Ser du en turkis skygge? I så fall har du en flekk på hornhinnen. Evt. har du fått øye på Irvine Welshs Filth, W.W. Norton & Company 1998 (paperbackutgaven), flyvende med stø kurs mot Flammes nyinstallerte Kompiskasse™.
Konseptet Kompiskasse™ har vi rappa fra Johan Harstad (som sikkert har rappa det fra noe andre, sannsynligvis en svenske eller en færøying). Vår stedlige utgave rommer først og fremst bøker, men i teorien kan den fylles med hva som helst. Plater og tidsskrifter er på vei. To enkle prinsipper regulerer driften av kassa: 1) Førstemann til mølla! 2) Du må gjerne legge igjen noe selv – og det trenger slett ikke være kvalitetslitteratur. Vårt første bidrag til haugen var Umberto Ecos The Name of the Rose, som best karakteriseres med tittelen på bidrag nr. to (den flyvende turkise).
Vi blåser liv i en gammel spalte for å rapportere om siste nytt fra det svenske hoffet. Tirsdag ble det bekjentgjort at kronprinsesse Victoria (31) skal gifte seg med forfatter og kritiker Horace Engdahl (60). Nyheten om det forestående giftemålet forklarer også hvorfor Engdahl går av som Svenska Akademiens ständige sekreterare i juni i år.
… trodde vi et øyeblikk, da vi så tabloidenes forsider i går morges. Men kronprinsessa gifter seg altså med denne treningsinstruktøren. Nedtur.
Vår talentfulle debutant Ole-Petter Arneberg figurerer i dagens utgave av Vårt Land, hvor han inngår i en rundebordsamtale om skrivekunst med sine noe eldre kolleger Merete Morken Andersen, Kristin Marie Berstad og Andreas Bull-Hansen. La oss i all enkelhet gjengi to høydepunkter fra artikkelen:
Arneberg: Jeg leser mye selv, selv om det har skjedd nå i senere alder. Vårt Land(undrende): Du er fortsatt bare 21? Arneberg: Ja.
Og nummer to:
Bull-Hansen: Når jeg er ute i skolen, sier jeg følgende: Leseglede, det er et kjedelig ord! Ta opp en bok, og dersom den første siden ikke fenger, så la oss bare håpe at papiret er absorberende og mykt. Vårt Land(undrende): Til å tørke seg bak med? Bull-Hansen: Ja, selvfølgelig.
Merk hvor konsekvent journalisten er i sin spørre-modus. Vi må ellers få legge til at mens Morken Andersen mildt sagt var uenig med Bull-Hansen, sitter nok vår unge venn fra Ringebu og gliser med to tomler i været.
I spalta «Litterært soundtrack» røper skjønnlitterære forfattere hvilke låter som snurret i bakgrunnen mens de arbeidet med sin siste bok. Denne gang er turen kommet til Anna Bache-Wiig, aktuell med romanen Lasses hus (Tiden).
Eminem: Stan (fra The Marshall Mathers LP, 2000)
– Jeg elsker Eminem, fordi han er forbanna, fordi han er deilig og motbydelig på samme tid. Han er fucked up og cool på en gang. Det er Arne i boka også, særlig når han koker sammen ideen om Lasses hus, om å gjøre business av 70-tallet. Det er lite som smaker av 70-tall med Eminem, men rytmen er Arnes, og derfor lyttet jeg til Eminem omtrent hver gang jeg skulle inn i hodet hans. Marshall dukker rett som det er opp i teksten også. Han insisterte.
Den indiskfødte forfatteren Salman Rushdie er på ingen måte imponert av årets store Oscarvinner, Slumdog Millionaire. «Filmen kommer med den ene umuligheten etter den andre», skal han, ifølge engelske The Guardian, ha sagt under en forelesning ved Emory-universitetet i Atlanta. Heller ikke de to Oscarvinnerne basert på store romaner er noen venn av Salman. Om filmen The Reader, som ennå ikke har kommet til norske kinoer, sa han: «En ladet og livløs film, tatt kverken på av moralisme.» Og om Den fantastiske historien om Benjamin Button: «til syvende og sist har den ingenting på hjertet». Så vet vi det som ikke har sett dem ennå. Så fikk dere den som har sett dem og likt dem. Og så får kanskje den gode Rush Hollywood på nakken også. Men det står han nok over. Vant til verre.
