie en gang sang:
Kri-Kri-Kri-Kri-Kristin
Halvorsen er fin
Kri-Kri-Kristin
Hun er finansministeren min
Da Dag Solstad skrev romanen Medaljens forside (1990) på oppdrag av Aker, gjorde han et stort poeng – ikke bare i tittelen – av at boka var skrevet med påholden penn: Perspektivet er lagt ikke til arbeiderklassen, men til industriherrene, uten at dét ser ut til å ha strupet forfatterens kreative motor. Tvert imot: Romanen er blant Solstads mest fascinerende, nettopp fordi den setter i spill – performativt, som man sier på litt.vit. om dagen – motsetningen mellom makt og ånd, mellom oppdragskunst og «autonom», seinmodernistisk kunst. Hvis mesenatet var bra nok for Rembrandt og Velázquez, hvorfor skulle det ikke duge for Dag Solstad?
Det er ikke en veldig norsk tradisjon, vi vedgår det, men Flamme Forlag er et bløtt dyr og legger følgende valentindagstilbud på bordet: forlagets splitter nye boksingel Brev til Fanny Brawne av John Keats, ingen ringere; kjærlighetsbrev fra dikteren til dikterens muse, med tilhørende kjærlighetsgodis, for bare 60 kroner. Så om du har en hjertevenn eller en venn med hjerte stikk innom Flamme i Hesselbergs gate øverst på Grünerløkka og vi selger så langt beholdningen rekker. Singelklubbmedlemmer får som alltid singelen i postkassa (om enn uten kjærlighet, men ikke uten kjærlighet; ja, dere skjønner). Tilbudet står til og med valentindagen — lørdag 14/1.