Sist helg ga Flamme Forlag ut boksingelen Brev til Fanny Brawne, en oversettelse av en håndfull kjærløighetsbrev/lapper signert John Keats, og siden har diskusjonen gått her på kontoret om kjærlighesbrevet er et såkalt tilbakelagt stadium. Skriver vi fortsatt kjærlighetsbrev? Hvem gjør i så fall det? Vi spurte forfatter Elen Fossheim Betanzo, som med utgivelsen Å skrive kjærlighetsbrev har blitt en smått motvillig om enn selvutnevnt kjærlighetsbrev-ekspert:
FF: Hvordan skriver man kjærlighetsbrev på nulltallet? EFB: Jeg har ikke lest så mange kjærlighetsbrev fra nulltallet. Men jeg håper folk har blitt kvitt den typiske nittitallske ironiske distansen til ting som er nært og ærlig. Det er jo noe dypt alvorlig i det å sende et kjærlighetsbrev til noen, det er ikke noe du kødder med. Men folk skriver sikkert forskjellig også på nulltallet. Å skrive kjærlighetsbrev handler jo også om hvordan du fremstiller deg selv. Noen folk skriver i store ord og mektige bilder, mens andre liker å skrive kort og presist. Jeg tror at de forskjellige skrivestilene og personlighetene er ganske uavhengige av tiår.
Monica Isakstuen Stavlund sto for singelkuttet på Litteraturhuset sist torsdag. Hun gikk litt over de tilmålte 3:33, men det tilgir vi. Så fint som det var. Her er film til de som ikke var blant de 141 til stede. En film som gjør det helt åpenbart for alle at Martin Scorsese bare kan kan tusle hjem til vugga. Shine a light, our asses!
Pablo Llambías’ … rasende … ble nylig påspandert en særs positiv anmeldelse i Dagbladet. Sjovt! For ytterligere å understreke – for ikke å si: «gni inn» – hvor god og viktig denne boka er, har vi stilt forfatteren et par spørsmål om hans estetiske filosofi.
FF:Du er utdannet både innen filmvitenskap, billedkunst og, eh, trombone. Hvordan har din brokete bakgrunn påvirket forfatterskapet? PL: Det er først og fremst min bakgrunn fra billedkunsten som har påvirket forfatterskapet. Verkene mine refererer i høyere grad til billedkunstens verkforståelse enn litteraturens, forstått på den måte at billedkunsten i Danmark har vært tidligere ute med en relasjonell verkforståelse enn litteraturen. Jeg er formet av Kunstakademiet i København og oppvokst med en forståelse av at verkets betydning alltid skal sees i sin sammenheng, at betydningen alltid oppstår i samspill med en kontekst. Derfor opplever jeg ikke litteraturens verdisystem like selvfølgelig som det ofte kan framstå innenfor litteraturen selv. Jeg opplever også at det gir meg en frihet til selv å oppfinne eller påvirke de verdisystemene som skal spille sammen med verket.
Har vi hørtes litt mugne ut på telefonen i dag? Litt vrantne på e-post? Her er forklaringen: Da forlegger Wold intetanende satt og knastet ved pulten sin i morges, åpnet det seg en sprekk i himlingen over ham, og ut strømmet en fin stråle lunken væske fra etasjen over. Og det dreide seg ikke om slantene fra naboens morgenté, for å si det sånn, selv om fargen var noenlunde den samme. Kvantum: cirka 5 liter. To manuskripter + en bunke konvolutter led drukningsdøden mens kontoristen vimset ut på kjøkkenet for å hente bøtte og tørkepapir.
Okay? Da vet dere beskjed. Og vi vet – som om vi trengte en påminnelse – hvordan det er å «bli pissa på». Evt. hvordan det er å «sitte i dritten». Dette kommer til å bli en morsom historie om ca. to døgn, særlig hvis vi i mellomtida får tak i en rørlegger.
I Flamme Forlags folkekjære spalte Er det virkelig sånn? siterer vi i dag fra Annie Dillards lærebok om skriving, The Writing Life: «To find a honey tree, first catch a bee. Catch a bee when it’s legs are heavy with pollen; then it is ready for home. It is simple enough to catch a bee on a flower: hold a cup or a glass above the bee, and when it flies up, cap the cup with a piece of cardboard. Carry the bee to a nearby open spot – best an elevated one – release it, and watch where it goes. Keep your eyes on it as long as you can see it, and hie you to the last known place. Wait there until you see another bee; catch it, release it, and watch. Bee after bee will lead toward the honey tree. Thoreau describes this process in his journals. So a book leads his writer.» Og spør: er det virkelig sånn?
Se svar fra Monica Isakstuen Stavlund og Anna Bache-Wiig.